Kommentar

Russisk revirhevdelse i Finnmark

Det bør bekymre oss når den Moskva-vennlige biskopen i Murmansk slår fast at Sør-Varanger er et russisk-ortodoks område. Religiøs revirhevdelse kan være en en del av en langsiktig politisk strategi.

l

Den siste tiden har Vårt Land skrevet mye om hvordan patriarken i Moskva har spilt rollen som Putins religiøse sidespiller i legitimeringen av invasjonen i Ukraina. I det sekulære Norge er likevel den russisk-ortodokse patriarkens rolle som politisk aktør underspilt. Noen vil dessuten mene at han kan være presset av Putin til en slik posisjon, og at hans sinnelag gir grunn til å tro at han egentlig er mot krigen – eller at han ville vært det dersom han var nok orientert om krigens brutalitet.

Om Putin har presset patriark Kiril på plass vet vi lite om, derfor er slike antagelser vanskelig å vurdere. Uansett er hans rolle verdt å legge merke til.

Mer selvstendig kirke i Ukraina

Et viktig bakteppe er at det russisk-ortodokse patriarkatet i Moskva lenge har sett seg lei på den økende selvstendigheten i den ortodokse kirken i Ukraina. Kirken har de siste årene blitt todelt. Den ene delen har vendt bort fra Moskva og søkt seg mot patriarkatet i Konstantinopel, og opplevd sterk vekst.

Det gjør patriarken i Moskva har mistet noe av hegemoniet og dermed det sterke historisk ankerfeste blant ortodokse i Ukraina. Kirils religiøse egeninteresser i Ukraina har derfor passet godt inn i Putins ønske om økt russisk innflytelse i landet.

Nå ser vi et bilde der flere år med forsøk på russisk religiøs revirhevdelse har blitt etterfulgt av russisk maktpolitikk og til slutt en militær invasjon. I det sekulære Norge er vi ikke så trent på å lese religion inn i et slikt bilde. Derfor har vi nesten ikke lagt merke til det.

I tidligere tider var slik religiøs revirhevdelse mer vanlig også i Norge. Går vi så langt tilbake som kristningen av Norge rundt 1000-tallet var det definitivt en prosess der religion, politikk og nasjonsbygging hang tett sammen. Men vi finner også elementer av det samme i nyere tid.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1869. Da ble Kong Oscars kapell i Grense Jakobselv i Sør-Varanger vigslet for å markere norsk nasjonalgrensen mot Russland og norsk revir. Kapellet er et av flere eksempler, og ble satt opp like etter grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826.

Det er opplagt at nordmennene som tok avgjørelsen om å bruke et kirkebygg til å markere norsk revir hadde det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb, på russisk side, i tankene. For kapellet fra 1565 sto sentralt da grensen mellom Russland og Norge ble trukket. Dette viser hvilken sentral rolle religiøs hevd kunne ha for fastsettelsen av nasjonale grenser.

Også i nord ser vi at den russisk-ortodokse kirke og russiske myndigheter har hatt en økende aktivitet når det gjelder både religiøs og sekulær revirhevdelse

—  Berit Aalborg

Revirhevdelse i nord

Kanskje lurer du på hvorfor jeg kommer trekkende med gammel norsk-russisk revirhevdelse i forbindelse med russisk-ortodokse interesser i Ukraina?

Grunnen er denne: Også i nord ser vi at den russisk-ortodokse kirke og russiske myndigheter har hatt en økende aktivitet når det gjelder både religiøs og sekulær revirhevdelse. Det vil være naivt om vi ikke analyserer dette inn i russisk maktpolitikk og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som både Norge og andre Nato-land har havnet i. Vi må erkjenne at dette kan få en fremtidig betydning.

Det mest markante forsøket på religiøs revirhevdelse fra russisk side ble omtalt i The Barents Obeserver i 2020. Biskop Mitrofan av Murmansk, som også er leder av den ortodokse kirke på Kolahalvøya, kom med følgende uttalelse: «Jeg må si at Sør-Varanger, dette er vårt ortodokse land, Novgorod, det ble gitt i 1826 av skruppelløse embetsmenn». Han hevder altså at hele det norske området ned mot Russlands grense som innbefatter Kirkenes, Pasvik, Grense Jakobselv og områdene langt inn mot Varangerbotn og Tana egentlig er ortodokse – eller sagt med andre ord: russisk territorium.

Biskop Mitrofan av Murmansk er en relativt fersk biskop i dette området. I Barents Oberserver ble Mitrofan omtalt som «Den nye hardliner-biskopen, med bakgrunn fra Russlands nordflåte». Han regnes av mange for å være Moskva-tro og hard i klypa.

Av grunner vi ikke kjenner, men bare kan spekulere i, erstattet han den mer dialogorienterte biskop Simon, som var en av pådriverne til Samarbeidsrådet for Kristne Kirker i Barentsregionen som ble etablert i 1996. Simon hadde et godt forhold til mange kristne ledere i flere land i nord.

Noe av det første Mitrofan gjorde seg bemerket med var altså å hevde at Sør-Varanger egentlig tilhørte den ortodokse kirke. Det er en oppsiktsvekkende uttalelse, selv om han understreket at Russland ikke ville gjøre hevd på området.

En økning i krigsminnesmerker

Mitrofans uttalelse om Sør-Varanger som russisk område kan ikke sees isolert. Det går inn i et større bilde. Slik flere medier har omtalt er det blitt avduket en rekke russiske krigsminnesmerker i Finnmark, til minne om falne russiske soldater. De fleste av dem er kommet etter forespørsler fra Russland.

NRK skrev i oktober en sak om dette, der Hedda Langemyr ble intervjuet. Hun representerer organisasjonen Utsyn, et forum for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hun mener det ikke er noen tilfeldighet at disse forespørslene kommer nå. Hun mener Russland ønsker å påvirke nordmenn.

Langemyr sier blant annet: «Dette kan bidra til å bevege fokuset vekk fra en del av de mindre vennlige handlingene rundt om i regionen». Til NRK antyder hun at Russland ønsker å erstatte fokus på militær tilstedeværelse i nord med noe mer positivt: «Det ensidige fokuset på det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Russland retter litt av fokuset bort fra en eskalering av militær tilstedeværelse eksempelvis.»

tekst

Forbrødring på grensa

Når det er sagt, er det mye bra med det omfattende samarbeidet mellom folk i nordområdene i Norge, Russland, Sverige og Finland. Både for avspenning, trivsel og næringsliv er dette samarbeidet viktig. I media har det også vært uhyre viktig å holde kontakt med russiske journalister. Både for å lære av hverandre, få informasjon og gi støtte når det trengs.

Spør man folk i Øst-Finnmark er det få som frykter russerne på andre siden av grensa. Tvert imot har mange gode kontakter over grensa. Naturlig nok går både vennskaps- og familiebånd på kryss og tvers av grensene.

Vi må ikke være naive

Likevel må både makthavere i Oslo og befolkningen Finnmark ta inn over oss at Russland har sterke interesser i våre egne nordområder. Dette er områder som i tiden som kommer vil bli mer attraktive og strategisk viktige som en konsekvens av klimakrisen.

Norges har hatt en todelt sikkerhetspolitisk Russlands-strategi: Beroligelse og avskrekking gjennom Nato. Også det folkelige samarbeidet har en viktig plass her. Men de siste ukers aggressive krigshandlinger i Ukraina gjør at all form for russisk revirhevdelse, enten det er religiøst, politisk eller militært må sees inn i et totalt maktbilde.

Et utstrakt ønske om et godt forhold til det russiske folk i nord må ikke gjøre at vi blir naive med tanke på det nye trusselbilde vi nå står overfor.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Leder- og kommentarstoff og verdidebatt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar