Tross spennende spørsmål om grensene for vår forstand og forestillingsevne, blir Det Norske Teatrets versjon av sci-fi-klassikeren til Stanslaw Lem litt tam.
Scenekunstduoen Goksøyr & Martens åpner sansene våre og forestillingsevnen i møte med det hverdagslige.
Bienes historie krever mye av sitt publikum. Henger du med, får du en fengende musikalopplevelse og et livsviktig budskap på Det Norske Teatret av Maja Lundes roman.
«Bestialitetens historie» forsvinner fullstendig i svette brytekamper og simulerte samleier til det kjedsommelige.
På sitt beste er Lear på Det Norske Teatret i Oslo, et bilde på det å bli gammel i dag. Men de overdrevne virkemidlene risikerer å gjøre det hele ufrivillig komisk, mener anmelder Kjersti Juul.
Hedvigs indre kamp er utgangspunktet for ny oppsetning av Villanda. Hvem er hun bak maska?
«Ein av oss» har blitt en forestilling full av gåsehud-øyeblikk – og en urovekkende påminnelse om de mørke kreftene midt i blant oss.
Roald Dahls klassiker fungerer i teaterversjon. Fridtjof Stensæth Josefsen er et funn i rollen som Willy Wonka, og Vidar Magnussens regi er god, mener vår anmelder.
Er tosomhet mulig? Med Kai Johnsen på regi, lykkes det lille ensemblet med å formidle Jon Fosses helt særegne atmosfære.
Fossefestivalen byr på en forfriskende forestilling som utfordrer barna i spørsmål om universet og evigheten.
Gjennom kameraet tar regissør Kjersti Horn oss, paradoksalt nok, inn i det sanselige og fysiske hos Dostojevskij.
Fortellingen om Mo og Jamal vil stå seg kunstnerisk, uavhengig av kontekst. Men særlig nå trenger vi den, som et kurs i hvordan forandringer i samfunnet og ordskiftet blir avgjørende for enkeltmennesker.
Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av kvinnekroppen. – Men framsyninga er også kritisk til kvinnene som brukar kroppen sin for å kome seg opp og fram, seier Helga Guren.
Lazarus byr på langt mer enn musikk for hengivne David Bowie-fans.
Kan man føle seg hjemløs i sitt eget hjem? Goksøyr & Martens gjør oss til flue på veggen og viser fram det ubehagelige midt i blant oss.
Det er først og fremst menneskenes uransaklighet som kommer til uttrykk i Openberringa, en forestilling som famler.
Mikael har sex med tiggeren Maria fordi en engel kalte ham til å gjøre det. Kona fnyser av ham.
Metoo ulmer under overflaten når dette 200 år gamle stykket føles sørgelig aktuelt.
Det Norske Teatret utvider med en scene på Stovner. Dermed får Oslo en profesjonell scene på en kant av byen som har sine problemer, men som også bobler av kreativitet og viktige fortellinger.
Visuelt balanserer Mare det vakre med det marerittaktige så det er en forvirrende fryd. Men forestillingen mangler tyngdepunkt.
Oslo ligg tett opp mot verkelegheita, men det er ikkje berre ei heltehistorie, meiner Preben Hodneland som speler Terje Rød-Larsen.
