Bjarte Tjøstheim surfer på samvittighetskvaler

En ting er å miste troen på Gud, men det er verre å miste troen på seg selv, mener Bjarte Tjøstheim. Fem år er gått siden han entret teaterscenen for første gang med forestillingen «Det går betre no». Her var nettopp troen en motor for den selvbiografiske historien han fortalte fra scenen.

«Tilgi meg» er spunnet over samme lest; Vi møter prestesønnen med vaklende gudstro. I kjent Tjøstheim-stand-up stil der bittesmå, men effektive virkemidler som et lett flakkende blikk, vaklende gange eller nervøs kløing krydrer tekstfremførelsen til humoristiske høyder.

Litt for lett

Bjarte Tjøstheim har for lengst gjort det klart at han er en skjør type, der panikkangsten må stagges og selv de mest hverdagslige gjøremål kan kombineres med Sobril. Det religiøse­ vestlandsmørket fra barndommen, var et bakteppe for voksenlivet i psykisk ubalanse i forrige forestilling.

«Tilgi meg» mangler litt av denne tyngden - den forløsende kraften og evnen til å synliggjøre et tabubelagt tema på en overraskende underholdende måte. I stedet får vi flere eksempler fra Tjøstheims yngre dager. Fra en polarisert tid der kristenungdommen vanket på bedehuset mens hedningene drev med idrett. Scenen der Bjarte endelig selv skal prøve seg i slalombakken er bygget opp på fornøyelig vis, og når (uten å røpe for mye) sitt komiske klimaks under konfirmasjonen.

Mini-Jesus-aktig

Scenen er utstyrt med en skråstilt bardisk, der gjestene i form av gipsmenn i ulik størrelse, kan tolkes som ulike versjoner av Tjøstheim selv. Men i stedet for å ta i bruk den iøynefallende scenografien, blir barklientellet mer som et bakgrunnsbilde for tekstfremførelsen.

Tjøstheim har et tilbakeskuende blikk på livet, med mål om å fortelle oss om det dummeste han har gjort, hans verste sider og alt han har dårlig samvittighet for. Med fare for å virke mini-Jesus-aktig, håper han publikum slik kan føle seg litt bedre.

Autoritetsangsten – at han er høflig inntil det selvutslettende – er en uløselig del av Tjøstheims komiske talent. Å få flere av de mindre sjarmerende sidene, som at han vippser penger til kona for at hun skal ta seg av støvsugingen eller kjenner på sjalusiens kraft og energi, føles forfriskende – og kunne gjerne vært dratt enda mer ut i svingene.

Ufullkommen

Selvironi er en av de fineste egenskapene en komiker kan ha. Dette byr Tjøstheim på fra start til slutt, i en forestilling som på ingen måte forsøker å være sjangerutvidende. I stedet legger regissør Thomas Giertsen til rette for en «nedpå» og sorgmunter time, der humring fyller salen snarere enn hylende latter.

---

«Tilgi meg»

• Av og med Bjarte Tjøstheim
• Regi: Thomas Giertsen
• Co-regi: Karina Aase
• Scenograf og kostymedesign: Gjermund Andresen
• Lysdesign: Per Willy Liholm
• Det norske teatret, Scene 2

---

Vi får lite av verden utenfor, her er blikket utelukkende rettet mot Tjøstheim selv. Forventningene om at prestesønnen skulle bli noe mellom Jan Egeland og Jens Stoltenberg har ikke innfridd. I stedet kjenner han seg som egoistisk daukjøtt som vandrer rundt uten mål og mening. Bak morsomhetene lurer et interessant spørsmål: Når er det for sent å bli et bedre menneske?

Forestillingen forsøker seg aldri på noen svar, i stedet åpner den opp for tanken at man kan leve et fint liv som ufullkommen. Her savner jeg en større vilje til å gå inn i det eksistensielle, samtidig som det spilles opp til latter. «Tilgi meg» gir deg en underholdende time i teateret, men kunne med fordel tatt noen runder til på manus-siden for å lodde litt dypere