Fri fra skammen

«Det er en bestefar her, som er veldig til stede her nå», sa healeren. 

Mye stress og kav gjorde at Tone B. Bergflødt i en alder av 35 år fikk sammenbrudd. Total kollaps. Hun oppsøkte en healer, som nå «så» at den døde farfaren var sterkt medvirkende til problemene hennes.

– Det var helt utrolig. Hun visste ingenting om det. Og så spurte hun: «Hvorfor har du ikke tatt deg tid til å sørge over ham?» Da brast det for meg, sier Tone B. Bergflødt.

Avsløringen

Hun var rundt ti-tolv år gammel da hun kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde lært om jøssinger og de fæle folkene i Nasjonal Samling. Da avslørte foreldrene at farfaren hadde vært med i partiet under andre verdenskrig. 

Mer ble ikke sagt.

Men avsløringen bet seg fast i unge Tone. Snille, gode farfar som bodde sammen med farmor i andre etasje på slektsgården hadde vært en forræder, en landssviker. Bonden var formann i det lokale NS-laget. En eldre bror av ham var med i Hirden. Deres nevø fikk i oppdrag å arrestere onklene sine etter krigen.

Skyld- og skamfølelsen vokste i den unge jenta. Den viste seg i overtilpasning og endte i utbrenthet. Hun var livredd for at andre skulle få vite om familiehistorien. Hun kaller det «mitt innerste sår».

– Hvorfor ble dette så vondt?

– Fordi jeg var så glad i ham.

Det tok flere år med kunstmaling, terapi og bokskriving før Tone B. Bergflødt var forsonet med sin identitet som NS-barnebarn. Hennes fortelling er også mange andres: Traumet over at familiemedlemmer var med i partiet Nasjonal Samlingen under andre verdenskrig fortsetter i generasjoner. Bergflødt omtaler det som «arvesynden»:

– Det er smittsomt.

Krigen lever i generasjoner

Det bekrefter forsker og etnolog Kathrin Pabst, selv tysker, men bosatt i Norge. I boken Bestefars bunker, som hun ga ut i fjor, forteller hun om hvordan bestefarens historie som elitesoldat for Wehrmacht under krigen ble fortiet. 

Fra åtte europeiske land, inkludert Norge, har hun fortellinger om hvordan krigen preger generasjoner i dag – 80 år etter at den var slutt. Pabst henter eksempel fra historien til et 32-årig NS-barnebarn. 

Som tiåring ble bestemoren meldt inn i Jentehirden. Etter krigen ble hun utstøtt av lokalsamfunnet og deltok aldri på 17. mai-feiringer. Hun oppdro sin datter til å holde hodet høyt, men på innsiden var datteren likevel skamfull. Slik ble også datterdatteren oppdratt.

– Barnebarnet forteller at hun vokste opp med en finger i ryggen: «Rett deg opp. Ikke vær svak.» Skammen, som også hun kjente på, skulle ikke vises. Fortiden var tabu.

– Hva er grunn til at skammen fortsetter?

– Den forplanter seg i det ufortalte. Historien ligger der, men du kan bare sanse den.

– Hva avgjør om man kan bli kvitt verkebyllen i familien?

– Min erfaring er at klarer man å bringe historien til overflaten, så stopper den vonde prosessen som gir seg utslag i skam eller skyldfølelse. Kjenner du historien, kan du sortere ut hva det har betydd for deg og dine. Da kan du legge det til side. Vet du ikke hva som har skjedd, overlates mye til fantasien. Du går rundt med en uro og prøver å finne svar hele tiden. For de fleste er det best å vite.

Farfars skrin

Tone B. Bergflødt ville vite hva farfaren hadde vært med på. Det viste seg å være verre enn hun hadde trodd. 

Da hun i Riksarkivet fikk lese dokumentene fra dommen farfaren fikk i rettsoppgjøret høsten 1945, fikk hun sjokk: Der lå det mange sider med navn på folk i Lier-bygda som kunne interneres. De ble regnet som illojale og motstandere av regimet. 

En konkret historie rystet henne: En angiver fortalte farfaren om en kvinne som på en forening hadde sunget Kongesangen høyt. Det endte med at kvinnen ble forvist til Røros resten av krigen.

Farfaren sonet til sammen to og et halvt år i Ilebu fengsel, senere kalt Grini, og på Gulskogen arbeidsleir. Han slapp ut i 1947. Tone B. Bergflødt understreker at han ikke var nazist, selv om han var medlem av Nasjonal Samling. 

Fra leiligheten, vel to kilometer unna, ser hun slektsgården som hun og mannen solgte for to år siden. Lier er en av Norges største bær- og fruktbygder. Mange av bøndene var, i likhet med farfaren, redd for at kommunistene i Sovjetunionen skulle komme og overta gårdene. Det var hovedmotivasjonen for å gå inn i NS, mener hun.

Oldebarna: – Plager meg ikke

Bergflødts familiehistorie er også historien til hennes tre voksne sønner. De to yngste er på besøk når Vårt Land er innom. Er de plaget av oldefarens NS-fortid?

– Nei, den plager meg ikke. For Tone var det mer nært og forbundet med skam. Men ikke for meg, sier Eirik (35), den mellomste av brødrene.

Da han ble interessert i historie i 20-årsalderen oppfattet han også at det manglet nyanser om krigen:

– Man vokser opp og hører om hvor fælt det er å være nazi. Jeg husker at jeg undret meg: «Kunne jeg vært sympatisk til nazistene?» Ja, gitt omstendighetene, kunne det godt hende.

Heller ikke broren Olav (26), født fire år etter at oldefaren var død, har kjent på noe skam.

– Jeg har tenkt at han fyren har jeg ikke noe med å gjøre.

Yngstemann i søskenflokken mener at tidligere generasjoner hentet mye av sin identitet fra familien, mens unge i dag skaper sin egen identitet, uavhengig av foreldre og tidligere generasjoner.

– Jeg kan ikke ta ære for noe mine foreldre har gjort, og dermed tar jeg heller ikke med meg skammen.

Da mora ga ut boka ble Olav en gang kalt nazist, men han skjønte det var en tullekommentar og tok seg ikke nær av den.

Begge sønnene anerkjenner moras bokprosjekt, men sier at det ikke har vært avgjørende for hvordan de forholder seg til familiens krigshistorie.

For Tone B. Bergflødt gjør det godt å høre at de ikke er tynget av oldefarens NS-fortid. Forbannelsen er brutt i fjerde generasjon. 

Offentlig unnskyldning?

Kathrin Pabst er blant dem som mener at NS-barn bør få en unnskyldning for den diskrimineringen myndighetene utøvde mot NS-barna og NS-familiene etter krigen.

– Dette var uskyldige barn. Straffen var hard, og tausheten har vart fram til nå. NS-barna var i en situasjon de ikke hadde valgt. Mange steder i Norge ble de urettferdig behandlet, sier hun.

Staten sa i fjor nei til en slik offentlig beklagelse med henvisning til at det ikke finnes grunnlag for det. Vårt Land har bedt om en nærmere grunngivelse fra Kunnskapsdepartementet, men har så langt ikke fått statsråd Kari Nessa Nordtun (Ap) i tale.

Tone B. Bergflødt har ikke selv behov for en unnskyldning, men tror at det for mange kan bety mye for en forsoning. Heller ikke hennes sønner trenger at staten erkjenner noe skyld.

«Nå er livet mitt over»

Dagen da Tone Bergflødt brøt sammen, dro hun fra jobben og tenkte «nå er livet mitt over». Like før det skulle skje tok en usynlig hånd rattet og styrte unna, forteller hun.

Farfaren ville også ta livet sitt, fikk hun vite etter at han var død. Da han fikk benådningsbrev fra staten, tok han det som et tegn fra Gud. 

Han ble 93 år og svært religiøs resten av livet ifølge sønne-datter-datteren.

– Tror du at Gud har spilt en rolle i dette?

– For farfar spilte han en stor rolle. Han ble forsonet med alt og ble ikke bitter. Benådningsbrevet var avgjørende. Jeg kan ikke si at jeg er en kristen person, men jeg har hatt kontakt med høyere makter. Det er et eller annet i meg som gjør at jeg føler meg stort sett trygg. Jeg skulle ikke dø ved tunnelen, det var mer jeg skulle ha gjort. Det har jeg tenkt flere ganger. 

– Har du tilgitt farfaren din?

– Ja.