Hun husker den skarpe vårluften, solen som står opp og lukten av alle de blomstrende kirsebærtrærne. De er på vei hjem fra midnattsmessen. Mor, far og tre søstre. De bærer på levende lys og en kurv med egg, brød og pølse som er velsignet av presten. Etter 49 dager skal de endelig bryte fasten. Men det Mariia Borovetz (32) og søstrene gleder seg mest til, er å slå de kokte påskeeggene mot hverandres. Den som sitter igjen med helt skall, vinner.
– Og å høre på musikk. Høyt. Dunk, dunk, dunk, minnes Kateryna Stelmashchuk (30).
Hun er søsteren til Mariia. Ansiktet hennes lyser opp, og det er som om hun er der i barndomshjemmet, og feirer renselsen og det nye som nå ligger foran dem.
Kateryna husker ingen spesiell låt. Et eller annet som var populært på 2000-tallet i Ukraina. Det viktigste var at de kunne høre på musikk igjen. I nærmere to måneder hadde de forberedt denne store høytiden, renset sinnet ved å avstå fra musikk, TV, kjøtt, egg, fisk og melk. De siste ukene før påsken ble huset rundvasket. Alt var klart til en ny begynnelse. Og sånn holdt de på, Mariia, Kateryna, nabojenta Anastasiia og familiene deres. Sammen med millioner av andre ukrainere. Påske etter påske feiret de Jesu oppstandelse fra de døde.
Så kom Putins soldater.
Raketter over hustakene
24. februar 2022. Russiske stridsvogner rullet over grensene til Ukraina. Flyalarmene ulte. Eksplosjoner kunne høres overalt, og folk søkte tilflukt i kjellere.
– Først gråt jeg. Så tok jeg meg sammen. Da så jeg på TV at russerne angrep overalt. Jeg gråt igjen. Tok meg sammen, og så dro jeg på apoteket og kjøpte medisin.
Slik oppsummerer Kateryna de første timene av invasjonen. Hun var stilt overfor et vanskelig dilemma, og måtte ta en avgjørelse raskt.
«Nå drar du», sa søsteren Mariia i Norge på telefon til Kateryna.
«Nei, jeg skal ikke det», svarte hun.
Ett kvarter senere: «Ok, greit jeg gjør det.»
Enda et kvarter senere: «Nei, jeg drar ikke.»
Og enda ett kvarter: «Nå pakker jeg.»
Skulle Kataryna dra til tryggheten i Norge? Til søsteren og familien hennes i Siggerud? Faren hennes var der allerede på vinterferie. Eller skulle hun bli i Horodok med moren?
Kataryna hørte på storesøsteren. Pakket det viktigste hun eide. Dokumenter, pledd og vann. Store og mange dunker med vann. De hadde hørt at køene var lange på grenseovergangene. Så satte de seg i bilen og kjørte de 200 milene til Norge. Kateryna, datteren Kira og den yngste søsteren.
– Hva er det siste du husker før du dro?
– Da jeg sto opp klokken seks den morgenen fløy det en rakett over huset vårt. Jeg sto opp og gikk ut, da så jeg to andre raketter.
Kateryna puster tungt ut og lar tårene renne.
«Barn skal ikke høre lyden av krig», sa søsteren Mariia til henne. Men valget om å dra var også et valg om å forlate moren.
Jeg spør meg selv hele tiden, hvorfor har Gud forlatt oss?
— Mariia Borovetz
Passer huset for plyndrere
– Mamma sier: «Jeg har ikke gjort noe galt. Hvorfor skal jeg rømme?». Jeg forstår henne. Hadde jeg ikke hatt to små barn, hadde jeg kanskje dratt tilbake for å hjelpe, reflekterer Mariia.
Hun kunne vært her, moren, med barnebarn, mannen sin og døtrene. Men hun insisterer på å bli. Hvem skal ellers passe geitene, kua, endene og hønene? Dessuten må hun passe huset for marodører. Soldater som blir igjen for å plyndre husene.
Kateryna, datteren hennes, moren og faren bor på en gård utenfor byen Horodok vest i Ukraina. De bor i hvert sitt hus, og i fjøset på gården har de dyr som gjør at de er selvforsynt med egg, melk og kjøtt. Kateryna håper de skal tilbake dit.
Nå vet de ikke hvor lenge det er til de får se moren og gården igjen. De har daglig kontakt. Hvis krigen blir langvarig og barna finner seg til rette i barnehager, kan det hende at de blir.
Overrasket over det norske helsevesenet
Kira står ved spisestuebenken, og ser ut av vinduet mens hun tygger på en saftig plomme. Utsikten hennes er et tjern med siv som kneiser lett i den svake vinden. De nakne trærne som tviholder på erklæringen om en ny vår, skjermer så vidt for riksveien som går forbi. Eller er det juleneket med den røde sløyfen som fanger toåringens oppmerksomhet?
Kateryna jobbet i Norge som au pair for fem år siden. Hun ville lære språket. Med seg hjem til Ukraina hadde hun et helt nytt syn på barneoppdragelse, medisin og venting.
«Hvor er den lange listen med resepter?», spurte hun seg da hun gikk fra legekontoret. Hun hadde fått beskjed om å drikke mer vann og gå tur.
Kateryna ler når hun tenker på det nå. Men det som virkelig grep henne, var hvordan man oppdro barn.
– I Norge snakker man med barna om hvorfor det for eksempel er viktig å ha på lue når man skal ut. I Ukraina tenker mange i besteforeldregenerasjonen at barna ikke kommer til å lære noe om de ikke blir slått, sier Kateryna.
Ventingen er hun derimot ikke like begeistret for.
– Asylprosessene tar mye lengre tid her enn i andre land, hevder hun.
Kataryna vil allerede begynne å jobbe. Denne dagen skal hun på jobbintervju for en servitørjobb. Men hun vil kanskje jobbe som førskolelærer. Det er tross alt utdannelsen hennes. Hvis oppholdet blir langvarig vil hun gjenoppta studiene i informatikk.
– Jesus gjenoppsto etter døden. På samme måte har det gamle Ukraina dødd. Nå skal det oppstå en ny og sterk nasjon.
— Mariia Borovetz
Femåringen skrek i søvne
Anastasiia Hrybuk (31) blir redd hver gang det kommer et fly over det fredelige luftrommet i Follo. Hun er barndomsvenninnen til Mariia, og bor i huset hennes i Siggerud. Der deler hun rom med barna Yeva (2) og Yehor (5).
– Jeg ser at Anastasiia blir redd når hun ser et fly. Selv om hun vet at hun er i Norge, sier Mariia.
Hun er bekymret for de som er igjen i Ukraina når hun ser hvor preget venninnen og søstrene er av den korte tiden de opplevde krigen.
For tre uker siden bodde Anastasiia i byen Zhytomyr vest for hovedstaden Kyiv, sammen med eksmannen og svigermor. De hadde alt, og kunne kjøpe hva de ville til barna sine. Selv om spenningene hadde ligget i luften lenge, og de visste at hundretusenvis av russiske soldater sto langs grensene til Ukraina, så kom dagen som et sjokk. I stedet for å flykte tok de med seg det mest nødvendige og flyttet ned i kjelleren. Leker, vann, mat, og de hadde bygget senger. Men barna trengte mer trygghet enn ly for rakettene.
– Sønnen min begynte å skrike i søvne, da skjønte jeg at vi måtte dra, forteller Anastasiia.
Redselen for lyden av rakettene, hadde satt seg i kroppen til den fem år gamle gutten.
– Barn skal ikke oppleve denne redselen, sier hun.
– De har tatt høytiden fra oss
Anastasiia sitter med Yeva (2) på fanget. Den lille jenta er trygg og rolig, mens moren forteller om livet hun la bak seg i Ukraina, og den korte, men intense uken hun forsøkte å tilpasse seg den nye tilværelsen. Eksmannen var utkommandert som soldat. Svigermoren, som er lege, så seg nødt til å bli igjen. De som er igjen i Ukraina trenger kunnskapen hennes nå.
Anastasiia ordnet skyss for henne og barna til Polen, der de bodde hos venner av venner i en uke, før Mariia overtalte henne om å komme til Norge. Hun forteller at i en radius på cirka en kilometer er det total ødeleggelse rundt huset deres nå.
Nå sitter hun i en enebolig på Ekeberg, hos Mariias venninne, og maler påskeegg. Anastasiia vil helst ikke feire påsken i år. Hun orker ikke. Det er noe som er ødelagt.
– Det blir aldri det samme. De har tatt høytiden fra oss, sier hun.
De, er patriarkatet i Moskva. De øverste i Den russisk-ortodokse kirke. De som velsigner Putins våpen og forsvarer hans invasjon av Ukraina.
Blir tøft å ikke se hverandre
– Jeg gleder meg ikke til påsken i det hele tatt nå. Det var noe du gledet deg skikkelig til da du var barn. Det er fest og alle møtes. I år har jeg ikke krefter eller lyst til å gjøre noe, sier hun.
Men en markering vil hun ha.
– Det blir tøft å ikke se hverandre. Vi kan likevel markere for å løfte opp stemningen.
– Hva er det barna gleder seg til?
– Det barna gleder seg til er å få fadderne på besøk og å slåss med eggene.
Til påske besøker man fadderne til barna. Da får barna gaver. Gaver både Kateryna, Anastasiia og Mariia husker bedre enn både jule- og bursdagsgaver.
[ Berit Aalborg: Russisk revirhevdelse i Finnmark ]
Lettelsen etter midnattsmessen
Blomster ute og inne. Hvert ikon er dekorert med en blomst, og levende lys overalt. Og i midten, en paska. Det tradisjonelle søte ukrainske påskebrødet. Slik husker Kateryna den påskedekorerte kirken, Gorodok St. Nikolas. Det blåmalte klosteret med gullforgylte tårn ligger på en halvøy i byen Horodok, der elven Ustya deler seg i to.
– Jeg står der med stearinlyset mitt, det er mørkt overalt, og det eneste jeg hører er sangen «Kristus Herren gjenoppsto», minnes Kateryna.
Mariia synger den på ukrainsk. Klart og raskt. Hun har hørt den så mange ganger.
– Og vi gleder oss sånn til maten, også løper vi hjem. Før vi fikk bil, gikk vi hjem. Det tok 30 minutter, men det tok sikkert bare et kvarter på hjemveien, humrer Mariia.
– Så kom vi hjem og dekket på til frokost. Du sitter og spiser, også har du en deilig lettelse i deg. Alt er som det skal, minnes Kateryna.
Anastasiia husker lyset.
– Jeg har en oppgave, og det er å passe på at lyset mitt brenner. Når presten kommer rundt og velsigner med vann må jeg passe ekstra på, fordi det skal lyse helt til jeg kommer hjem.
Jeg gleder meg ikke til påsken i det hele tatt nå. Det var noe du gledet deg skikkelig til da du var barn.
— Anastasiia Hrybuk
Vil ikke gå i den russiske kirken
Hun tror ikke hun skal i kirken i år. Kataryna og Mariia skal til den serbiske kirken i Oslo på midnattsmesse med faren og søsteren. Det er uaktuelt å gå i den russisk-ortodokse kirken.
– Kirken lærer oss om kjærlighet, vi kan ikke støtte noen som sier at det er riktig å drepe, sier Mariia om det russiske patriarkatet.
– Vi ser jo hva de hellige folkene gjør nå. Det blir vanskelig å gå til den kirken. Der hvor patriarken ber for soldatene i Russland, sier Mariia.
Men egentlig skulle de vært hjemme i Rivne nå, og feiret morens 50-års dag.
---
Ortodoks påske
- I de ortodokse kirkene forberedes påske med 55 dagers faste. Da avstår de troende fra egg, kjøtt, melk og fisk.
- I selve påskeuken gjennomføres daglige, lange gudstjenester hvor påskedramaet følges tett.
- Kristi gjenoppstandelse feires med midnattsliturgi på påskeaften. Da brytes fasten, og de troende tar med seg kurver med kjøtt, ost og egg som presten velsigner.
- De ortodokse kirkene i Øst-Europa følger den eldre, julianske kalenderen i sin beregning av årets høytider. Deres påske faller som regel senere enn påsken i den vestlige kalenderen. I 2016 falt den ortodokse (østlige) første påskedag så sent som 1. mai.
Kilde: Store norske leksikon
---
Påsken er håp
Påsken i Mariias hus i Siggerud, er gul og norsk. Over spisebordet med de gule spisebrikkene henger en gren med skjøre påskeegg i sterke farger. Farger som får det til å klø i fingrene på små barn med utforskertrang. Kataryna tar ned et egg så datteren får se på det. Det gir etter mellom de små barnehendene.
Da Mariia kom til Norge som au pair for ti år siden falt hun pladask for arkitekturen, levesettet og holdningene. Her ville hun bo. Hun fant kjærligheten i Roman som hun giftet seg med. Selv om påsken er pyntet på norsk har hun holdt på de ukrainske tradisjonene som å bake paska, gå på midnattsmesse og å være med familien. For henne betyr påske håp.
– Livet etterpå som er uten smerte og ikke er skadelig, sier Mariia og fortsetter.
– Det handler mye om at uansett hvor mye vondt man har, så finnes det en bedre verden. Jeg spør meg selv hele tiden, hvorfor har Gud forlatt oss?
[ Flere barnehager utelater Jesus fra påsken ]
Hun tror svaret på all den smerten landet og folket hennes nå går gjennom er at friheten har sin pris.
– De har bedt Gud om frihet fra Russland. Men det får man ikke uten å betale for det.
Hun trekker en parallell mellom Jesus og Ukraina:
– Jesus gjenoppsto etter døden. På samme måte har det gamle Ukraina dødd. Nå skal det oppstå en ny og sterk nasjon.
