Rolf Olsen

Styreleder i Impande

Sør-Afrika er ifølge World Poverty Clock ett av kun åtte land i verden med en befolkningsandel på over 20 prosent som lever i ekstrem fattigdom. Det vil si at cirka 16,5 millioner sørafrikanenere lever på mindre enn 18 kroner dagen.

De fattige i landet bor hovedsakelig i blikkskur i avgrensede geografiske områder rundt de større byene eller i de områdene som apartheid-regimet i sin tid isolerte. De vel 16.000 nordmenn som årlig besøker Sør-Afrika kommer i svært liten grad inn i disse områdene og får minimal kjennskap til hvordan de fattige i landet lever.

Sterke tiltak

Korona har truffet og treffer fortsatt landet ganske hardt, til tross for strenge karantenetiltak og totalt alkoholforbud. Man aner at de politiske myndigheter denne gang raskt iverksatte disse ekstra strenge karantenetiltak ikke minst for å unngå de tunge anklagene mot myndighetene som ble fremmet i tilknytning til HIV/Aids-tilstandene fra 1990-2012. I den perioden døde cirka 300.000 av HIV/Aids.

Grader av karantene har nå pågått i vel 120 dager. Senest denne uken ble skolene igjen stengt ut august måned. De offisielle tallene per 25. juli er 6600 døde av korona. Men det totale antallet registrerte døde i Sør-Afrika i mai og juni dette året er ca 17.000 flere døde enn i 2019. Det kan indikere en viss underrapportering.

• LES OGSÅ: Tomm Kristiansen: ‹‹Sør-Afrikas nye president ble inspirert av norsk misjonær››

Flere fattige

Da landet ble nedstengt den 27. mars hadde det umiddelbart store negative virkninger for arbeidslivet. De siste ukene har det kommer solid dokumentasjon om både kort- og langtidseffektene av denne nedstengingen.

5 millioner mistet umiddelbart sine jobber 27. mars. Fra 20 prosent til 33 prosent av de som mistet jobbene, det vil si fra 1 til 1,7 millioner sørafrikanere, gikk følgelig inn i gruppen av ekstremt fattige uten spesiell sosial støtte. Kvinner, arbeidere i fysiske jobber og uformelt ansatte blant de fattige ble truffet sterkest av jobbtap.

Ringvirkninger

Staten satte inn noen sosiale støtteordninger for denne gruppen, men en tredjedel av de som mistet jobben fikk ikke noe sosial støtte i det hele tatt. Myndighetene har senere erkjent at 60 prosent av avviste søknader fra denne gruppen skulle ha vært innvilget.

De som mistet sitt arbeide ble umiddelbart sendt til eller reiste til sine hjemsteder. Dermed satte de storfamilienes økonomi under press.

Deres inntekter, som de vanligvis overførte deler av til sin familie, stoppet umiddelbart opp. De ble nå til økonomisk belastning for sin nærmeste familie. Slik ble mellom 3 og 5,5 millioner nye mennesker ført inn i fattigdom.

Hånd-til-munn-kulturen i Sør-Afrika er sterk. Det oppsto derfor, få dager etter at karantenen ble innført, sulttilstander i landet. De lette sosiale tropper, det vil si ikke-statlige organisasjoner, kirkesamfunn, landbruksorganisasjonene og bedrifter, har i denne tiden gjort en formidabel innsats for å skaffe til veie, transportere og fordele mat til befolkningen.

Halvparten arbeidsledig

Sør-Afrika hadde to kvartaler med resesjon i løpet de to siste årene før Covid-19 satte inn. Den offisielle statistikken forteller om en arbeidsledighet som de siste årene har fluktuert rundt 30 prosent. Denne statistikken fanger imidlertid trolig ikke opp alle de som har gitt opp å melde seg arbeidsledige.

Det sørafrikanske handels- og industrikammeret frykter at arbeidsledigheten på kort sikt vil holde seg rundt 50 prosent. Det mest positive framtidsscenariet kalkulerer med at økonomien i landet vil være tilbake på nivåene før korona om tre til fire år. De mer pessimistiske scenarier snakker om en reparasjonstid på seks til ti år.

• LES OGSÅ: Hjelpeorganisasjoner slår alarm: – Pandemien vil føre til en sultkatastrofe

Ingen motkonjunkturpolitikk

Økonomisk fornuft skulle tilsi at man under slike forhold satser stort på vekst i offentlige bevilgninger, spesielt i sosiale basistjenester. Dette er kjent og vanlig motkonjunkturpolitikk.

Sør-Afrika har imidlertid både sterkt voksende underskudd i utenrikshandelen og en stor statsgjeld som betjenes. En femtedel av statsbudsjettet går til håndteringen av statsgjelden.

Finansminister Tito Mboweni har derfor gitt klart uttrykk for at en klassisk motkonjunkturpolitikk hører hjemme i lærerboka og passer ikke inn i den sørafrikanske virkelighet. Han advarer dessuten mot å gjøre seg for bundet opp i gjeld til Kina. Hans forslag til håndtering av landets økonomiske situasjon er å foreta en strukturreform. Dette står han visstnok alene om i African National Congress (ANC).

President Ramaphosa ser på staten som den store pådriver til vekst heller en brems. Men disse to tilnærminger illustrerer de sterke indre spenninger i President Ramaphosas kabinett om hvordan landet skal arbeide seg ut av den svært vanskelige økonomiske og arbeidsmessige situasjon landet er midt oppe i.

Sterk livsfortelling

Jeg har gjennom organisasjonen Impande de siste 12 årene arbeidet med utvikling av livsforholdene for barn og unge i Sør-Afrikas fattigste områder i sørlige deler av KwaZulu Natal og Eastern Cape.

Når jeg legger øret inn til de fattiges livsfortelling fra disse områdene hører jeg som oftest «Vårt liv er av mange grunner svært strevsomt. Apartheid-regimet fram til 1994 isolerte oss og gjorde oss til annenrangs borgere. HIV/Aids-epidemien påførte oss et traume i 1990-2012. Vår egen President Zuma bedro oss i 2008-2018. Nå er vi midt oppe i en ny epidemi, med blant annet en akutt matkrise. Vi vet ikke riktig hva korona endelig vil føre med seg av tap, sorg og fattigdom. Vårt framtidshåp og vår tillit til de offentlige myndigheter er bleknet, mens våre tradisjonelle ledere og dessuten fellesskapet i vår kollektivt orienterte Ubuntu-kultur gir oss styrke til å holde ut. Hva skal vi egentlig håpe på eller gjøre i vår desperasjon?»

Ut over dette takker de fra hjertet for den støtte de får fra ulike sosiale aktører.

LES MER:

FN frykter «klima-apartheid» hvor de rike betaler for å unnslippe ekstrem hete, mens resten av verden lider

Våger ikke føde på sykehus - er redde for koronasmitte

«Man må erkjenne at mye har gått galt siden Nelson Mandela ble historisk president for 25 år siden»