Å bli gammel kan føles som et angrep på egen identitet. Vi er sårbare og prisgitt livets prosesser. Kroppslig forfall, tap av autoritet, fare for å miste forstanden. Når den finske regissøren Tatu Hämäläinen setter opp Lear, tar han noen kraftige grep og kler på sett og vis klassikeren i ny drakt. Både i form av tekst-kutt og fjerning av en rekke mindre roller, men kanskje først og fremst i hans målrettede blikk på den aldrende kongen. Hvor trykkende skjebnen kan bli i livets høst.
Shakespeares unike evne til å reise spørsmål om hva mennesket er og hvordan man skal utholde sin skjebne, spisser seg raskt til hos kong Lear. Som mister forstanden i møte med sin skjebne, men som likevel ikke kan unnslippe å være menneske.
Kjærlighetskonkurranse
Håkon Ramstad gjør en fin og rørende tolkning av kongen som ikke lenger vil være konge. Han vil riktignok beholde kongetittelen, men fri seg fra arbeidet og «krype uten byrder mot døden». Mer enn å spille på maktgalskap og hovmot, er det stolthet og smerte å lese i Ramstads blikk. Her har alderen satt sine spor i form av en påtrengende usikkerhet. Hvor høyt er han egentlig elsket?
Når han nå skal trekke seg tilbake fra tronen, vil han vite nettopp det. Hvem av de tre døtrene som holder mest av ham. Den yngste som han har størst hjerte for, kan ikke gi han noe slikt kjærlighetsløfte og blir forvist av faren. Arven blir fordelt mellom de to døtrene som roser og hyller. I blind forfengelighet lener han seg til smiger, uten å se svindelen som lurer like om hjørnet. Forræderiet som følger i fotsporene av kjærlighetskonkurransen.
LES OGSÅ: NRK Radioteatrets versjon av Macbeth er mørkt og mystisk, men også litt gammeldags.
Under huden
Å kreve bevis for kjærlighet er vanskelig. Ramstads Lear er oppfarende og sint, men viser også en resignert tristhet som gjør at vi får hjerte for han. En mann som har misforstått hva kjærlighet er, og forveksler det med underkastelse. Regien bygger opp Lears frykt for å være «ingen» overfor sine barn. Scenen er naken med kun et mikrofonstativ, som for å understreke det kunstige i kongens krav. Det likner en Idol-audition der døtrene skal kappes om sin fars gunst.
Kostymedesiner Tove Berglund kler ingen opp i kongelige fløyelskapper eller pyntelige kjolebrokader, i stedet er samtlige iført hudfargede lateksjakker og frakker. De effektfulle kostymene gir en følelse av at vi kommer like inn til beinet, eller under huden på stykkets karakterer.
Påfunn
Kong Lear er et komplisert stykke med et stort persongalleri. I feil hender kan det oppleves langdrygt og rotete. At Tatu Hämäläinen korter det ned for å gi rom til sin tolkning føles befriende. Oppsetningen preges likevel av for mange påfunn mot slutten, der man ikke alltid skjønner beveggrunnene for det som skjer. Som om skuespillets knusende slutt, blir overfortalt i lange passasjer av brøling og teaterblod.
Store virkemidler kan av og til stå i veien for det man så gjerne vil si. I stedet for å gripe, grenser det til å bli komisk. At flere av de mannlige karakterene helt åpenbart blir spilt av damer, er et overraskende grep, men først og fremst forvirrende. Hvorfor det er gjort, blir hengende i løse luften.
Samhørighet
På Shakespeares tid hadde familiene ansvar for de eldre. Foreldre hadde ofte en sterk autoritet overfor sine barn, men var også klar over at maktforholdet på et tidspunkt vil skifte. På sitt beste klarer Tatu Hämäläinen å tolke Shakespears tekst som et bilde på det å bli gammel i dag. Vi lever i en tid der man kanskje mer en noensinne hegner om ungdommen. Der yngre krefter raskt tilsidesetter eldre, og maktesløshet kan komme krypende etterhvert som man har levd noen år.
Ett øyeblikk blir stående som forestillingens høydepunkt, der tekst og analyse får scenisk liv: En flokk gamle mennesker fyller scenerommet. Først er det bare én, og et lite øyeblikk tror man det har begynt å rable for hun som reiser seg krokbøyd opp fra et sete i salen og beveger seg ut på gulvet. Før flere kommer frem og tumler ut på scenen. De stiller seg bak kong Lear og blir en flokk. For det er først når kongen har mistet alt, at han finner samhørighet med andre mennesker. Han er ikke hevet over dem, men står ved siden av.
---
Lear
- Det Norske Teatret, Scene 2
- Premiere 29. februar 2020
- Av William Shakespeare
- Omarbeidd av: Tatu Hämäläinen
- Regissør: Tatu Hämäläinen
- Scenograf og lysdesignar: Chrisander Brun
- Kostyme- og maskedesignar: Tove Berglund
- Komponist: Ingvild Langgård
- Med: Håkon Ramstad, Ane Dahl Torp, Nils Jørgen Kaalstad, Judy Nyambura Karanja, Bartek Kaminski, Morten Svartveit, Hildegunn Riise m/ flere
---
