Verdens vanskeligste oppgave

Nå møtes verdens ledere på klimatoppmøte i Glasgow. USAs ambassadør for klima, John Kerry, har kalt møtet verdens «siste og beste håp» om å unngå farlige klimaendringer. Et akseptabelt resultat er fortsatt innenfor rekkevidde, men det blir ikke lett.

Laber stemning

I Parisavtalen fra 2015 har alle land forpliktet seg til å etablere nasjonale planer for kutt i klimagassutslipp, med mål om å begrense global temperaturøkning til godt under to grader, og helst en og en halv. Hvert femte år skal det strammes til, og det er nå. Sagt på en annen måte: hvordan skal det globale fellesskapet unngå økologisk og politisk katastrofe? Mye er på spill, og stemningen er laber.

Derfor jobber mange med å dempe forventningene nå. John Kerry har allerede advart at han forventer et gap mellom landenes forpliktelser og det som er nødvendige utslippsreduksjoner for å nå Parismålene. Storbritannias statsminister og toppmøtets vert, Boris Johnson, som vanligvis er en entusiastisk mann, uttalte forrige uke at han trodde forhandlingene ville bli «ekstremt tøffe».

Hovedproblemet er skjev global fordeling av forutsetninger, innsats og resultater. Alle har gjort for lite, men de som hadde minst fra før, betaler mest for skadene som allerede har skjedd. De rikeste landene har ikke på langt nær levert klimafinansieringen de lovet i 2015. For mange av de fattige landene var dette nettopp en betingelse for i det hele tatt å signere Parisavtalen.

[ Bakgrunn: Ny rapport fra FNs klimapanel tegner et dystert bilde av klimaendringene ]

Vekst viktigere enn klima

Kinesiske myndigheter har sagt at de planlegger for netto null i 2060, og tidligere i høst kunngjorde presidenten at Kina ikke lenger vil finansiere kullprosjekter i utlandet. De fleste forventer at Kina justerer dem etter hva som passer økonomien.

India har allerede sagt at de neppe kommer til å forplikte seg til netto null innen 2050. Sør-Afrika vil ha sterkere forpliktelser til klimafinansiering, og mener dessuten at 750 milliarder er et mer passende mål enn 100. For land som Kina, India og Sør-Afrika er vekst høyere prioritert enn klima, og de synes ikke det er rimelig å holde egen befolkning tilbake fordi verdens rikeste har fylt opp vår felles atmosfære med farlige klimagasser.

Kina og India vil vokse. Solomonøyene og Fiji vil overleve.

—  Sigrun G. Aasland

De har selvsagt helt rett. Og selv om det i teorien er mulig å kombinere velstandsøkning med lavere utslipp, er det vanskeligere jo større fattigdom og økonomisk ulikhet i landene er.

For små stater som Solomonøyene, Maldivene og Fiji er problemstillingen en annen. Der er utslippene allerede lave, men klimaendringene også merkbare i form av flom, erosjon og i verste fall full oversvømmelse. Kina og India vil vokse. Solomonøyene og Fiji vil overleve.

Klimaforhandlinger for de rike

Som om ikke økonomisk skjevfordeling og manglende klimafinansiering var nok, har pandemien ytterligere forsterket uretten. Mens vaksinene brer seg blant de rike, lever store deler av verden både med pandemi og i dyp økonomisk krise. Det er stor mangel på vaksiner i de fleste utviklingsland, og en lang hotellkarantene i Storbritannia er for dyrt og tidkrevende for mange.

I tillegg har vertskapet fått kritikk for ikke å holde kostnadene nede, slik at mange i praksis begrenses fra å delta. Når 11.000 sengeplasser skal selges til 20.000 mennesker, blir det dyrt. Allerede i januar kunne lokale medier i Glasgow rapportere om femdobling av hotellpriser, og prisen for en ettroms leilighet i ukene toppmøtet varer ligger på 60.000 kroner.

Klimaforhandlinger er dermed ikke for alle, og mange har innvendt at høye kostnader og dårlig vaksinetilgang gir lavinntektslandene en stor ulempe allerede før forhandlingene har begynt.

[ Klimapsykolog vil legge ned Klimadepartementet ]

USA er største synder

I andre enden har rike land gjort for lite. USA har verdens nest høyeste utslipp, men er den desidert største synderen om vi måler utslipp akkumulert. Heldigvis er de voksne er tilbake i Det hvite hus, og Parisavtalen gjelder igjen.

Men president Biden strever med å få vedtatt klimaplaner og investeringer, og uten lavere konfliktnivå i Kongressen er det vanskelig å se for seg hvordan Biden skal lykkes med sine planer om både klimakutt og nye jobber. Uteblir tiltakene i USA, blir det selvsagt vanskelig å argumentere for at Kina, India og Brasil må gjøre mer.

Vår egen regjering må forvente kritiske spørsmål til hvorfor kriserammede land skal kutte utslipp, mens vi skal fortsette å lete etter olje og gass for å betale for vår egen omstilling.

Det er åpenbart at enkelte land ikke vil klare å hverken halvere utslipp før 2030 eller nå null innen 2050.

—  Sigrun G. Aasland

Tre ting må skje

Det blir vanskelig, men ikke umulig, å holde 1,5 gradersmålet levende gjennom de neste ukene. Skal det gå, må tre ting skje.

For det første er det store forventninger til markedsmekanismene, altså hvordan karbon skal måles, rapporteres og omsettes.

For det andre må klimafinansieringen skrus kraftig opp. Her har Norge med seg det nye Klimainvesteringsfondet som skal investere i fornybar energi til erstatning for kull i utviklingsland. Regjeringen har allerede lovet å doble fondet til 14 milliarder i 2026. Det er bra, men mer trengs, også en tydelig invitasjon til andre rike land om å bidra. For å få størst mulig effekt av Klimainvesteringsfondet, må i tillegg budsjettet til fornybar energi i bistandsbudsjettet økes kraftig.

For det tredje må de rikeste gjøre mer for å kutte egne utslipp. Nylig publiserte DNV sin analyse av hva som skal til for å nå globale klimamål. Det er fullt mulig, både teknologisk og politisk, slår de fast. Men da må de rike landene gjøre mer.

Må nå null i 2042

Det er åpenbart at enkelte land ikke vil klare å hverken halvere utslipp før 2030 eller nå null innen 2050. Det blir ikke ladestasjoner og full elektrifisering i Kenya og Guinea med det første, for å si det sånn.

Det betyr at for land som Norge og egentlig hele Europa og USA, holder det ikke å levere null i 2050 eller halvering av utslipp innen 2030. Utslippsmålene er globale. Konsekvensene av å ikke nå dem også. Ifølge DNV betyr dette i praksis at Norge, EU og USA må nå null i 2042, ikke 2050, om regnestykket skal gå opp.

Ambisjonen for de neste ukene er at 1,5 graders målet ikke skal dø. Så lett, og så vanskelig.

[ Analyse: «Det viktigste klimatoppmøtet på seks år» ]