Cyril Ramaphosas norske inspirasjon

Av Tomm 
Kristiansen, Afrika-kjenner og tidligere NRK-journalist

Jeg visste ikke at Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa var var en bibelivrig «lagsgutt» som tenåring. Langt mindre ante jeg at det i skyggen av hans politiske oppvåkning i kampen mot apartheid sto en norsk zulumisjonær. Det er en spennende historie om tro og politikk.

Forhandlet grunnloven

Ramaphosa var den begavede juristen og fagforeningslederen som ikke dro i eksil eller havnet på Robben Island. Det var han som forhandlet fram den demo­kratiske grunnloven Nelson­ Mandela fikk fredsprisen for. Og det var Cyril som ble vraket som Mandelas visepresident, men ble en styrtrik forretningsmann i stedet.

Nå er han blitt president og skal oppfylle Mandelas løfter og folkets drømmer. Han må få ned koronasmitten og få rettet opp økonomien etter de «de ni tapte år», som han kaller presidentperioden til Jacob Zuma.

I Sør-Afrika sto kirken og fagbevegelsen sammen, de troende og arbeiderne, motsatt av erfaringen fra Europa. Hvordan ­begynte dette, egentlig? Jeg ante ikke at det gikk en linje fra Sør-Afrikas president til en norsk ­zulumisjonær på sekstitallet.

Ledet det kristne skolelaget

Cyril­ er født og oppvokst i Soweto­ utenfor Johannesburg, men foreldrene ville ikke at han skulle bli ungdom i den voldsherjede bydelen. De flyttet til den bantustanen de kom fra, rasereservatet Venda. Der var Cyril blant de smarteste i klassen, og aktiv. Han ledet det kristne skolelaget og ble siden studentleder. Han ble alltid sett med en bibel i hånda, og reiste rundt på prekenturneer.

De hvites undertrykkelse av svarte var iøynefallende, men den konservative, lutherske kirken­ han tilhørte, mente at dette ikke var en sak for kristne­. ­Øvrigheten er innsatt av Gud, også det svarte apartheidregimet. Dem skal man respektere.

Cyrils politiske opprør havnet derfor et annet sted, i Black Conciousness-bevegelsen. Der var Steve Biko leder, helt til han ble drept av regimet noen år seinere.

Afrikansk frigjøringsteologi

Cyril Ramaphosa strevde med sin tro og sin kirke. Han begynner å lese om Martin Luther. Han fikk hjelp. En student fra presteskolen i Umphumulo var på studieopphold i Venda. Han kunne levere en helt annen teologi. Dersom den, av Gud, innsatte myndighet ikke følger Herrens­ ord, er den ugyldig og bør fordømmes. Regjeringen bruker vold mot folk. Dermed er den under Guds dom. Derfor er det kirkens oppgave, mer enn andres, å kjempe imot. For det de driver med er vrangvilje!

Studenten var Tshenuwani Farisani. Han ble både prest og aktivist, og endte med fire gjennomtorturerte fengselsopphold før han tok sin teologiske doktorgrad. Men hvor hadde denne pur unge teologistudenten fått sin radikale teologi fra, som nå spredte seg?

Han hadde fått de nye visjonene­ fra Gunnar Lislerud, lærer på det lutherske fakultetet i Umphumulo. Denne afrikanske­ frigjøringsteologien ble brakt til tenåringen Ramaphosa, som samtidig hadde lest om Luthers oppgjør med den autoritære, under­trykkende ­katolske kirken. Det liknet kampen mot apartheid! Luther oversatt Bibelen til tysk, så folk kunne lese skriften selv. Misjonærene hadde oversatt skriften til zulu.

Cyril Ramaphosa begynte på jusstudiene ved universitetet i Limpopo. Sammen med en annen student, Frank Chikane, forkynte han evangeliet for kritiske medstudenter. Det er en hard misjonsmark. Kristendom er undertrykkerens religion, ikke vår. Men det snudde. Og Chikane ble fasinert av denne teologien fra den norske misjonæren på Umphumulo.

Leder av kirkerådet

Gunnar Lislerud dro hjem og ble til slutt biskop i Borg, men fortsatte å utbre tankene fra frigjøringsteologien i Den norske kirke. 
Cyril Ramaphosa ble jurist og fagforeningsleder, den dyktigste­ Sør-Afrika hadde. Han var også ­aktivist og satt fengslet flere ganger. Frank Chikane ble prest og aktivist i United Democratic 
Front, samt leder av kirkerådet i Sør-Afrika. Han ble også satt inn, og senere forsøkt forgiftet av apartheidsregimet.

På sytti og åttitallet utgjorde kirken og fagbevegelsen to viktige krefter i den nasjonale kampen mot apartheid. Kirken ble ledet­ av Chikane­, fagbevegelsen av Ramaphosa. De to «lagsguttene» satt altså i nøkkelposisjoner i sluttfasen av kampen mot apartheid, og begge var inspirert av Martin Luthers barske vesen og Gunnar Lisleruds milde hånd.

Det aner meg at noen kapitler av misjonshistorien ennå ikke er skrevet.

LES OGSÅ:

• Ernst Harbakk: Misjonærene bidro til større forståelse og respekt for andre folkeslag

• Tomm Kristiansen: Teologi er ikke for fromme pyser