Når pilegrimsveiene møtes

«Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå / mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå», skriver Erik Bye i sin «Pilegrimssang» fra årtusenskiftet. Han er opptatt av pilegrimsstien som går gjennom hvert menneskesinn, og drømmer om et hellig sted der «hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred og lønn for våre hvileløse netter».

Avstanden er ikke så stor til de fire japanske vandrepoetene jeg har skrevet om i Veiens visdom og vandringens poesi. De levde riktignok i en annen tid – fra 1600- til 1900-tallet – og fulgte andre filosofiske og religiøse veier. Men det er forbausende mye gjenkjennelse i deres poetiske landskaper: den overveldende naturen, undringen over menneskets plass i universet, liv og død, vandringens gleder og sorger, kroppens begrensninger.

Undringens magi

Min første opplevelse av kraften i deres poesi skjedde en nyttårsnatt for femti år siden i en landsens kirke Japan. Jeg var så vidt ferdig med språkstudiene og var på leting etter ord som kunne formidle min egen tro på et fremmed språk. Den store haikumesteren Matsuo Bashō kom meg til hjelp. Jeg hadde nylig oppdaget hans beretning om «Den smale veien til Det indre» og var grepet. Det ble dørgende stille da jeg leste innledningsordene:

«Måne og sol er gjester som evig farer forbi, år som kommer og år som går, er også vandrere.» Mennesker til alle tider har vært på reise, til fots, til hest og i båter, heter det videre. Selve reisen var deres bolig, og noen døde på sine vandringer.

[ «Thor Sørheims innsikter viklar seg ut av kvardagen» ]

Jeg var ikke lenger en norsk misjonær som skulle belære menigheten ved inngangen til det nye året. Vi var alle på vei inn i en ukjent fremtid. Japanske og bibelske perspektiver samlet seg i undring og takk over det som lå foran oss, uttrykt i Bashōs videre beretning:

«Også jeg – jeg vet ikke fra hvilket år – har latt meg lokke av vindens drivende skyer, og trekkes uimotståelig mot vandringen.» Jeg husker ikke hva jeg sa videre, men merket at vi alle ble trukket inn i undringens magi.

Samme veier – ulike skjebner

De fire japansk vandrerne fulgte hverandres spor og hentet inspirasjon fra den samme litterære tradisjonen. Men de levde likevel i helt ulike landskaper.

Haikudiktningens store mester Matsuo Bashō (1644–1694) hadde vært samurai, men opplevelser av sorg og tap i ung alder fikk ham til å bytte sverdets brutale presisjon med penselens poetiske følsomhet. Han valgte fattigdommen som en estetisk livsstil og bevarte sin litt tilbaketrukne aristokratiske væremåte.

Kobayashi Issa (1763–1827) var hans rake motsetning. Bondegutten fra en fattig fjellbygd ble sendt hjemmefra som fjortenåring og brukte resten av livet til å bearbeide sin smerte. Samtidig hadde han et eget blikk for alle andre som var hjemløse eller hjelpeløse – mennesker, dyr og alt som lever.

Den lærde Ryōkan (1758–1831) forlot zenklosterets trygge tilværelse for å bli tiggermunk og vandrer. Han ble en slags buddhistisk Frans av Assisi, elsket for sin livskunst og sin grenseløse gavmildhet, ikke minst for sin hengivenhet til barn.

---

Gjendiktning

• Notto R. Thelle ga i vår ut Veiens visdom og vandringens poesi. Fire japanske vandrepoeter på forlaget Verbum
• Boken inneholder tekster fra de fire vandrepoetene Matsuo Bashō, Kobayashi Issa, Ryōkan og Taneda Santōka.
• Thelle er professor emeritus ved Det teologiske fakultet, UiO. I Vårt Land forteller han om disse vandrepoetene, hva de sto for og om sitt eget møte med dem

---

Taneda Santōka (1882–1940) er «poeten fra helvete» som ble munk og vandrer i en dramatisk midtlivskrise, med skilsmisse, rusproblemer og selvmordsforsøk. Barndommens traumer gjorde det umulig for ham å leve opp til buddhistiske idealer, og han var til tider mer bums enn tiggermunk. Men hans brutale ærlighet, hans korthogde poesi og trassige håp får fremdeles leserne til å berøres av hans skjebne og endog finne trøst i hans poesi.

[ Biografi om Reichelt: «Krevende og fascinerende lesning» ]

Gjenkjennelig og fremmed

Noen undres over at en teologiprofessor med bakgrunn som Japan-misjonær har brukt mye tid og krefter på å følge japanske vandrepoeter på deres reiser og deretter gjendikte deres poesi og reiseberetninger.

Jeg henviser gjerne til visdommen som ikke har noen grenser, kunsten som har mange språk. Eller jeg deler min teologiske forventning om at Gud har satt spor etter seg i andre kulturer. Vi må øve oss i å se og lytte og la oss berøre. Vi må gi oss på vandring, la troen få utfolde seg i et større landskap enn den lille verden man fikk seg tildelt i utgangspunktet.

Jeg ble rett og slett grepet av deres dramatisk forskjellige skjebner og fascinert av deres poesi

I virkeligheten skjedde det langt mindre planmessig. Jeg møtte dem underveis, de krysset mine spor, vekket min oppmerksomhet. Jeg ble rett og slett grepet av deres dramatisk forskjellige skjebner og fascinert av deres poesi. Det var så mye som appellerte direkte til mine egne innsikter og erfaringer, samtidig som jeg så at de med sin buddhistiske og daoistiske inspirasjon tolket livet på helt andre måter.

Jeg måtte gi rom for dem. På en merkelig måte var det både det gjenkjennelige og det fremmede som berørte.

Mennesket i kosmos

De trodde ikke på noen skaper, men var grepet av skaperverkets skjønnhet og råskap. Naturen var nok der ute som fjell og fjorder, vind og vidde, fruktbare landskaper og øde moer, men de var selv en del av naturens forandringsprosesser og fant sin plass i helheten ved å gi seg på vandring med sol og måne, dag og natt, og årstidenes stadig skiftende faser, slik Bashō formulerte det.

[ «Ny bok om profeten Muhammed kan gi mer forståelse og en bedre samtale» ]

Issa hadde fått med seg at alle ting – fra det minste støvkorn til de fjerneste stjernene, fra markens kryp til guddommer – var vevd sammen i en ubrytelig sammenheng. Når han kalte seg Issa («én kopp te»), var det med forventning om at hele universet var samlet i den ene koppen. Han skrev tusenvis av haiku der han ømt og vakkert identifiserte seg med alt som myldrer og lever. Han møtte froskene ansikt til ansikt og skrev om deres meditative visdom. Han beundret sneglene som kjente langsomhetens kunst, og lot insekter og kryp utfolde seg fritt i sin usle hytte.

Ryōkan kunne skrive med filosofisk dybde om livsgleden han fant ved å gi slipp på sine grådige krav til livet: «Jeg vraket verden og trakk meg tilbake til stillheten», skrev han i et tilbakeblikk. «Først da kunne jeg dele resten av mitt liv med månen og blomstene.»

Mest intens var denne enhetsopplevelsen for Santōka som ville helbrede seg selv ved å utsette seg for naturens elementer. År etter år bante han seg vei gjennom buskas og gress på sine vandringer, endeløst videre, urolig på vei mot nye blåner. Vestens folk erobrer fjellene, skrev han. Japanerne betrakter fjellene. Selv ville han smake fjellene.

[ «En andaktsbok god å ty til for å skape rytme i hverdagen» ]

Forgjengelighet og sorg

En viktig del av denne naturopplevelsen var den intense bevisstheten om tingenes forgjengelighet: elven flyter forbi og er aldri den samme, boblene på vannet brister, blomstene visner, duggen fordamper, skjønnheten forgår som en hildring. Det var ikke uttrykk for et pessimistisk livssyn, bare en selvfølgelig sannhet enhver måtte akseptere.

En viktig del av naturopplevelsen, var den intense bevisstheten om tingenes forgjengelighet

«Vannet som renner, kan ikke vende tilbake igjen, gnisten vender ikke tilbake til steinen», forsøkte Issa å fortelle seg selv da han mistet barn og hustru. Det ga sorgen en estetisk stemning av filosofisk vemod. Men det var likevel en fattig trøst. Han vendte stadig tilbake til duggdråpene som fordamper, men det var så vanskelig å akseptere:

denne duggverden

er nok en verden av dugg

– og dog, og dog

Samtidig gikk opplevelsen av forgjengelighet og sorg sammen med en fortrøstning til Buddhas grenseløse barmhjertighet. Issa tok tilflukt i et Du som ga ham fortrøstning.

Den alkoholiserte og på mange måter «mislykkede» Santōka hadde hele livet vært på leting etter det hjemmet som ble ødelagt i barndommen. Han døde i bakrus, men overga seg til en barmhjertighet som var større enn den han kunne gi seg selv:

«Jeg lever med et tilbedende hjerte og dør med et tilbedende hjerte», skrev han i noen av sine siste notater, «og der venter det meg en verden av uendelig lys og liv, for selve hjertet i pilegrimsvandringen var min hjembygd.»

De små tingene

Med all deres sans for naturens storslagne og skremmende sider, hadde vandrepoetene et eget blikk for små og ofte oversette fenomener: beskjedne blomster, markspiste nøtter, unyttige trær, insektenes sang, forfalne hytter der sprekker i vegg og tak gir glimt av Melkeveien eller himmelelven, som de kalte den.

Vandrepoetene hadde et eget blikk for små og ofte oversette fenomener

Ryōkan hadde ikke noe å tilby gjestene som besøkte ham, men han ga dem det han hadde: sikadenes skrik, vannet som virvlet over klippen, den rene luften. «Si ikke at min stråtekte hytte er tom», sa han til en besøkende venn. «Jeg deler jo med deg mitt åpne vindus svale stemning.»

Solidaritet

I et føydalt klassesamfunn var det ikke mulig for dikterne å skape forandring. Men de kunne i det minste se dem som ble tråkket ned. Issa registrerte med tilfredshet at selv hos de fattige blomstret det, at den fattiges elendige drage fløy like høyt som de rikes flotte drager, at tiggerens fløyte lød så vakkert sammen med nattergalen.

[ Notto Thelle ser på trua som ein løk  ]

Ryōkan var kanskje den som tydeligst forente buddhistisk tenkning med dyp innlevelse i andres skjebne. «Plant dine blomster – / ingen bygd er ufruktbar», skrev han i et dikt, og fortsatte: «Det er våre sinn / som gjør at mennesker blir / tråkket ned på denne jord.»

En ensom vandring?

I sin beskrivelse av sinnets pilegrimsstier føyer Erik Bye til at «veien må vi alle gå alene». Det er nok sant at vi kan være alene på kritiske punkter i livet, utlevert til oss selv og våre valg. De som har gått pilegrim, vet også at fellesskapet er viktig.

Selv takker jeg Gud for at jeg fikk gå sammen med «mine» fire store vandrepoeter.