«Jeg finner livsglede i de sterke, vonde sidene av livet, og nytelsen min består i å få vite noe, og få lære noe», skrev Strindberg i teaterprogrammet til urpremieren på Faderen i 1887.
135 år senere gir stykkets ubehag fortsatt ikke slipp. Konflikten mellom mann og kvinne kunne like godt vært skrevet i dag. Plotet er enkelt: Mann og kvinne er uenige. Han vil at datteren skal flytte til byen og få seg en utdannelse. Hun vil at datteren skal bli boende hjemme så lenge som mulig. For å beholde barnet, får hun erklært mannen gal.
I Eirik Stubøs regigrep aner vi gradvis dybdene i familiestriden. Det er et ubehag som sniker seg inn på oss, i en iscenesettelse som folder seg nærmest umerkelig rundt Strindbergs intense tekst.
Et overbevisende skuespillerensemble gjør det hele til en ubehagelig givende maktkamp å være med på
— Kjersti Juul
Dynamisk
Her er ingen tydelige forsøk på aktualisering. Mannens gnagende usikkerhet rundt farskapet føles ikke utdatert, selv om en DNA-test i dag hadde fjernet balingen med det på et blunk – og dermed en av handlingsgangens premisser. Stubø stoler på at publikum selv trekker forbindelsen mellom Strindbergs diagnostisering av inflammatorisk familieliv i 1887, og det som tærer kjærligheten i stykker i dag.
Tidskoloritten er lagt til 1960-tallet, uten at det gjøres noe poeng av den historiske realismen i det. Scenograf Erlend Birkelands skaper et stemningsfullt rom, sparsommelig møblert med teak; et skrivebord, en sofa og noen stoler. Mens scenen er åpnet opp i sin fulle dybde og bredde, noe som gir mulighet for dynamisk spill og en større bane for skuespillerne å bevege seg på.
Et heldekkende teppe gjør det store rommet likevel lunt og bevegelsene nærmest lydløse. Kombinert med Torkel Skjærvens delikate lysdesign, skapes et harmonisk scenebilde det er godt å hvile blikket på, og som etter hvert står i kontrast til familiehelvetet som utspiller seg her.
Sterkt samspill
Et overbevisende skuespillerensemble gjør det hele til en ubehagelig givende maktkamp å være med på. Svein Roger Karlsen tar oss med inn i tittelrollens langsomme, desperate, men uunngåelige fall. Han er ikke bare en kontrollerende, dominerende og etter hvert sinnssyk far, men en man identifiserer seg med. Som om man selv føler grepet som er i ferd med å glippe der han klorer seg fast på kanten av stupet.
Spesielt sterkt er samspillet med Britt Langlie som den aldrende ammen, som blant annet byr på en nydelig, sår og nær scene. Kirsti Stubø er glitrende i rollen som kone og mor. Ikke bare manipulerende og hensynsløs, men også lengtende og forvirret. Spilt med en slags mild overlegenhet som tidvis får det til å gå kaldt nedover ryggen.
---
Teater
Faderen
Av: August Strindberg
Regi: Eirik Stubø
Lysdesign: Torkel Skjærven
Scenografi: Erlend Birkeland
Med: Svein Roger Karlsen, Kirsti Stubø, Britt Langlie, Svein Tindberg, Lasse Kolsrud, Gina Bernhoft Gørvell, Christian Ruud Kallum.
Det norske teatret, Scene 2
---
Gjenkjennelig
I likhet med Eirik Stubøs senere oppsetninger, er det noe nærmest filmatisk over Faderen. Bruken av scenen gir assosiasjoner til cinemascopets bredformat, mens musikken setter tonen for det som utspiller seg og fungerer som et sterkt emosjonelt virkemiddel. Når stykket er ferdig, ser vi navnene på de medvirkende som en rulletekst på bakveggen.
Etter en voldsom siste akt der tvangstrøyen bokstavelig talt brukes som et bilde på hvor kneblet man kan bli, gir Stubø plass til at ting kan synke inn og skaper rom for ettertanke. Den nydelige sluttscenen fryser bildet og minner mest av alt om et maleri, mens karakterene rundt hovedrollen beveger seg ut av det en etter en og forlater scenen. Et gripende teatralt uttrykk for at Faderen ikke bare handler om kampen mellom kjønnene, men den brutale ensomheten som følger hakk i hæl.
Alvorlige og urettmessige beskyldninger mot hverandre i barnefordelingssaker er ikke uvanlig i dag. Faderen lar deg kjenne det på kroppen. På gråten for barnet som blir fanget i foreldrenes konflikter. På sinnet over uforstanden som er så håpløst menneskelig og gjenkjennelig.
