Anmeldelser

Bak jakten på julestemningen

«Snøsøstera» er like tidløs som «Reisen til julestjernen», men har langt mer substans.

Kanskje skulle man tro at historien om en familie i dyp sorg, ikke akkurat er midt i blinken for en julefortelling. Men nettopp tanken om at jula er en tid for de store følelsene, også for alvoret, skaper en gjenklang.

Da julekalenderboka Snøsøsteren kom i 2018 ble det tidlig klart at den kom til å bli årets mest solgte bok. Bokhandlerne meldte om lange ventelister og Kagge kalte den «en forleggers drøm». Når supersuksessen nå tas til scenen, har det blitt en forestilling så varm, julete og rørende at det trolig blir rift om teaterbillettene også.

Med et solid kunstnerisk lag i alle ledd av forestillingen, innfrir Det norske teatret langt på vei de skyhøye forventningene boken har skapt. Snøsøstera byr ikke bare på pur julestemning, men tør å ta tak i «baksiden» av den julete følelsen. I vissheten om at savnet etter de nære som har gått ut av tiden, blir ekstra sterkt i jula.

Teatermaskineri

Historien handler om Julian som har bursdag på julaften, og som alltid har hatt det som sin ultimate favorittdag. Men nå er alt annerledes, storesøsteren hans døde i sommer og siden har ikke foreldrene vært seg selv. Midt i den bunnløse sorgen er Julian redd for at julen i år er avlyst. Når han møter den livsbejaende juleelskeren Hedvig, øynes likevel et håp om å finne juleglede.

Maja Lunde legger dramatiseringen tett på bokens tekst. Vi er med i svømmehallen, til Hedvigs hus der morsomme og merkelige ting skjer, til Julians eget sorgtunge hjem, til den mystiske mannens julekorttrykkeri, til skøytebanen og til kirkegården. Vekslingen mellom de ulike scenene er mange, og kunne fort fremstått for heseblesende.

I stedet viser Det norske teatret hva de har å by på av teatermaskineri, der scenene glir inn i hverandre nærmest filmatisk. Ikke minst klarer scenograf Åsmund Færavaag å få frem mye av Lisa Aisatos varme, eventyraktige bildeverden, som gir boken en så tydelig signatur. Henrik Skrams stemningsfulle lydbilde, og nykomponert julesang av Odd Nordstoga (!) gir et akkurat passe julete preg på det hele.

Dette er en juleforestilling som umiddelbart bør seile opp som en ny klassiker

—  Kjersti Juul
.

Mer dynamikk

Valget av Alan Lucien Øyen som regissør, er spennende. Øyen har bakgrunn fra dansens verden, men har med årene beveget seg mer i retning av teatret. Som koreograf har han blant annet eksperimentert med Shakespeare. Puttet ord i munnen på utøvere som er mest vant til å telle takter, og lyktes med å skape noe forfriskende nytt ved at dansernes bevegelser glir over i tekst.

I Snøsøstera kunne regien derimot gjerne åpnet opp for mer dynamikk mellom skuespillerne, i partiene med mye tekst. Her oppleves det tidvis på nippet til å bli for oppstilt og tablå-aktig. Øyen er best når han lar blikket for koreografi få spille med i forestillingen, blant annet i noen nydelige scener med skøytedans, både på isen og mellom kulissene.

---

Teater

Snøsøstera

Av Maja lunde og Lisa Aisato

Dramatisering: Maja Lunde

Regi: Alan Lucien Øyen

Scenografi: Åsmund Færavaag

Komponist: Henrik Skram

Lysdesign: Torkel Skjærven

Det norske teatret, Hovedscenen

---

Overnaturlig

Vetle Bergan og Gina Bernhoft Gørvell er et funn i rollene som Julian og Hedvig, med en naturlig barnlighet vi tror fullt og helt på. Hedvig-karakteren bringer fart inn i fortellingen, og Gørvell har en kruttsterk Pippi Langstrømpe-energi, men der vi også aner den såre hemmeligheten hun bærer på. Ikke minst er det deilig å se skuespillere som er der for hverandre. De to hovedrollene lytter og henter impulser fra hverandre, og byr med det på et samspill vi umiddelbart blir dratt inn i.

.

Viktig å minnes

Snøsøstera er ikke en julefortelling med et uttalt kristent tankegods. Her er ikke et eneste ord om Gud eller Jesus, men et stykke som byr på spøkelser og overnaturlige elementer på en likefrem måte. Lunde mer enn antyder at det finnes noe mer etter livet, men lar det ligge åpnet å fylle det med hva man selv tror. Når Julian sier «vi sees igjen» favner forestillingen bredt, hinsides religiøst ståsted. Gjennom møtet med Hedvig finner Julian mot og kraft til å hjelpe familien sin ut av apatien. Til et levelig sted midt mellom det mørke savnet og de lyse minnene. Stykket er med på å normalisere følelser som sorg og tap, men handler mer om samholdet blant de levende, enn om døden.

Snøsøstera har fått anbefalt aldersgrense fra 6 år, men passer like godt for de på 60. Her er et tankegods de minste publikummerne kanskje ikke helt klarer å gripe, men som kan danne grunnlaget for viktige samtaler i etterkant. Dette er en juleforestilling som umiddelbart bør seile opp som en ny klassiker. Den er like tidløs som Reisen til julestjernen, men har langt mer substans.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser