Bienes historie lykkes på Det Norske Teatret

Selv om bier er små, er de til sammen så store at de kan avgjøre menneskets framtid. Når Bienes historie tas til scenen, får kraften i det summende mylderet scenisk liv av ti skuespillere, åtte musikere, syv dansere og tretten barn som befinner seg på scenen samtidig. Det er dristig gjort, men fungerer overraskende godt i teatersjef Erik Ulfsbys regi.

Det simultane prinsippet der alle er med, tar noe av essensen i Maja Lundes romansuksess på kornet: Naturen som er avhengig av mangfold for å fungere. Slik vi alle er små brikker i en stor sammenheng, drives også scenene fremover av stykkets mange aktører og blir til en forestilling det er vel verdt å få med seg.

Stort spenn

Der boken veksler mellom tre historier fra fortid, samtid og framtid, får Ulfsby til en estetikk på scenen som rommer flettverket av fortellinger på imponerende vis. Handlingen beveger seg fra menneskets første forsøk på bie-drift, til dagens industrielle landbruk og den mystiske forekomsten av CCD (Colony Collapse Disorder). Til en framtid der biene har forsvunnet fra jorden og menneskene selv må håndpollinere frukttrær.

På scenen foregår disse fortellingene parallelt, uten at det oppleves for forvirrende. Det kan riktignok være lurt å ha lest boka i forkant, for å ikke gå seg vill i scenefortellingen. At historien byr på et så stort spenn i tid og sted, gjør at man ikke kommer inn under huden på karakterene. I stedet for å prøve seg på noe psykologisk-realistisk dypdykk inn i dramaet, kler dramatiseringen av Ingrid Weme Nilsen det klokt nok opp som en musikal.

Uttrykksfull koreografi

Det sies at bier danser for å snakke sammen. De flyr i åttetallsformasjoner og svinger på svansen. At ballettdanserne er en så integrert del av handlingen, føles helt på sin plass. Musikalens typiske «jazzhands» er byttet ut med moderne ballett, der bevegelsene ofte fungerer som en forsterkning av de ulike rollenes tanker og følelser. Som når depresjonene river som verst i den mislykkede biologen William (Morten Svartveit), og han bokstavelig talt må holdes oppe av danserne, før han synker ned i sykesengen.

I andre partier fungerer dansen mer som en kommentar fra sidelinjen. Fra malende, lengselsfulle bevegelser til energiske beats. Stemningen og spenningen i de mellommenneskelige relasjonene får sitt fysiske tilsvar i Cina Espejords uttrykksfulle koreografi. Mens komponist Nils Bech trår til med en mix av ulike musikalske retninger som fenger, fra iørefallende ballader til mer sober korsang eller heftig elektronisk musikk.

Ambisiøs

I rollen som Redneck-en og birøkteren George, bringer skuespiller Pål Christian Eggen litt tiltrengt komikk til scenen, i all sin brautende bondskhet. Mona Huang som for tiden går på teaterets egen multinorske skuespillerlinje, imponerer i rollen som Tao med en innlevelse og stemmeprakt som bærer uanstrengt av gårde.

Relasjonen mellom foreldre og barn er en viktig del av Lundes bok, og er også gitt god plass på scenen. Selv om skuespillerne tidvis må jobbe litt i mot mylderet av alt som skjer. Som når Tao i fortvilelse leter etter sin forsvunne sønn. Der boken byr på en spennende uvisshet om hva som har skjedd, lar teaterversjonen ham løpe rundt på scenen, som i en drøm eller tanke hos Tao som ikke vil gi slipp. Bienes historie er en ambisiøs oppsetning, som krever mye av sitt publikum. Henger du med, får du ikke bare en fengende musikalopplevelse, men et livsviktig budskap dyttet litt lengre frem i bevisstheten: Vi må ta vare på jorda!

Les flere teateranmeldelser fra Kjersti Juul:

• Den 25. timen byr på svimlende, store spørsmål om liv og død

• I stedet for å fremstå som et feministisk fyrtårn, bringes Nora inn i en eksistensiell krise i Torshovteatrets versjon

• Man trenger strengt tatt ikke en sprell levende and for å sette opp Vildanden

---