– Jeg er vel nesten å anse som kongelig i norsk kristenhet. Min farfar er pinsehøvdingen Thoralf Gilbrant og min onkel er Ole Christian Kvarme, den tidligere biskopen i Oslo, sier Jørgen Gilbrant.
Dagbladet-journalisten forteller om familien sin, mens han tar seg en tidlig fredagspils i bakgården til den irske puben Dubliners i Oslo. Der, kan Gilbrant fortelle, har han og kollegaen Steinar Suvatne tilbrakt mye tid med arbeidet med det som er blitt årets mest omtalte bok, Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall.
Allerede før boka traff norske bokhyller i september, opplevde de to hardbarka journalistene å stå på den andre siden av en mediestorm, med kameraer og mikrofoner plutselig vendt mot dem. De to forfatterne har blant annet blitt kritisert for omfattende bruk av anonyme kilder i boka, og at personene de skriver om ikke har fått tilbud om tilsvar eller samtidig imøtegåelse, noe som er sentralt i presseetikken.
En betydelig del av kritikken har kommet fra andre journalister. Noen har ment at Gilbrant og Suvatne har svekket troverdigheten til den politiske journalistikken i Norge.
Men tospannet Gilbrant & Suvatne, samt forlaget Gyldendal, har stått på sitt og forsvart arbeidsmetodene og ikke minst, bokas hovedfortelling.
– Det var veldig slitsomt å stå i det da det stod på som mest. Jeg tror ikke mange journalister i Norge har opplevd det vi opplevde. Vi fikk over 300 medieoppslag på én uke og nesten alle var negative eller kritiske.
– Hva tror du din farfar Thoralf Gilbrant hadde syntes om arbeidet ditt og stormen du har stått i?
– Jeg tror han hadde likt det veldig godt. Det var ikke ukjent for ham å stå i stormer.
---
Jørgen Gilbrant
- Født i 1981 i Oslo.
- Politisk journalist i Dagbladet.
- Gift, to barn.
- Vokste opp i Filadelfiakirken Oslo.
- Debuterte i 2024 som forfatter med boka Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall, som han skrev sammen med Dagbladet-kollegaen Steinar Suvatne.
---
Bada i kristendom
– Jeg har bada i kristendom.
Gilbrant forteller om oppveksten. Den bød blant annet på ungdomsmøter i Filadelfiakirken Oslo, en farmor som dro til Israel i flere år for å lære seg hebraisk, å nærmest bli nøddøpt av pastoren Egil Svartdahl, og ikke minst, den ruvende figuren Thoralf Gilbrant, hans farfar.
Thoralf Gilbrant var en av de viktigste skikkelsene i den norske Pinsebevegelsen i det forrige århundret. Han var forstander i en rekke store pinsemenigheter, skrev utallige bøker om endetidsprofetier og gjorde seg bemerket som forkynner og bibeloversetter.
Farfarens arbeid som bibeloversetter skapte på 1970- og 1980-tallet en merkelig situasjon i familien, da han som en reaksjon på Det Norske Bibelselskaps oversettelse fra 1978, begynte arbeidet med en alternativ oversettelse (Norsk Bibel). Hvorfor en merkelig situasjon?
– Fordi min onkel Onkel Ole Christian Kvarme, farfars svigersønn, var bibeloversetter i Det norske Bibelselskapet, sier Gilbrant og ler.
Jeg ringte til Egil Svartdahl og sa jeg ville bli døpt. Han lurte på om vi kunne finne en dag i januar, men da sa jeg at det måtte skje nå
Lysbordet på stuebordet
Gilbrant beskriver predikant-farfaren som en mystisk figur i oppveksten, en mann som ofte var ute og reiste, men som pleide å komme hjem på søndagsmiddagene. Tilstedeværelsen hans kunne merkes i familiehuset på Ekeberg også når han ikke var der. Blant annet via lysbordet som alltid stod på stuebordet.
– Min far jobbet sammen med farfar. Så faren min pleide å ha et lysbord på stuebordet for drive med typografi og sats til sider til Bibelleksikonet, sier 43-åringen, som sikter til farfarens livsverk Illustrert Bibelleksikon.
Thoralf Gilbrant var også i snaue tjue år redaktør for Korsets seier, hovedorganet til Pinsebevegelsen i Norge.
– Din farfar var jo en bladfyk. Er han noe av grunnen til at du har blitt journalist og nå forfatter?
– Nei. Det er nok å dra det langt. Men jeg så veldig opp til farfaren min. I hele oppveksten.
Ble ikke predikant
Det lå ikke i kortene at Gilbrant skulle bli en av de mest profilerte journalistene i raddis-avisa Dagbladet. Hadde det vært opp til Thoralf, hadde han kanskje blitt predikant.
– Min farfar mente at jeg skulle bli det, eller iallfall at jeg burde bli det. Det handla om noen taler jeg hadde holdt i bryllupet til en av brødrene mine, sier Gilbrant tørt.
– Men nei, jeg har aldri vurdert seriøst å bli predikant.
Selv om Gilbrant valgte en helt annen vei enn sin farfar, både i yrkes- og troslivet, har familiearven forfulgt ham gjennom Gilbrant-navnet, et etternavn som ulike personer har bitt seg merke i. Som da Gilbrant som ung student utfordret en historiker på Blindern som sa at konflikten i Midtøsten ikke hadde noe å gjøre med religion. «Hvordan forklarer du da Jerusalem?», spurte Gilbrant. Da lurte professoren på om ikke han kunne være barnebarnet til Thoralf Gilbrant.
– Jeg er stolt av etternavnet mitt. Familien min står i en veldig modig tradisjon av å tørre å ta noen kamper.
Nylig, da Gilbrant gjestet VG-podkasten Giæver og Steiro, spurte podkast-vert Anders Giæver om ikke han var i slekt med Thoralf Gilbrant.
– Anders Giæver kunne fortelle meg at han intervjuet Thoralf Gilbrant under EU-striden på nittitallet, hvor da farfar mente at … nå må jeg le, men … at EU rett og slett var antikrists rike.
Gilbrant tar en slurk av ølen.
– Det er ikke noe problem for meg at farfaren min mente det, ei heller at han syslet med endetidsprofetier. Men det er ikke noe jeg forholder meg til.
Skryter av farfarens oppgjør
– Jeg vil gi farfaren min ære for at han var en av dem som tidligst tok oppgjør med den karismatiske bølgen som kom med Trosbevegelsen i Norge.
Gilbrant sikter til Thoralf Gilbrants bok fra 1977, Pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen, som var et oppgjør med nettopp Aril Edvardsen, en av Norges mest kjente predikanter.
Edvardsen var en av de første og fremste profilene til Trosbevegelsen i Norge, en samlebetegnelse som gjerne brukes om menigheter som vektlegger at kristne ved troen kan få helse, velstand og gjennombrudd i livet. Til forskjell fra klassiske pinsemenigheter ledet av et valgt eldsteråd, var Trosbevegelsen mer opptatt av visjonære ledere med et tydelig kall fra Gud.
I løpet av 1970-tallet vokste det frem en motstand mot Edvardsen i Pinsebevegelsen, noe som kulminerte i Thoralf Gilbrants bok. Den inkluderte et hyrdebrev med 53 punkter, der Gilbrant kritiserte Edvardsen for å drive med splittelse og vranglære.
– Boka er å anse som en klassiker i Pinsebevegelsen. Det er et oppgjør med en type persondyrkelse og et frislipp av nådegaver. Et oppgjør som jeg mener står fjellstøtt den dag i dag.
Demonen i parken
Gilbrant sluttet å gå i menigheten i Filadelfia Oslo da han var rundt seksten år. Lovsangen likte han aldri og møtene ble mer og mer fremmed for ham. Han minnes et møte der de frammøtte tenåringene ble profetert over i plenum.
– Det var ungdom som i sin mest sårbare alder fikk proklamert at de skal bli vinnere eller tapere, hvem som skulle ha hvilke roller og hva de kom til å utrette. At ingen stoppet det, det skjønner jeg ikke. Det var galskap og jeg tenkte at man ikke kan holde på sånn.
I tillegg til å forlate menigheten, droppet den rastløse tenåringen også ut av videregående skole etter andreklasse da han, i egne ord, «ble offer for en fraværsgrense før vi hadde en fraværsgrense».
Han begynte i stedet på bibelskolen på Filadelfia Oslo. Det viste seg raskt å ikke være noe for ham.
– Jeg hadde en lærer som startet timen med å si at hen på vei til jobb hadde sett en demon på tjue meter sitte i en park. Det var tilfeldigvis den parken hvor jeg hadde fått min første kjæreste, så det synes jeg var spesielt.
Gilbrant forteller om da han en dag kom for sent inn til en time bare for å finne alle sine medelever strødd på gulvet.
– Hva gjorde du da?
– Da takket jeg for meg.
Haste-dåp fra Egil Svartdahl
Da Gilbrant var tjue år bestemte han seg for å la seg døpe. Men det måtte skje fort. Kjæresten, «hun fra demonparken», var på jordomseiling, og Gilbrant hadde bestemt seg i hu og hast for å reise og besøke henne i India, en reise som en tjue år gammel Gilbrant mistenkte at medførte en stor risiko for hans liv.
– Da var det greit å ha gjennomført en økt i dåpsvannet. Jeg ringte til Egil Svartdahl og sa jeg ville bli døpt. Han lurte på om vi kunne finne en dag i januar, men da sa jeg at det måtte skje nå fordi jeg skulle møte kjæresten min i India på nyttårsaften.
Det endte med at Egil Svartdahl døpte Jørgen Gilbrant på lille julaften. Etter ønske fra Gilbrant, ble han ikke medlem av menigheten. Han skyr det han kaller enhver form for flokkmentalitet.
– Det at alle skal stå og synge og mene det samme … jeg er blitt immun mot det, noe som jeg for så vidt tror har vært nyttig i jobben min.
---
4 raske
- Gud er: Jeg vet ikke.
- Jeg klarer meg ikke uten: Kona mi og Steinar Suvatne.
- Boken alle må lese: Skriftemål av Leo Tolstoj.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Her fra mitt Sion jeg skuer» av Thomas Ball Barratt.
---
– Ekstremt kulturelt kristen
– Kunne du sagt at du er kristen, hvis noen hadde spurt?
– Nei, det blir feil. For meg er det å være kristen en aktiv ting, at man ber og går i en menighet. Det er jo det som er poenget. Jeg har ikke noen tro på det å være en eremittkristen.
Journalisten plukker plutselig en tynn bok opp fra sekken sin. Skriftemål av Leo Tolstoj, en bok den russiske forfatteren skrev etter å ha gjennomgått en religiøs krise.
– Denne boka gjorde et dypt inntrykk på meg i ungdommen. Jeg leste den i går fordi jeg var på let etter et sitat av Tolstoj som går som følger: «Det tar et øyeblikk å bli frelst, men et helt liv å bli ateist». Jeg klarte ikke å finne igjen sitatet, men jeg har alltid innbilt meg at det er et Tolstoj-sitat. Uansett, jeg synes det er godt sagt. Hvor jeg er på reisen nå, er opp til andre å bestemme.
– Du nærmer deg ateismen, kanskje?
– Nei, men jeg har jo aldri vært medlem av noen kristne menigheter heller. Jeg har ikke lyst til å være det, så i praksis er jeg ateist. Men jeg er jo ekstremt kulturelt kristen, også er jeg jo døpt. Jeg har ikke frasagt meg troen, ei heller tatt et oppgjør med troen eller oppveksten min. Det har jeg heller ikke noe behov for.
Kristendommen knuser de andre religionene når det kommer til selve historien.
— Jørgen Gilbrant
Forstår ikke liberal teologi
Gilbrant har tilbrakt mye tid i oppveksten på å lese Bibelen.
– Jeg liker urhistorien i Bibelen godt, som er de elleve første kapitlene. Jeg synes det er helt fantastisk gøy å lese. Og så liker jeg også Ordspråkene og Jobs bok.
– Jeg setter egentlig pris på en gammeltestamentlig Gud. Liberal teologi skjønner jeg ikke poenget med. Jeg synes det er noe arrogant med det. Du tolker en 2000 år gammel tekst og så sier du at alle andre har tatt feil, men siden du har sittet på Universitetet i Oslo i seks år, så har du rett.
– Vi har snakket om den siste tids storm. Skal jeg gidde å stille et spørsmål om Jobs bok?
– Jeg tror ikke Gud har noen store planer om å plage meg, men det er en veldig fascinerende tekst. Gud i Det gamle testamente er ikke totalitær. Han vet jo ikke hva som skjer, han vet for eksempel ikke at Kain har drept Abel. Han må spørre. Denne nye og moderne guden vet alt og ser alt, og jeg liker ikke den tanken.
– Føler meg fri
– Hva tror du skjer når du dør?
– Det vet jeg ikke.
– Tror du på helvete?
– Jeg tar mine sjanser.
– Er du redd for å dø?
– Nei. Jeg var på sett og vis ‘ute av verden’ i tjueårene, men så returnerte jeg med en holdning om at jeg har ingenting å tape. Så jeg føler meg veldig fri.
– Er det verdifullt i yrket ditt?
– Veldig. For eksempel kritikk jeg har fått den siste tiden fra journalistkollegaer. Jeg bryr meg ingenting om det. Virkelig, ingenting.
– Kristendommen er ferdig kritisert
– Dagbladet har en stolt tradisjon med å kritisere kristendommen, men nå er det ikke noe poeng å gjøre det. Kristendommen har ikke lenger noe makt i det norske samfunnet og er egentlig ferdig kritisert.
– Den store kristendomskritikken i Norge er over. Men så har også kristendommen vist seg kompatibel med et liberalt samfunn med respekt for ytringsfrihet og demokrati, alle tingene vi holder høyt. Men der Dagbladet, og alle andre aviser og intellektuelle i Norge har sviktet, er i kritikken av Islam. Det er ingen med vettet i behold som kritiserer Islam, og det er dypt urovekkende.
– Hvorfor tror du det er?
– Nei, jeg tror alle skjønner hvorfor man ikke gjør det. Folk skjønner det kjempegodt.
– Den beste historien
– Det er noe med det kristne håpet som er utrolig vakkert, sier Gilbrant plutselig.
– Kristendommen har den beste historien. Hele pakka. Det er en helt fantastisk historie. Kristendommen knuser de andre religionene når det kommer til selve historien.
Forfatteren utdyper:
– Du har Abraham som tar med seg sønnen Isak til Morafjellet for å ofre ham. Og så får du senere Jesus som blir ofret av Gud nær Mora-fjellet. Den forbindelsen der er helt rå. Hvem kommer opp med noe sånt?
– Apropos, har du og Suvatne noen nye historier på gang?
– Ja. Vi har fått noen ideer. Jeg er helt sikker på at det kommer noen nye bøker fra oss.