Anmeldelser

Tankevekkende og engasjerende om utenforskap

Med 80-tallets blikk på homofili og aids, byr Det norske teater på et stykke om utenforskap alle kan relatere seg til.

Hvordan snakke om døden, når sykdommen du skal dø av er så skambelagt at den ikke kan nevnes?

Spørsmålet ligger til grunn for handlingen i Berre verdas undergang. Mannen bak stykket, Jean Luc-Lagarce, ble selv et av ofrene for aids da han døde i 1995 – bare 38 år gammel. Han fikk aldri kjenne smaken av suksess, men har etter sin død fått status som en av de mest spilte samtidsdramatikerne i Frankrike. Når han nå for første gang settes opp i Norge, er det som om suset fra 80-tallet blåser publikum i bakken, før man i det hele tatt har rukket å finne plassen sin.

Livshjul

En ung mann danser til de suggererende tonene av synthmusikk, mens neonlysene spinner rundt på et hjul i scenens bakgrunn, idet vi entrer Scene 2 på Det norske teatret. Det er en svett, energisk og livsbejaende dans, men samtidig noe urovekkende og desperat over det hele. En intens stemning som regissør Johannes Holmen Dahl og hans faste koreograf og kostymedesigner Nia Damerell, klarer å sette fra første stund.

Forestillingens eneste scenografiske element er som en lysende vindmølle som blåser liv i 1980-tallet, så vel som å gi assosiasjoner til livshjulet. Det er minimalistisk og symboltungt på samme tid.

Spenninger

Selve handlingen starter med en hjemreise. Louis er 34 år og skal besøke familien sin for første gang på lenge. Han forlot dem for 12 år siden, og flyttet til storbyen for å kunne leve som den han er. Nå er kjæresten død og han selv har blitt syk. Han ønsker å fortelle familien om denne sykdommen og at han snart skal dø, men ankomsten til barndomshjemmet bringer frem mange såre følelser og spenninger mellom familiemedlemmene.

Spesielt konfliktfylt er forholdet til broren Antoine, som er bitter over at Louis forlot dem og sjalu for at han blir møtt med gjensynsglede. Louis ender med å dra fra familien uten å ha fortalt at han skal dø.

.

Mangler ord

Teksten rommer mye og regien legger til rette for at vellet av assosiasjoner får klinge med i scenefortellingen. Lignelsen om den fortapte sønn er nærliggende å tenke på, så vel som historien om Kain og Abel. Ordene aids eller homofili blir aldri nevnt i løpet av stykket. Det er som om språket mangler ord, og nettopp kommunikasjonen – hvordan vi snakker forbi hverandre, misforstår og famler etter måter å nærme oss hverandre på – er et viktig tema i stykket.

Carl Martin Eggesbø spiller Louis med et alvor og en ensomhet som er til å ta og føle på. Det øvrige rollegalleriet; mor (Gjertrud Jynge), søster (Ina Svenningdal), bror (Frode Winther) og svigerinne (Ragne Grande), spiller langt mer karikert. Slik tydeliggjøres utenforskapet Louis føler på der den nære, naturlige omgangsformen uteblir. De outrerte 80-tallsklærne deres er et fornøyelig skue, og den karikerte spillestilen bringer mye komikk inn i stykket, som føles befriende til den tunge tematikken.

---

Teater

Berre verdas undergang

Av: Jean Luc-Lagarce

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymedesigner: Nia Damerell

Musikk: Alf Lund Godbolt og Johan Bakken

Lysdesign: Norunn Standal

Det norske teater, Scene 2

---

Utenforskap

Stykket er satt til en tid der homofili nettopp var avkriminalisert, men på ingen måte akseptert. Fordi aids tilhørte de homofile, de prostituerte, de narkomane og de fattige, forsøkte samfunnet å ignorere dem. Historien hadde trolig vært annerledes hvis majoriteten av hiv-positive var heterofile, hvite menn mellom 20 og 50 år. Noe av forestillingens styrke ligger likevel i at den strekker seg forbi denne tematikken. Det handler ikke utelukkende om homofili og aids, men om utenforskap og følelsen av å ikke bli akseptert.

Teksten rommer mye og regien legger til rette for at vellet av assosiasjoner får klinge med i scenefortellingen

—  Kjersti Juul

Eksistensiell

I møte med det uunngåelige fantaserer Louis om å «springe framfor Døden, prøve å riste den av seg, slik at den aldri kan nå meg eller aldri vet hvor den kan finne meg». Samtidig forsøker han å samle trådene fra livet sitt og finne en mening med sin eksistens. Mellom linjene i mange av de nydelige og vare monologene Jean Luc-Lagarce fyller stykket med, sprenger et kruttsterkt innhold seg frem i lyset. Et solid kunstnerisk team med Johannes Holmen Dahl i spissen, løfter det frem på en måte som resonnerer og engasjerer.


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser