Anmeldelser

«Caligula» tar oss med inn i ondskapen

DET NORSKE TEATRET: Der dagens nyhetsbilde kan numme oss ut, evner «Caligula» å by på en rystende teateropplevelse.

Virkelighetens Caligula var bare 24 år gammel da han tok fatt på oppgaven som keiser i Romerriket (37 e. Kr.) Innen han ble myrdet av sin egen livgarde fire år senere, rakk han å få et rykte som en av de mest grusomme og gale herskerne som noensinne har levd. Caligula lurte på hva slags frihet makten kunne gi han, og satte i scene et skrekkvelde der alle måtte lystre hans syke logikk: I en verden uten mening er alle handlinger like gode.

Caligula tok søsteren som elskerinne, deltok i orgier og utnevnte sin egen hest til konsul, for å nevne noe. Ikke minst likte han henrettelser for underholdningens skyld, der beskjed til bøddelen kunne lyde som følger: Drep han sakte, så han merker at han dør.

---

TEATER

Caligula

Av Albert Camus

Regi: Peer Perez Øian

ScenografI: Etienne Pluss

Kostymedesign:Bianca Deigner

Lysdesign: Martin Flack

Komponist: Gaute Tønder

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det norske teatret, Hovedscenen

---

Nær samtiden

Når eksistensfilosofiens fremste far, Albert Camus, gjør teater av tyrannens liv, vil han vise at man ikke kan ødelegge, uten å ødelegge seg selv. Jo flere Caligula dreper, jo nærmere kommer han også sin egen død. Publikum blir vitne til et slags storslagent selvmord. På veien viser han hvordan det er å leve i en verden der man ikke lenger har trygge holdepunkter som moral, rasjonalitet eller nestekjærlighet.

Caligula

I Peer Perez Øians regi er assosiasjonene til dagens makthavere nærliggende fra første stund. Åpningsbildet kunne like godt funnet sted i Putins Kreml, der vi blir tatt med inn i et burgunderfarget regjeringsrom med bilder på veggene av tidligere makthavere.

Et knippe nervøse senatorer venter på at Caligula skal komme, mens sart pianomusikk fyller rommet. De skjøre, iørefallende tonene blir en kontrast til grusomhetene som snart skal finne sted.

Ingen empati

Ofte ser vi at skuespillere etterstreber å rettferdiggjøre karakteren sin, uansett hvor onde de måtte være; For å kunne eie det du gjør, må du også forsvare handlingene. Dette er helt bevisst valgt bort i denne oppsetningen.

I tittelrollen spiller Karl-Vidar Lende ut det manipulerende, egoistiske, stygge og vonde, i en dynamisk og energifull tolkning. Før grusomhetene eskalerer er det øyeblikk der vi også ler av karakteren, og Lendes komiske talent får spillerom, men han forsøker aldri å skape empati.

Caligula

Når man snakker om Putins grusomheter, spiller også vissheten om at han har bakgrunn som KGB-offiser med – og i så måte har fått sin «dannelse» i et skrekk-kabinett. At virkelighetens Caligula vokste opp med vold, nærmest som en maskot i den romerske hær og fra barnsben av så folk bli drept, er informasjon dette stykket aldri kommer inn på.

Vi ser betraktende på ondskapen i stedet for å bli tatt med inn i sinnet og forsøke å forstå. Gjennom senatorene og de nærmeste i hoffet ser vi hvordan frykten og mangelen på motstand, gjør Caligulas væremåte mulig.

Bosch assosiasjoner

Camus har skrevet et ordrikt stykke med mange monologer. Der forestillingen står i fare for å miste publikums oppmerksomhet i lange utlegninger, henter den seg tilsvarende inn i strålende scenografi, lyssettingen og kostymer. Blant Caligulas stormannsgale ideer og forsøk på å leke Gud, er ønsket om å eie månen. På Det norske teatret er månen formet som en gigantisk selfie-lampe, et talende symbol på vår tids narsissisme.

Det fysiske uttrykket bærer preg av at dette er ødelagte og forpinte sjeler

Etter pause er hele scenerommet åpnet opp til et stort, nakent mørke. Likposer faller tungt ned fra snorloftet, der hvert smell går som et gufs gjennom kroppen. Et scenebilde ikke ulikt Hieronymus Bosch mest kjente maleri «Lystenes hage», der helvete og menneskets pinsler blir fremstilt på grotesk og fantasieggende vis.

Senatet har fått et kostymeskift som tar form som outrerte tvangstrøyer; Et altfor trangt skjørt, en altfor stor dressjakke, noen med hodet surret inn i plast, andre med hundekrage. Det fysiske uttrykket bærer preg av at dette er ødelagte og forpinte sjeler. Bare Caligulas to mest lojale støttespillere, er fortsatt uhemmet og tilsynelatende sterke.

Farlig, fri dressur

Lik Bosch sin detaljrikdom og fantasifulle uttrykk, får Perez her vist mye av sitt regitalent. Han utnytter det store scenerommets mange muligheter og får frem en mangfoldighet og dynamikk, men også det dypt groteske ved et totalitært maktsentrum. Der vissheten om at vi i dag har statsledere i farlig, fri dressur – det være seg Putin, Netanyahu eller Trump på trappene – blir som en klangbunn til det som utspiller seg på scenen.

Der nyhetsbildet fort kan numme oss ut eller bli noe man distanserer seg til, griper denne forestillingen dypere og ryster emosjonelt. Slik blir Caligula en tydeligere påminnelse om at vi selv står i en virkelighet der makthavere påfører lidelse, død og truer menneskeverdet.


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser