Torsdag er det et kvart hundreår siden apartheidkampens store ikon Nelson Mandela formelt ble valgt til Sør-Afrikas første svarte president.

Etter mer enn 300 år med hvitt mindretallsstyre og 46 år med kamp mot apartheid, kunne den 75 år gamle ANC-lederen 9. mai 1994 motta hyllesten fra 50.000 begeistrede og dypt rørte mennesker utenfor parlamentsbygningen i Cape Town.

LES OGSÅ: Historisk Mandela

Mot rent flertall

Siden denne historiske maidagen har ANC beholdt makten og presidentembetet. Dagens valg er slik sett en ren transportetappe videre: Partiet som ledet an kampen mot raseskillesystemet er nærmest garantert rent flertall i parlamentet, men risikerer klar tilbakegang fra 62 prosent ved forrige valg.

For det er et land med mange krisetegn som går til valg. Arbeideledigheten er over 25 prosent, kriminaliteten er skyhøy, korrupsjonen florerer langt in i ANC, og den økonomiske veksten har stagnert.

I gatene øker protestene, særlig fra frustrerte unge som mangler framtidshåp. Selv med et valgresultat opp mot 60 prosent for ANC, står Ramaphosa og regjeringen foran en nærmest bunnløs hengemyr av problemer.

LES OGSÅ: Må vinne stort

Samhold og forsoning

Forhåpningene var enorme da Mandela holdt sin innsettelsestale på Grand Parade-plassen i Cape Town 9. mai 1994. Den populære «Madiba» la vekt på samhold, forsoning og respekt for mennesker av alle hudfarger og trosretninger, og konstaterte at folket nå skulle få den forandring de så tydelig hadde bedt om i valget:

– Vår plan er å skape arbeidsplasser, fremme fred og forsoning, og garantere frihet for alle sørafrikanere. Vi vil løse fattigdomsproblemene som er så gjennomgripende blant de fleste av våre mennesker, lovet Mandela.

Det var fagre, men etterlengtede løfter i et vanstyrt land med ekstrem fattigdom, der den svarte majoritetsbefolkningen var holdt systematisk nede i utdanning, arbeidsliv og på andre samfunnsområder.

Mandela overtok fallittbo

Veien videre ble tøff, for Mandela og ANC overtok et land der de fleste piler pekte nedover etter år med undertrykkelse, konflikt og sanksjoner. Men mye gikk rett vei for de fattigste de første årene.

25 år senere er heller ikke bildet bare dystert i landet som regnes som Afrikas økonomiske motor. Det har vokst fram en betydelig svart middelklasse, den aller verste fattigdommen er redusert og skolesystemet er blitt gradvis bedre.

Ikke minst får det vitale demokratiet næring fra solide sivile og offentlige institusjoner. Disse spenner fra en kritisk presse til et uavhengig rettsvesen, som også forfølger korrupte politikere og andre som stjeler fra fellesskapets ressurser.

LES MER: Zumas skandaler

Partifolk plyndrer staten

Korrupsjon er likevel en av ANC-regimets største skampletter. Partiet er blitt base for en elite som sikrer seg og sine familier rikdommer, ikke minst fra sugerør inn i statlige foretak. Omfanget økte kraftig under den forrige presidenten, Jacob Zuma, som selv skamløst ledet an plyndringen.

Et eksempel er tappingen av midler fra det statlige energiselskapet Eskom, den største elektrisitetsprodusenten i Afrika. Samtidig som politikere og andre har tjent seg søkkrike på svindel i Eskom, plages folk med omfattende strømbrudd, mens statlige penger forsvinner for å betjene det ineffektive selskapets avgrunnsdype gjeld.

En liten trøst er at bare én av ti husholdninger nå er uten strøm, mot mer enn fire av ti i 1996. Og nå har Cyril Ramaphosa skiftet ut både styre og ledelse i Eskom, og utpekt kamp mot korrupsjon til en hovedsak.

Utbredt korrupsjonskultur

Presidenten er likevel under hardt press fra mange i eget parti som fortsatt vil fylle egne lommer. Partiets generalsekretær Ace Magashule var en tett Zuma-alliert og var førsteminister i Free State fra 2009 til 2018, da provinsens rykte for korrupsjon ble ytterligere forverret. Også David Mabuza, visepresident både i ANC og i Sør-Afrika, er utsatt for omfattende korrupsjonsmistanker.

I en høring nylig forklarte direktøren i logistikkselskapet Bosasa at de årlig har betalt 75 millioner rand, rundt 125 millioner kroner, i bestikkelser til ANC-folk og tilknyttede tjenestemenn for å vinne kontrakter.

Det kom samtidig fram at Ramaphosas sønn Andile hadde fått utbetalt 3,3 millioner kroner for «konsulenttjenester» til selskapet.

Et land i morask krise

Det er altså et land i moralsk krise som i dag går til valg, der altfor mange lever i slum og frykt for å bli utsatt for vold og annen kriminalitet. Ifølge Institute of Race Relations lever fortsatt 20 prosent av de svarte i dyp fattigdom, sammenlignet med knappe 3 prosent av de hvite.

Ifølge Verdensbanken er Sør-Afrika det landet i verden med størst ulikhet. Dette bidrar til at et populistisk og ytterliggående venstreparti som Economic Freedom Fighters (EFF) kan bli en slags valgvinner med godt over 10 prosent. Enda høyere kan oppslutningen bli dersom resignerte unge ikke blir hjemmesittere i så stort omfang som ventet.

Svekket tillit

Mens tilliten var enorm til at Nelson Mandela og ANC skulle løfte den svarte befolkningen for 25 år siden, viste en måling fra Edelman Trust Barometer i februar at bare to av ti sørafrikanere har tillit til myndighetene, lavest av de 26 undersøkte landene.

En annen undersøkelse viser at seks av ti sørafrikanere ville være villig til å bytte ut demokratiet, dersom de i stedet fikk en ikke-valgt leder som kunne «opprettholde lov og orden og levere jobber og boliger».

ANC og Cyril Ramaphosa får nok flertall i dagens valg, men det er en lang og krevende vei å gå for å gjenopprette tilliten i brede lag av folket.