Brunos hjem synker i havet

Det er lett å føle seg liten i møte med FNs klimaforhandlinger (COP26). Med 20.000 mennesker som til enhver tid beveger seg hastig fra møte til møte i den blå eller den grønne sonen, er det lett å føle seg ubetydelig.

Det er mennesker fra alle verdens land, alle typer organisasjoner, bevegelser og sammenhenger. Det er et mikrokosmos av ulike kulturer, verdisett, religioner og verdensbilder samlet på et lite område med alle verdens øyne rettet mot seg. Små brikker i et enormt stort spill hvor jordklodens fremtid står på spill, med ganske høy odds for å lykkes med de planene menneskeheten har lagt til nå.

[ Emil André Erstad: «Den største tabben i mi politiske karriere var å undervurdere Olaug Bollestad» ]

Hva fremtiden kan bringe

Verdens regnskoger brenner opp, verdenshavene blir surere, isbreene smelter, dyr og insekter vi er helt avhengige av dør, vi ser stadig mer intense tørker, flommer, orkaner, tornadoer og invasjoner av ulike skadedyr. Man snakker mye om 1,5 graders målet som den hellige gral, men selv da vil verden se atskillig verre ut enn den gjør i dag. Vi aner i grunn svært lite om hva fremtiden vil bringe. Men alt henger sammen i det finjusterte økologiske samspillet.

Vi er nødt til å være ærlige om hva vi risikerer å møte: Vi vil ha store problemer med å produsere nok mat til verdens befolkning pga mer ekstremtørke og flommer, medisiner som vi er helt avhengige av vil ikke kunne produseres fordi regnskogene som ingrediensene kommer fra er brent ned. Det er heller ikke sikkert vi har vann til å produsere elektrisitet. Dette bare for å nevne noe.

Vi er nødt til å være ærlige om hva vi risikerer å møte

—  Gjermund Øystese

Nettopp på grunn av klimaendringene vil vi også se en drastisk økning i antall mennesker som må flykte fra sine hjem. Verdensbanken kom med en ny rapport i september som sier at opp mot 216 millioner mennesker risikerer å bli drevet på flukt fram mot 2050.

Det som skjedde i år, er bare et forvarsel: I Afghanistan utløste kraftig regn og flom anslagsvis 16.000 forflytninger i 14 provinser i mai. I det vestlige USA førte elleve skogbranner til at over 73.000 mennesker måtte forlate sine hjem mellom 1. juli og 15. august. Og på Madagaskar kan fire år uten nedbør føre til «verdens første hungersnød direkte relatert til klimaendringer», ifølge World Food Programme, og tvinge til hundretusener å migrere.

[ Sigrun G. Aasland: «Skal vi lykkes i Glasgow, må klimakutt og kostnader fordeles langt bedre» ]

Nytter det?

Midt oppi alle disse paradoksene er det COP26 må prøve å finne en vei. Alle forhandlinger må lede et sted, og aller helst til så gode resultater som mulig.

Iblant må man stille seg selv spørsmålet; Hva gjør jeg her? Hvilken forskjell gjør det at jeg er her? Man kan jo bli så enormt overveldet over alle dommedagsfortellingen som blir kommunisert. Har det i det hele tatt noe å si hva vi gjør her?

Svaret på dette er ja! Det har noe å si. For det første er det enormt viktig i disse tider at mennesker fra ulike deler av verden møtes og snakker sammen. Vi må se hverandre og kjenne hverandre for å kunne jobbe sammen mot et felles mål. Samtidig handler det om enkeltmennesker som står opp for det de tror er rett.

En av disse menneskene er Bruno fra Tuvalu som jeg møtte i forrige uke. Han er en den eneste klimaaktivisten fra Tuvalu, og klarte å komme seg til COP26 mot alle odds, gjennom enorm besluttsomhet og at han aldri gav opp. La meg fortelle litt om Bruno.

Synker i havet

Bruno er 25 år og gift. Han er pinsevenn og tror på en Gud som vil han vel. Han bor på en atoll, en type øy i Stillehavet som ikke er mer en 4,6 meter over havet på det høyeste.

Se for deg dette: At stedet og landet du bodde på og hadde ditt hus, hvor din familie hadde bodd i generasjoner, risikerer å forsvinne helt. Å ikke lenger være synlig på kartet, rett og slett synke i havet. Hva ville du da ha gjort?

Bruno er enormt fortvilet, og stiller meg spørsmålet: Hva hadde du gjort om dette var deg?

—  Gjermund Øystese

Det er nettopp dette Bruno opplever er i ferd med å bli en realitet. Han forteller meg at det er flere øyer i hans land som allerede er slukt av havet på erosjon forårsaket av stigende havnivå. De vet rett og slett ikke hva de skal gjøre. Hver gang det kommer en orkan, risikerer flere øyer å forsvinne. Og de har ingen sted å gjemme seg, for ikke å snakke om hvor de skal flykte til? Bruno er enormt fortvilet, og stiller meg spørsmålet: Hva hadde du gjort om dette var deg?

Jeg ble svar skyldig. Dette er altså et land med 11.000 innbyggere som svært få kjenner til, men som er veldig hardt rammet av konsekvensene av vårt forbruk. Bruno vet ikke hva annet han kan gjøre enn å gjøre alt som står i hans makt for å fortelle verden om hva som skjer på Tuvalu.

[ Tyskarane brann ned dei sjøsamiske bygdene. Den norske staten tok resten. Nesten ]

Uendelig stor urettferdighet

Bruno er grunnen til at Norges Kristne Råd er på COP26. Han er en del av en stor gruppe land som uforskyldt har fått svært hard medfart av klimaendringene. Det er også her urettferdigheten er så uendelig stor: De som er minst skyld i klimaendringene er de som får hardest medfart. Mens vi som er mest skyld i klimaendringene knapt merker at det forekommer.

Det er reelt, det finnes utallige mennesker som må forlate sine hjem fordi de ikke har noe valg. Vi skylder dem å gjøre det vi kan for å endre på dette. Det er faktisk ikke et valg for vår del heller, vi er forpliktet til å hjelpe de svakeste, de minst privilegerte landene.

Jeg kan bli overveldet av å være på COP26, men møtet med Bruno har minnet meg på at det ikke er forgjeves. Jeg vil løfte hans stemme og snakke med så mange som mulig for å sørge for at hans historie blir hørt. Det er et perspektiv vi må ta innover oss. Vi kan ikke lenger late som alt blir bra, for alt blir ikke bra automatisk.

Det krever handling og mot til å ta de gode beslutningene. Jeg er håpefull for COP26, men det er fremdeles en lang vei å gå.

[ Miljøaktivist Penelope Lea fikk sine første hatmeldinger da ho var tolv år ]