Når Gud betyr vold

I et glimt ser vi en skjortekledd mann truffet av et lys ovenfra, som Paulus på vei mot Damaskus, men med sølvkonfetti dalende som lett støv i lyssøylen, før scenen igjen blir mørk. Mikael, spilt av Frode Winther, har hatt en åpenbaring. Det er rett og rimelig at forestillingen vil ha oss til å tvile på den, men den blir i seg selv for nølende med hva den vil si.

Selvmedlidende

Mikaels åpenbaring – og hva som skjedde etterpå – gjenfortelles av den måpende kona hans, Susanna, i Ellen Birgitte Winthers skikkelse. Gud valgte altså å tale til Mikael gjennom en engel da han, full på rødvin, badet i selvmedlidenhet mens han lyttet til musikk fra ungdomstiden i håp om å komme i kontakt med en slags følelse? spør hun. Ja, det høres kanskje litt rart ut, innrømmer Mikael.

Han insisterer likevel på at han fikk i oppdrag å oppsøke en fattig, nedbrutt kvinne som tigget i nærheten, for å gi henne varme og kjærlighet. Navnet hennes var Maria, og Mikael endte med å ha sex med henne i søppelskuret. Overgrepet blir dråpen som fikk begeret til å renne over for den fattige kvinnen. Håpet hennes, og troen hennes, faller i grus.

[ LES MER: Mikael har sex med tiggeren Maria fordi en engel kalte ham til å gjøre det. Kona fnyser av ham. ]

Kryssklipping

Scenen på Det norske teatret er delt i tre av grønne gulvtepper, uten at gresset virker særlig grønt noe sted. Rommene uten vegger lyses opp etter tur, som en kryssklippet film, der tre ulike historier utspiller seg. Mikael og Susanna befinner seg i en pent møblert stue med sofa og høye roser i vann. I midten av scenen ser vi et søppelrom, der plastsekkene flyter. Helt til høyre er scenen innredet som en institusjon med vanndispenser og en yuccapalme.

Religiøs rus

Parallelt med fortellingen om Mikael, Susanna og Maria, møter vi to brødre. De ruser seg og snakker usammenhengende blant søppelsekkene, inntil en av dem plutselig snakker over seg: Tim begynner som i transe å resitere vers fra Jesaja.

De mest renspikka morsomme partiene i forestillingen, utspiller seg i terapirommet. Tilknytningsterapeuten Niklas forsøker å få den unge Jennifer i tale, for å «finne en felles ei inn i framtiden». Jon Bleiklie Devik, iført høyhalset, hvit genser og med bergensdialekt, gjør en festlig karikatur av et gjenkjennelig terapeutspråk. Nøyaktig hva Jennifers forbrytelse går ut på, vet vi ikke, men den innebærer våpen og forsøk på å lage en bombe. Også Jennifer hevder å ha handlet på oppdrag fra Gud.

[ LES MER: Wisława Szymborska minner oss om de små tingene vi burde ha lagt merke til, i en poesitime alle kan unne seg. ]

Overgriperens gud

Paradokset i Openberringa, er at det gode mennesket Maria, som har bøyd seg for Guds uransakelighet uansett hvor mye vondt hun har opplevd, som en slags Job, til slutt mister troen. Offeret mister sin gud, fordi overgriperen tar den fra henne og bruker den mot henne. For utenom Maria, er det ingen av karakterene i forestillingen som klamrer seg til ordet Gud fordi de rammes av noe utenfra. Tvert imot kommer ordet Gud inn hendig i møte med deres egne uransaklighet. «Gud» omfatter alt irrasjonelt, alt overskridende, ja: volden. Til syvende og sist er Gud, i denne forestillingen, lik vold.

God tvil

Jeg kan ikke si sikkert at det er slik det er ment å bli forstått. Når Susanna og Mikael mot slutten av skuespillet kommer fram til en slags forsoning, kan det hende vi som tilskuere skal finne håp i det. Ekteparet finner «en felles vei inn i framtiden» for å si det med terapeuten Niklas' ord, og kanskje var det en mening med det hele, likevel. Forestillingen etterlater oss i tvil, og godt er det.

Min opplevelse er allikevel at den kretser rundt mange interessante spørsmål, uten å lande på hvilke den vil stille. Skuespillerne virker ikke helt overbevist, og noen av løsningene på scenen virker også forstyrrende: Når Jennifer fra terapirommet begynner å titte på brødrene i søppelrommet og fortellingene glir over i hverandre, svekkes intensiteten i hver enkelt fortelling.

[ LES MER: Profetisk rop fra havets bunn i Ole Anders Tandbergs dramatisering av Havboka. ]

Famlende fokus

Da stykket hadde premiere på Dramaten i Stockholm i 2017, hadde regissør og manusforfatter Mattias Anderson laget flere alternative avslutninger. Lykke, hevn og tomhet var ulike utganger. Regissør Nina Wester har valgt å ikke bruke noen av dem. Avslutningen, der karakterene vender seg mot samme, lysende, grå film på en stor skjerm, virker litt som et kompromiss, og sier meg ærlig talt svært lite. Det som kan gjøre Openberringa til teater verdt å se, er de tankevekkende og underholdne dialogene. I en oppsetning der fokuset er famlende, blir disse sittende igjen.