Hvor mye visste foreldrene?

I februar ble Utdanningsdirektoratet bedt om å kartlegge hvorvidt det er gjort statlige tilsyn med internatskoler i utlandet, samt om det er gitt statlig tilskudd til disse skolene. Kartleggingen bør etter hvert også gjelde de andre misjonsorganisasjonenes, ikke kun NLM sine.

Jeg håper man da vil inkludere de skolene som ikke var norske, men som norske barn også ble sendt til. Hvilken forbindelse var det eventuelt mellom de som drev disse skolene og den norske misjonsorganisasjonen, og hvordan fungerte dette? Vet man om det ble gjort tilsyn med skolene, og ble forholdene der fulgt opp av organisasjonen?

Hva visste foreldrene?

Hvordan var forberedelse til skolegang; i hvilken grad ble foreldrene involvert og tatt med på avgjørelsene? Hvilke rutiner fantes, hvor gjennomtenkte/klare var de; skjedde ting vilkårlig i noen tilfeller?

Les de andre debattinnleggene i denne serien her:

Misjonærbarnet: «Åpent brev til tanter og onkler fra misjonsmarken»

Utsendingen: «No ser eg at eg burde ha sett det blodraude, blinkande faresignalet»

Misjonærbarnet: «Det skulle ikke ha vært nødvendig å prøve å trøste bort hjemlengselen»

For vår familie for eksempel, virket ikke ting godt tilrettelagt på forhånd. Mor og far måtte finne ut av ting selv, ut fra de få, ikke særlig gode, alternativene som var. Vi besøkte et par skoler før det til slutt ble bestemt at min bror og jeg skulle gå på en helt annen skole, som lå mye lenger hjemmefra enn de førstnevnte.

Var det NMS som tok avgjørelsen, eventuelt i samråd med kirken i Tanzania? Hadde misjonsorganisasjonene representanter i «misjonslandene» som kunne vært med misjonærene rundt som guide og veileder, gitt dem gode råd, eller ble letingen overlatt til foreldrene?

Skolen vi havnet på ble vel vurdert som bedre enn de andre, men den lå to dagsreiser hjemmefra, og var amerikansk. Som syv- og niåring kunne vi naturlig nok ikke engelsk. Misjonærer fikk språkkurs før de reiste «ut» – barna reiste uforberedt. Iallfall på 1960-tallet. Og da fantes det ingen norsk skole i Tanzania. Min bror og jeg var jo ikke de eneste norske som ble sendt til ikke-norske skoler, og det er nok flere som ville satt pris på å få svar på disse spørsmålene.

Tenkte man at man ikke trengte bekymre seg for barna fordi de var i Guds hender?

Hvor mye ble overlatt til foreldrene når de først var stasjonert på misjonsstedet? Hvilke reelle valg eller muligheter hadde de da? Noen misjonærer valgte etter hvert å forkorte oppholdet og reise hjem til Norge for barnas skyld, eller ikke dra ut igjen for en ny periode. Var ektefellene uenige om dette, kunne det jo bli vanskelig for familien. Det må ha kostet en del å gi avkall på kallet, også overfor misjonsorganisasjonen. Selv om de hadde et valg, var det vel organisasjonen som hadde det overordnete ansvar?

Ble retningslinjene, som man vel hadde, alltid fulgt, eller var det litt tilfeldig, fordi man prioriterte misjonsarbeidet så høyt, og det ikke var så nøye med barna? Tenkte man at man ikke trengte bekymre seg for dem fordi de var i Guds hender?

Hva med barnas ferier? De var ikke veldig lange, men noen foreldre måtte jobbe mye også da. Ble de ikke godt nok betalt for det de gjorde for misjonen? Kan også lav lønn ha vært medvirkende til at noen foreldre sjelden fikk besøkt barna på skolen?

Bagatellisering og ansvar

Misjonslege Mathias Onsrud skriver i et innlegg i februar at savn er vanlig, og bagatelliserer misjonærbarns opplevelser. Men hvor naturlig er det å se foreldrene bare noen få uker to-tre ganger i året? For å holde ut lærer du å undertrykke savnet. Hva gjør det med et menneske når dette skjer gjennom oppveksten?

Slike holdninger som Onsrud viser minner om dem som i lang tid allerede har holdt misjonærbarnas stemmer nede. Det er enda et tegn på og varsel om at revurdering, ny innsikt og erkjennelse trengs.

Vi tok på oss ansvar og bar det så godt vi kunne, uten å klage, så mor og far skulle slippe byrdene

Uttalelser fra ledere i noen misjonsorganisasjoner tyder på at de ikke helt vil ta til seg dette, at alle barn, som i flere år har måttet være lenge langt hjemmefra, også trenger å bli tatt på alvor. I Vårt Land 17.02. for eksempel, uttalte Pinsebevegelsen at de «beklager de tilfellene der misjonærbarn og misjonsforeldre har blitt påført negative konsekvenser».

Men det dreier seg ikke bare om enkelthistorier, men et sviktende system. Også langvarig frarøvelse av foreldres omsorg kan være traumatiserende. Det kan få alvorlige følger for livet videre, også skade gudstroen, og det er jo ikke noe misjonsfolk har ønsket.

Noen mener at misjonærbarna selv bør ta (mer) ansvar. Misjonærbarn har tatt og tar ansvar. Det har vi gjort helt fra vi var små. Vi tok på oss ansvar og bar det så godt vi kunne, uten å klage, så mor og far skulle slippe byrdene. Hvem har rett til å hysje på oss om vi da som voksne skulle «klage» litt over urett som vi mener er begått mot oss? At vi sier ifra betyr ikke at vi ikke tar ansvar for våre liv, tvert imot. Hvem har vel lyst til å være offer resten av livet?

Flere tiltak

Internatskoler har heldigvis blitt stengt. NMS og enkelte andre misjonsorganisasjoner har i tillegg gjort andre viktige endringer. Men den siste tida har vist at det trengs mer arbeid på flere fronter, og flere svar.

Om ingenting kan gjøres helt godt igjen, ingen «erstatning» av økonomisk eller annen art kan lege sårene, så kan det kanskje lindre at organisasjonene kommer misjonærbarna i møte med forståelse og anerkjennelse, noen også med en mer generell offentlig unnskyldning til alle misjonærbarn.

Vil de også fortelle mer om hvordan ting fungerte; hvordan de tenkte tidligere og hvordan de tenker nå, vil det også være en måte å komme oss i møte på. For noen kan økonomisk kompensasjon i tillegg kanskje hjelpe litt, selv om det ikke reparerer skadene.