Teater

Bestialsk kaos

«Bestialitetens historie» forsvinner fullstendig i svette brytekamper og simulerte samleier til det kjedsommelige.

En elektrisk stol, en galge og en giljotin. Scenen er utstyrt som et reisverk av henrettelsesinstrumenter når Bestialitetens historie settes opp på Det norske teatret.

100 år etter at Jens Bjørneboe ble født, er det duket for en jubileumsforestilling som skal ryste oss. I stedet ender det opp som en over tre timer lang utholdenhetsprøve for publikum, der tekst og meningsinnhold drukner i påfunn og et fysisk, usammenhengende kaos.

Bøddelmonolog

Her lar den kroatiske regissøren Ivica Buljan skuespillerne brake sammen i svette brytekamper, de må simulere samleier, stønne, skrike og rave rundt, mens teksten fremføres så heseblesende at man ofte ikke får med seg hva som blir sagt.

Det finnes likevel øyeblikk, der Bjørneboes stemme får trenge igjennom, og vi aner kraften som skjuler seg i bøkene hans. Som når det gis rom til at bøddelen (Frode Winther) får holde en uforstyrret monolog om yrket sitt. Detaljerte beskrivelser av henrettelser, ulike avrettingsmetoder opp gjennom historien og lidelsene for dødsofrene som ikke alltid dør med en gang, gjør inntrykk. Samtidig er det massene som så oppslukt ser på, som fremstilles som de egentlige bødlene.

Improvisasjon

Teaterforestillingen er basert på «Kruttårnet», som er den midterste boken i triologien Bestialitetens historie. Her er fortelleren (Oddgeir Thune) en slags vaktmester på et galehus for overklassen. Vi møter blant annet en amerikansk general som har drept sin kone og en belgisk pedofil som har partert noen barn. Men innenfor institusjonens vegger er de beskyttet mot konsekvensene av hva de har gjort.

Regissør Buljan forsøker ikke å gi en presis fremstilling av boken, og har helt tydelig latt skuespillerne improvisere mye frem mot forestilling. Slik Bjørneboe selv likte å mikse politikk med fiksjon og mer dokumentarisk innhold, blandes sjangre som performance og musikk inn i teateret. Skuespillerne setter seg stadig ned foran instrumentene som er plassert på siden av scenen, og blir til et øredøvende bluesrockeband.

Misantrop

Bjørneboe brukte 25 år på å fullføre triologien. Det sies at han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene rev i ham som verst, mistet han troen på det gode i mennesket. Den misantropiske stemningen fyller også scenerommet. Skuespillerensemblet gir av all kraft i sin utforskning av ulvenaturen i mennesket, men hadde trengt en langt strammere regi for å nå inn til oss.

Bjørneboe minnet oss på at det ikke er avvikerne i samfunnet som nødvendigvis er problemet. Det er de pene og ordentlige menneskene som bygger fengsler og konsentrasjonsleirer. Leser vi bøkene hans skjønner vi mer av verden, av maktbalanse og undertrykkelse. Det gjør vi dessverre ikke etter tre lange timer på teateret.

I Ivica Buljans løse grep om klassikeren, blir det tydelig at «Bestialitetens historie» fortsatt er best som bok.

LES OGSÅ: Riksteatrets kjøkkenversjon av Peer Gynt tar tydelige grep om nasjonaleposet

---

Teater: Bestialitetens historie

  • av Jens Bjørneboe
  • Bearbeidelse og regi: Ivica Buljan
  • Scenograf: Aleksandar Denic
  • Med: Oddgeir Thune, Geir Kvarme, Hilde Olausson, Julie Moe Sandø, Kyrre Hellum m.fl
  • Det norske teatret, scene 2
  • «Finner ikke en scenisk situasjon teksten kan springe ut fra.»

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Teater