Kirken den er et gjestfritt hus

Hvordan kan vi i et livssynsåpent samfunn sikre tilstrekkelig og likeverdig tilgang til gode seremonirom for de som har annen tro enn Den norske kirke? Behovet for dette er prisverdig påpekt av Agnes Ravatn og Guri Melby i Vårt Land forrige uke. Deres innspill gir Den norske kirke en god anledning til – og ansvar for – å tenke gjennom det teologiske og kirkefaglige grunnlaget for bruken av kirkerommene.

[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]

Vigslede rom

Kirker er vigslede rom. Bruken av dem skal ifølge Den norske kirkes reglement «tjene Guds ære og menighetens oppbyggelse.» Men hva betyr det? Praksis er allerede i endring. Legitime spørsmål reises, både innenfra og utenfra kirken. Nye livssynsåpne bygg er på tegnebrettet, og noen tenkes sammen med kirkelig bruk. Rent pragmatiske eller økonomiske hensyn bør ikke være enerådende for en eventuell endring.

I møte med denne situasjonen er det et viktig teologisk spørsmål om bestemmelsen «(k)irkerommet kan ikke brukes av ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion» (sist vedtatt av Kirkemøtet 15. april 2015) bør nyanseres, endres eller fjernes.

Det ville ikke måtte bety at alle kirker gjøres livssynsåpne i betydningen tilgjengelig for annen-religiøs bruk. Kirkerommets egnethet, så vel som lokalmenighetens syn og det faktiske behov ville være viktige faktorer å ta hensyn til. Men et absolutt stengsel for slik gjestfri bruk av kirker bør kunne fjernes – av flere grunner.

Livets mest fortettede øyeblikk, i stor glede eller dyp sorg, kaller på varmt engasjement snarere enn kjølig distanse.

—  Sturla J. Stålsett

Livssynsåpenhet

En grunn er det nye behovet. Det norske livssynslandskapet er forandret. Andelen av befolkningen som tilhører den norske kirke er 67 prosent. Medlemstallet i trossamfunn utenfor Den norske kirke er økende. Andelen av dem som ikke har noen tros- og livssynstilknytning er også sterkt økende: Nasjonalt sannsynligvis rundt 15 prosent av befolkningen; i Oslo over 30 prosent. Mange av disse mangler tilgang til gode seremonirom – ikke minst utenfor de store byene.

En annen grunn er myndighetenes forpliktelse. Tros- og livssynspolitikken i Norge har også blitt endret. I og med innføringen av en ny trossamfunnslov den 1. januar i år, er formålet med politikken tverrpolitisk bestemt til å være å fremme og sikre et livssynsåpent samfunn. Det livssynsåpne samfunn er kjennetegnet av en aktiv statlig støtte til feltet, preget av likebehandling mellom ulike tros- og livssynspraksiser, religiøse og sekulære, majoritetens og minoritetenes. Begrepet livssynsåpent står i kontrast til livssynsnøytralt, og innebærer en viktig nyanse og implisitt kritikk.

Det nøytrale har sin begrensning når det gjelder livssyn. Livets mest fortettede øyeblikk, i stor glede eller dyp sorg, kaller på varmt engasjement snarere enn kjølig distanse. I det livssynsåpne samfunnet er staten forpliktet på likebehandling, ut fra behov. Det er her seremonirom melder seg.

[ «Oljeprestene» vil være samtalepartnere i en turbulent tid ]

Folkets kirker?

I folkekirkelig forståelse er kirkene folkets bygg. Eller mer presist: Soknets bygg. Soknet er både en territorial og teologisk størrelse. De fleste, men ikke alle, kirkebygg tilhører menigheten. Det vil si: de som bor der, og de som er menighetslemmer. Hva når disse to gruppene ikke lenger er sammenfallende?

Den sterke tilhørigheten til kirkebyggene hos folk langt utenfor de aktive medlemmene i Den norske kirke ser vi tydelig hver gang en kirke brenner ned, eller må stenges. Eller når det skal bygges nytt. Kirkene har sterk emosjonell og identitetsskapende betydning for enkeltmennesker, familier, bygd- og byfellesskap.

Dette er det viktig å ta hensyn til. Kirkene har rommet menneskers livsbegivenheter, tro og håp gjennom generasjoner. Bruksendringer vil derfor alltid berøre dype følelser. Samtidig endres allerede holdningen til og bruken av byggene, nesten umerkelig: Babysang, konserter og nye møteformer er bare noen eksempler. Ønskene om å bruke de verdige rommene også til ikke-religiøs og annen-religiøs aktivitet uttrykkes stadig oftere, ikke minst i kjølvannet av koronakrisen.

Kirkens kall er å være til for andre

—  Sturla J. Stålsett

Det bør være klart for alle at en verken vil eller bør «trenge seg inn» i hverandres gudshus, som Nidaros-biskop Herborg Finnseth Heiene peker på (VL 22.11.21). Ingen ønsker vel det. Derfor er svaret på utfordringen her i første omgang å bygge flere rom, som er tilpasset andre livssyns behov, som VL påpeker på lederplass (20.11.21), under den misvisende overskriften: «Kirken må styre gravferdene». Men dette vil nødvendigvis ta tid og koste penger. Slik vil det også berøre Den norske kirke, når kommunene som skal tjene hele sin livssyns-mangfoldige befolkning skal prioritere midler i årene som kommer.

Så hvordan kan kirken også invitere andre inn, i gamle eller nye kirkebygg, for å møte behovet?

[ Dronning Sonja deler sin tro i ny bok: – Jeg var fascinert av det katolske ]

En gjestfri vigslingsteologi

Sett fra et majoritets-kirkelig perspektiv ser spørsmålet slik ut: Kan vi i større grad la kirkene være gjestfrie rom, også for vår nestes utøvelse av sin tro og overbevisning ved livets vendepunkter? Eller sterkere formulert: Er vi trygge på at vi har gode teologiske grunner til fortsatt å utelukke slik bruk, og stenge annerledes troende mennesker ute fra rommene?

En fornyet teologisk refleksjon kan spørre hva det vil si at kirkerommene er vigslet til Guds ære og menighetens oppbyggelse. Gud er både som skaper og livgiver, frelser og frigjører, en gjestfri Gud. Det tjener Gud til ære å la Guds hus være gjestfritt, åpent, raust inviterende. Menigheten trenger ikke «verne» Gud i sitt hus. Gud er alltid større. Guds kjærlighet åpenbarer seg i og uttrykker seg som gjestfrihet.

En fornyet teologisk refleksjon kan spørre hva det vil si at kirkerommene er vigslet til Guds ære og menighetens oppbyggelse.

—  Sturla J. Stålsett

Til kirkens oppbyggelse hører det først og fremst å bli styrket som et tjenende fellesskap. Kirkens kall er å være til for andre, slik martyren og teologen Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) vitnet om det med sitt liv og sin død. Dypest sett konstitueres kirken gjennom den Andre, nemlig Kristus, som er Gud, nærværende i ethvert mellommenneskelig møte, og ganske spesielt i møtet med en som er i en vanskelig situasjon. Det gir kirken også en grunnleggende diakonal identitet: Den blir til seg selv gjennom å tjene andre, helt uavhengig av tros- og livssynstilknytning.

Å invitere den andre inn, også med hennes eller hans tro- og livssynspraksis, kan sees på som en måte å uttrykke denne dype diakonale kirkeligheten på, til Guds ære.

Ekstraordinært eller normalt?

Under koronaepidemien åpnet biskopene opp for – ja, de anbefalte faktisk – at menighetene skulle gi rom for ikke-religiøse gravferdsseremonier (se Bispemøtets vedtak 25. mars 2020). Dette ble begrunnet som en velgjerning i en «ekstraordinær situasjon». Det var et viktig skritt. Men det innførte en ny avgrensning: «ikke-religiøs.»

Hva kan teologisk begrunne denne skjelningen mellom ikke-religiøse seremonier og seremonier med annen religiøs innramming enn den kristne – når motivet er å komme den andre til unnsetning i en nødssituasjon? Det er vel alltid en ekstraordinær situasjon når en familie eller et menneske står med et behov for et passende rom for å ta avskjed med en kjær?

Spørsmålet er prinsipielt, men også i økende grad presserende og praktisk. Kan det muslimske gravfølget – for eksempel når regnet høljer ned – få trille båren inn i kirkerommet og foreta den siste bønnen der, før den avdøde senkes i jorda i ruskeværet på gravlunden utenfor?

Spørsmålet er prinsipielt, men også i økende grad presserende og praktisk.

—  Sturla J. Stålsett

I luthersk nattverdsteologi finnes et innarbeidet uttrykk knyttet til «bruk». Brød og vin er Kristi kropp og blod «i bruken», det vil si når ordet og troen kommer til det materielle. Kunne vi tenke tilsvarende om rommet? Vårt hellige rom er hellig når det brukes slik. Det kan åpne for vekselbruk. En slik tilnærming har en annen fordel, nemlig at også et verdslig rom – gymsalen, møtelokalet, dagligstua – for oss kan være et helliget rom når vi bruker det til og i tro.

Jeg argumenterer altså ikke for å oppgi forutsetningen at kirkerommenes bruk må begrunnes ut fra den evangelisk-lutherske tro på den treenige Gud. Men informert av nyere økumenisk og inter-religiøs dialog-teologi kan denne troen utlegges på en måte som understreker den konkrete gjestfriheten også i religiøs forstand. Slik kan kirkerommet åpnes for en teologisk velbegrunnet, livssynsåpen kirkelig gjestfrihet – der det passer med byggets form og kontekst, der menigheten vil, og behovet tilsier det.

[ Beskriver ukultur i kristne miljøer: – Jenter trenger å se et mangfold av kvinner ]