Når vi kommer inn i den mørke salen, ligger Preben Hodneland i rollen som Raskolnikov, svettende og skjelvende, ett eller annet annet sted i teaterbygningen. Et kamera er tett på huden hans, Spiderman-sengetøyet, de mumlende leppene som nervøst diskuterer med seg selv i feberørske: «Hun er bare ei lus». Han snakker om pantelånersken han har fått det for seg at han skal myrde og plyndre.
Tett på
Forestillingen på Det norske teateret varer drøye fire timer, og mesteparten av tiden befinner ikke skuespillerne seg i samme rom som publikum. De beveger seg inn og ut i teatrets korridorer, toaletter, pauserom, sminkerom, tett fulgt av et kamera som livestreamer det som skjer, slik at vi følger dem over skjermen på scenen.
Fire timer foran en skjerm, uten pause, men med fri tilgang til bar i salen? Det høres ut som det motsatte av alt vi går til teateret for å oppleve; det motsatte av konsentrert menneskelig, nærvær. Men Kjersti Horn er ikke en konservativ regissør. Og i Raskolnikov gjør hun Dostojevskijs roman til overraskende underholdende teater, som paradoksalt nok føles tett på, sanselig, fysisk. Det kler en fortelling som blant annet handler om gapet mellom fikse ideer og forbrytelsens helt konkrete virkelighet.
LES MER: Tsjekhovs Måken er gripende, men fjærlett fortalt på Torshovteatret
Psykologisk dybde
Man beskriver gjerne Dostojevskijs romaner som «flerstemmige», og det er absolutt et brukbart ord for denne forestillingen. Gjennom kameraet er vi til stede i flere rom på én gang. Selv om skuespillerne sjeldent befinner seg foran oss på scenen (de krysser den et par ganger, på vei videre), er dette en helt annen opplevelse enn å være på kino. Vi vet at vi sitter midt oppe i det som skjer, og merker skuespillernes prestasjoner og energi. Og det må sies, de imponerer. Hodneland er perfekt som «Rodja». Han spiller på noen av de samme strengene som han gjorde i Macbeth, men tar her rollen som (selvmed)lidende mann, som dras mellom godt og ondt, til nye psykologiske dybder. De andre skuespillerne er også intenst på, og samspillet gnistrer.
LES MER: Tante Ulrikkes vei har blitt teater i Groruddalen
Kropp og sjel
Én stor hake ved forestillingen er at den er altfor lang. Minst en time med meningsløs kaldsvetting og løping i korridorene kunne vært kuttet. Disse scenene der alt renner – tårer, svette og blod – blir for like hverandre. Man skal ha gode grunner for å strekke ut en forestilling over så lang tid, og her holder det ikke. Når det er sagt, kunne kanskje flere av oss i publikum vært litt mindre pliktoppfyllende betraktere. Å kjøpe noe i baren og strekke på beina, slik forestillingen legger opp til, muliggjør en annen form for kroppslig tilstedeværelse for oss som ellers bare ser på. Når vi beveger oss i de samme korridorene som Raskolnikov fysisk, kan det i et glimt kjennes som at vi også kommer nærmere de sjelelige kvalene hans.
---
Teater
- Raskolnikov
- Det norske teatret
- Regi: Kjersti Horn
- Dramatisering: Tormod Skagestad
- Med: Preben Hodneland, Emil Johnsen, Kaia Varjord, Frode Winther, Anna Ladegaard, Nina Woxholtt og Svein Roger Karlsen
- Hadde premiere 17. august. Spilles til 31. oktober
---