Et feministisk perspektiv på korona

Gyrid Gunnes

Mamma og doktorgradsstipendiat VID vitenskapelige høyskole

Harde, men nødvendige virkemidler er tatt i bruk for å forhindre og begrense koronasmitte. Både smittespredningen, mengden sykehusinnleggelser og tiltakene gjør at vi som samfunn og enkeltpersoner settes i en situasjon som erfares som genuint ny og unik. Men er alt så annerledes, og i så tilfelle for hvem?

Fra småbarnsfeministisk perspektiv kan jeg ikke la være å tenke at det var noe umiskjennelig kjent og velprøvd over dagene som gikk fra 12. mars til barnehagene åpnet igjen for to uker siden. Det var noe veldig – bokstavelig talt – familiært over å som kvinne og mor kun befinne seg fysisk i hjemmets sfære, hvor matlagning, omsorg for barn og vask ble dagens hovedoppgaver og horisont. Det offentlige, det betalte arbeidet, fantes ikke lenger som et fysisk rom jeg kunne tre inn, oppholde meg i, og så tre ut av ved arbeidsdagens slutt. En helt tilfeldig torsdag ble jeg plutselig henvist til den kvinnerollen som 1970-tallets feminister kjempet mot.

En erkjennelsesmessig geigerteller

Selvsagt er det noe skammelig ved å komme drassende med et stadig tilsig av skitne grøtsmekker og en stue som ser ut som en lokal utgave av Leos lekeland inn i en kronikk i dagens situasjon: konsekvensene av Covid-19 er lidelse og død for svært mange mennesker. Den smerten er selvsagt den viktigste fortellingen om viruset. Men følelsen av skam kan også være en erkjennelsesmessig geigerteller, som piper ved det som er viktig, men som ikke kan eller er på grensen av hva det er samfunnsmessig akseptabelt å artikuleres.

Derfor skal jeg innrømme at det ikke er Pesten av Albert Camus som er blant de bøkene jeg har gjenlest de siste ukene. Ikke bare fordi dagene har gått med på å forhindre en ettåring fra å kaste fluortablettene i do. Den boken jeg faktisk har sunket ned med i hendene de to fattige timene jeg har hatt til rådighet om kvelden, er essayet Sitt eget rom (1929) av den britiske forfatteren Virginia Wolf.

LES OGSÅ: Øystein Stene: «'Hold kjeft!' er ofte reaksjonen når utfordringer knytta til mannen løftes fram»

Historisk fravær av kvinnelige forfattere

Essayet er en refleksjon over hvordan det historiske fraværet av kvinnelige forfattere i verdenslitteraturen ikke handler om kvinners begavelse, men med kvinners manglende tilgang på utdannelse og – ikke minst et eget fysisk og økonomisk rom for betalt tenkning og skriving. Alvoret i Wolfs tekst synker inn i kroppens fibre, slik såpen etter all håndvasken trenger inn i huden og gjør den hard og tørr. Hun skriver:

«Den kvinne som var født med et talent for poesi på femtenhundretallet, var altså en ulykkelig kvinne, en kvinne i strid med seg selv. Alle hennes livsbetingelser, alle hennes egne instinkter var fiendtlig innstilt overfor den sinnstilstand som er en betingelse for å frigjøre det som er i hjernen. (..) Verdens likegyldighet, som Keats og Flaubert og andre geniale menn har funnet tung å bære, var i hennes tilfelle ikke likegyldighet, men fiendtlighet. Verden sa ikke til henne, slik den sa til dem: «Skriv om du vil, jeg er likeglad». Verden gapskrattet og sa: «Skrive? Hva skulle det være godt for?» (Wolf, 2012:60/62, Pax forlag)

Å kombinere jobb og barn

Hvordan hadde verdenslitteraturen sett ut, spør Wolf, om Shakespeare hadde hatt en søster, Judith, som fikk utfolde sitt talent i like stor grad som ham? Fra mitt fagfelt, teologi kan man spørre: Hvilke hellige tekster hadde religionene våre hatt, om profetene og gudssønnene hadde hatt en sutrende baby på armen, samtidig som de mottok åpenbaringer og forkynte gudsrikets komme?

Dagens unntakstilstand synliggjør at selv om det kjennes som om unntaket har vært at vi ikke har hatt barnehager, så er det motsatte tilfelle. Både i et historisk perspektiv og i et globalt perspektiv er unntaket at barn og anstendig betalt yrkesliv faktisk lar seg kombinere. Det som er radikalt og annerledes, er at morskap i Norge innebærer at kombinasjonen yrke og barn er attraktivt også for kvinner med moderat eller lav inntekt. Unntaket, i et globalt perspektiv er at min yrkesdeltagelse ikke betyr at en annen kvinne må forlate sine egne barn for å passe på mine, men at det finnes offentlige subsidierte barnehager, hvor ansatte har høyskoleutdannelse, anstendig lønn, sosiale rettigheter og pensjonsrettigheter.

LES OGSÅ: Veslemøy Østrem: «Hvordan gikk det da vi stengte skoler og barnehager? Omtrent som vi fryktet»

– Får ikke gjort noe som helst arbeid, sa faren

Dagens situasjon viser at lite like som helse bare handler om enkeltmenneskets selvdisiplin i smågodthyllen, er organisering av omsorg for de minste barna et spørsmål som den enkelte familie kan makte å løse på egen hånd.

Det et feministisk perspektiv og smittevern har til felles er at de visker ut forskjellen på det private og offentlige: i Brasil var et av koronaens første dødsofre den 63-år gamle Cleonice Goncalves, som ble sendt hjem til svært enkle kår og døde da hun ble syk. Prosessor i sosiologi i Bergen, Lise Widding Isaksen, viser hvordan Italias opp mot to millioner østeuropeiske kvinnelige hushjelper nå er i en ekstremt utsatt situasjon: de har utført livsviktig (men ofte svart) arbeid for gamle, men blir oversett av den italienske regjeringens krisepakke og er forhindret fra å reise hjem pga av stengte grenser (Klassekampen 30.03).

Unntaket ved dagens situasjon er at også fedre har blitt tvunget til å føle hva det krever å ha omsorg på dagtid for barn i barnehage- og skolealder, og hvordan dette påvirker muligheten til å gjøre betalt arbeid. Som en far sukket oppgitt på to meters avstand, mens han halset etter en treåring og en femåring på sparkesyklene sine nedover fortauet: «Joa, det går bra med oss. Men jeg får ikke gjort noe som helst arbeid.» Nei, han får ikke det. Grunnen er at han arbeider hele tiden. Med å ta seg av barna.

Et paradoks

Samtidig er det, som en feministmamma som elsker arbeidet sitt, et paradoks at uten stengingen av barnehagen ville det gått mye lengre tid før jeg hadde oppdaget at treåringen faktisk kan smøre på brødskiven sin selv. Langsomheten i dagene har gjort at jeg ser tydeligere hvordan den hektiske hverdagen er tilpasset oss som allerede har lært oss å bruke borrelåsen på skoene. Heller ikke vi som befinner oss på den politiske venstresiden blir ferdig med spørsmålet om hva som er et godt forhold mellom betalt arbeid og omsorgsarbeid.

Innlegget her hentet fra VID-bloggen.

LES MER:

[ Laget egen plakat som motsvar til Islamsk Råd Norge: «Kvinner kan lede menn i bønn» ]

[ Ny episode av Dokka: Stine Kiil Saga sier «hun» om Gud i hver preken ]

[ Abid Raja før 8. mars: Likestillingskampen må tas for hver innvandrer som kommer ]