– Jeg tror mange synes det ville være helt i orden å bli begravd i kirka, men at det ideelt sett skulle foregått uten prest, sa forfatter Agnes Ravatn til Vårt Land forrige uke.
Uttalelsen satt i gang en viktig og prinsipiell diskusjon om det livssynsåpne samfunn. For mange mennesker i norske utkantstrøk finnes det få alternativer når noen dør. Kun kirka egner seg for begravelse, og selv om verken avdøde eller gjenværende bekjenner seg til den kristne tro, ser de seg nødt til å måtte bruke kirkerommet med alt som hører med for å få en siste verdig avskjed.
Kirka kan brukes
Det er ikke holdbart. Norge trenger flere livssynsåpne seremonirom, som kan brukes av både muslimer, hinduister og ateister. Kommunene bør, som Human-Etisk Forbund påpeker, kjenne sin besøkelsestid og sørge for å få flere av disse på plass.
Venstre og Ravatns forslag om å bruke eldre kirker til livssynsåpne begravelser uten prest og Jesus er heller ikke en helt håpløs idé, slik teologiprofessor Sturla Stålsett har påpekt. Han mener kirkerommet kan åpnes «for en teologisk velbegrunnet, livssynsåpen kirkelig gjestfrihet – der det passer med byggets form og kontekst, der menigheten vil, og behovet tilsier det».
Med andre ord: Det går an å bruke kirka til livssynsåpne seremonier.
Alt - utenom presten
Når det er sagt, er det likevel deler av debatten som har oppstått i etterkant av Ravatns kronikk i Aftenposten som gir en dårlig smak i munnen og som vitner lite om livssynsåpenhet. Tvert imot er det mye av det som er blitt sagt som minner mer om livssynsignoranse.
Etterlatt inntrykk er at alle prester pent er nødt til å stå og messe om Jesus og evig liv i en hver begravelse, helt uten å ta hensyn til den dødes tro eller ikke-tro. At prester ikke driver med skjønn i møte med døden, i motsetning til kirkeklokkene, akustikken og orgelet – derfor vil Ravatn helst begraves i kirka uten noe prest til stede, men helst med alle de andre godene som kommer med kirkerommet.
Kan det virkelig være så enkelt?
For hvem skal holde begravelsen i stedet? Hvem skal bruke timesvis på å snakke med de pårørende, bli kjent med den som er død og så utarbeide og lede en seremoni som skal klare å bære alle de oppmøtte sin sorg over mennesket som nå er borte? For ikke å snakke om de tilfellene der mangel på sorg preger begravelsen.
For det er faktisk sånn at kristendommen og andre religioner tilbyr noe i møte med døden som ikke-religiøse aldri vil klare å matche
— Elise Kruse, religionsredaktør
En prestejobb
Hvem som helst kan ikke gjøre den jobben. Jeg er sikker på at det finnes seremoniledere der ute som kan holde fine seremonier, men det er faktisk ikke til å komme unna at det er ytterst få andre i dette landet som har den erfaringen med å møte døden som prestene våre har.
Det er trist å høre om prester som ikke tar hensyn til den avdøde eller pårørende i en begravelse, men det er tross alt unntaket. De aller fleste prester i dette landet bruker mye tid og krefter på å sørge for at den siste avskjeden blir så i den avdødes ånd som overhode mulig – om det innebærer å spille av «Nei, så tjukk du er blitt» når kista bæres ut, eller å la være å snakke om livets to utganger.
Det virker for meg som at den gjengse nordmann ikke forstår hvor mye arbeid en prest legger i nettopp å tilpasse begravelsen til den enkelte.
I stedet er det de prestene som ikke treffer som får definere hva det vil si å bruke prest i begravelse. Tenke seg til om det var slik på andre områder også: Det er jo ikke sånn at om du har en dårlig erfaring med en lege, så ber du om en healer neste gang.
[ Forsvarsledelsen: Kan bli aktuelt å droppe bønn under oppstilling ]
Håpet om å møtes igjen
Mange prester der ute får i etterkant av begravelser tilbakemeldinger fra de pårørende som fremhever særlig én ting: at de klarte å gjøre den aller siste stunden til noe vakkert og verdig. Og – hold deg fast – de klarte å formidle mening og håp i møte med det meningsløse og håpløse.
For det er faktisk sånn at kristendommen og andre religioner tilbyr noe i møte med døden som ikke-religiøse aldri vil klare å matche: Et håp om at vi skal møtes igjen. Et håp om en ny himmel og en ny jord.
Det er det korset som henger i hvert eneste kirkerom i dette landet representerer, og det er i det håpet og den troa kirkene våre er bygd. I troa på at livet er sterkere enn døden.
Man kan ta presten ut av kirka, men man kan faktisk ikke ta det håpet og den troa ut av kirka. Og det er det nok heller ikke mange som ønsker. For hva om grunnen til at så mange nordmenn har kirkelig begravelse nettopp er håpet og meningen det tilbyr?
Er kirka det beste alternativet?
Det kan virke som en opplest og vedtatt sannhet at grunnen til at 85,2 prosent av befolkningen velger kirkelig gravferd er fordi det ikke finnes noen andre alternativer. Men hva om grunnen er at de andre alternativene rett og slett ikke når opp, sammenlignet med en kirkelig gravferd?
Ravatn viser til en undersøkelse fra 2014 som viser at halvparten av nordmenn ikke ønsker en kirkelig gravferd. Samtidig viser Den norske kirkes medlemsundersøkelse fra 2020 at fire av fem av kirkas 3,7 millioner medlemmer ønsker kirkelig gravferd. Utvalget her er på 4.521 respondenter.
Det finnes en tilsvarende og nyere Norstat-undersøkelse enn den Ravatn viser til – fra 2017. Den er det kun 1.016 som har svart på. Den viser også at 50 prosent ønsker kirkelig gravferd, men den viser også at jo eldre folk blir, jo flere ønsker å begraves i kirka. Mens bare 34 prosent av dem mellom 18 og 29 vil begraves kirkelig, er det snakk om 62 prosent av dem over 50. Til sammenligning er det bare 10 prosent i samme aldersgruppe som ønsker en livssynsåpen seremoni.
[ Olav Fykse Tveit: Kirka har ikke ett medlem å miste ]
Plass til alle
Kan det være at det skjer noe med oss mennesker idet vi nærmer oss livets slutt? Kan det ha seg slik at flere av oss ønsker kirkelig begravelse fordi det føles riktig? Fordi kirka og den kristne tro representerer noe meningsfullt i møte med døden?
Det betyr ikke at en gymsal ikke kan fylles med kjærlighet og håp den også. For mange er gymsalen et hellig rom, slik hjemmelagets fotballbane er for andre, eller toppen av et fjell for andre igjen.
Det som er så bra da, er at alle disse menneskene som finner håp og mening i noe annet enn tro, er det også plass til i kirka.
Bare spør presten.
