Øystein Stene

Forfatter og regissør

Det finnes et stort rom i norsk offentlighet for å snakke om kvinners utsatthet, sårbarhet og undertrykkelse. Og bra er det. Men dette rommet er ikke like opplagt til stede for menn.

Det tok mange år med depresjon og dødslengsel før jeg kom meg til en terapeut. Det tok enda flere år før en av mine nærmeste venner fortalte at kona systematisk slo ham. Og når jeg skriver en bok om sånne erfaringer, møter jeg mye motstand. Hvorfor er det sånn?

Ber menn ta ansvar selv

I sin nyttårstale rettet Erna Solberg søkelys mot en særlig sårbar gruppe: De suicidale. «I mange land øker psykiske helseutfordringer, særlig blant jenter» fortalte hun, og la senere til at «regjeringen skal kartlegge årsaken til økningen i psykiske helseutfordringer blant unge generelt, og jenter spesielt.»

Denne kjønninga framsto litt underlig, for vi vet jo at dobbelt så mange menn som kvinner begår selvmord, og halvparten så mange menn som kvinner går i terapi. Det er lite som tyder på at kvinner lider psykisk mer enn menn, men mye tyder på at menn i mindre grad får hjelp.

Statsministeren selv skjønte nok at det kom litt rart ut, for like etter var hun i nyhetene igjen. Denne gangen understreket hun at heller ikke menn får tilstrekkelig hjelp. Men i forsøket på å rette opp, sa hun til TV 2 at «Menn må i større grad be om hjelp».

Statsministerens samlede utspill lød altså omtrent sånn: Kvinner må hjelpes, menn må oppsøke hjelp. Kvinners utfordringer blir beskrevet som strukturelle og noe som skal avdekkes, men menns lidelser er individuelle, noe de selv må ta ansvar for.

Mannen som forsvarer

Kvinners kropper har de siste generasjoner fått særlig beskyttelse. Trygge aborter har vært vanlig siden krigen, selvbestemt abort kom i 1978. Økt fokus på voldtekt og familievold som rammer kvinner har preget den kollektive kjønnsbevisstheten.

Samtidig har den norske stat i flere etterkrigsgenerasjoner konfiskert unge menns kropper, tvunget dem til ett års militærtjeneste og holdt dem stand-by for krig i tiår etterpå. De som nektet, ble straffet med ekstra siviltjeneste eller fengsel.

Da politikerne ønsket å endre ordningen, var flere organisasjoner som arbeider for likestilling, kritiske. I både 2007 og 2013 kom Norsk Kvinnesaksforening til følgende konklusjon: «Nei til kvinnelig verneplikt!» med begrunnelsen: «Kvinner skal verdsettes og tildeles makt og ressurser på linje med menn. Men kvinner og menn behøver ikke å være like eller gjøre de samme tingene for å bli likestilt.»

Kvinner skal ha lik makt og frihet, men ikke slitet med å forsvare den. Det har naturlig tilfalt mannen. Problematiseringen av kjønnsroller har vært forbausende selektiv.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Rommene for å utfolde seg som gutt og jente er blitt veldig kjønnsdelte og trange. Hvorfor lot vi det skje?»

Menn på topp og på bunn

Mye av kjønnstenkning og feminisme de siste tjue åra har hatt hovedfokus på kampen om topposisjonene, heller enn solidaritet med de som lider. Det har gitt oss en kjønnssamtale med dyp skepsis til alle som vil melde inn noe om menns sårbarhet.

Vi snakker ofte om menn som lønnsvinnere, men sjelden om at det er flere menn enn kvinner som tjener under 20.000 kr i måneden, som er enslige sosialmottakere, arbeidsløse eller hjemløse.

Vi ønsker å få flere kvinner inn i toppolitikken, men bryr oss lite om at menn faller fra som velgere, spesielt de unge. For å få full likestilling i folkevalgte posisjoner, trengs 279 kvinner inn. For å få full likestilling i velgere, trenger vi 88.000 menn.

Vi snakker gjerne om menn som privilegerte, men sjelden om adferdsdiagnoser, voldsutsatthet, mindreårig prostitusjon, alvorlige arbeidsulykker, rusmisbruk, samværssabotasje eller kriminalitet som mannsproblem. Selv om de aller fleste som erfarer det, er gutter og menn.

Autoritære fortellinger

Fortellingen om kvinnen som strukturelt undertrykket er så sentral i norsk kjønnsdebatt at vi knapt får øye på andre fenomener. Mannen skal spille rollen som den privilegerte i fortellingen. Dette var min hypotese i boka «Mitt liv som mann» som kom på senhøsten i fjor.

Responsen sier sitt: Lene Wikander skrev i sitt kronikksvar på NRK at «Here we go again, forurettet mann sutrer». Aftenpostens anmelder var mer lavmælt, men også hun mente at jeg «inntar offerrollen».

Dette er ofte reaksjonen når utfordringer knytta til mannen løftes fram: Det ties i hjel, det blir møtt med beskyldninger om anti-feminisme, eller at man gjør seg selv til offer.

Den mest høylytte norske feminismen om dagen inntar gjerne en posisjon av kjønnskamp. Som når Sigrid Bonde Tusvik i beste sendetid på NRK sier: «Mannen vil være på topp, plutselig får han det ikke til. Det er kjempegøy».

Meldingen som sendes tilbake til menn, er altså: Holde kjeft, bit det i deg. Og forbausende nok, mange av dem som melder sånt, kaller seg feminister. Som virker å ville tviholde på stereotype kjønnsroller. I alle fall for menn.

Endringen som må til

Kvinnebevegelsen og likestillingsarbeidet startet naturlig nok med fokus på kvinnens posisjon. Like rettigheter og lik lønn var fundamentale spørsmål som handlet om rettferdighet og humanisme.

Men vi har en helt annen situasjon i dag enn i 1930, 1960 eller 1990. Kjønnsdebatten har gått gjennom mange faser, feminisme har utviklet seg i ulike retninger. Den har blitt formet av kritikk fra forsvarere av feminiteten, som Camille Paglia, eller de som fokuserer på ikke-binære kjønnsposisjoner, som Judith Butler.

Norsk feminisme og kjønnsdebatt synes imidlertid fremdeles ikke i stand til å forholde seg til mannen som kjønn. I dag er ni av ti kjønnsforskere kvinner. I 2019 ble begreper som «patriarkatet» og «giftig maskulinitet» brukt oftere enn noen gang i norske avisartikler. Overfladiske påstander om «kjønnsmakt» får passere uten faktasjekk og oppdatert kunnskap.

Hvis feminisme som prosjekt skal overleve, hvis likestilling som tenkning skal fortsette, må den begynne å ta inn virkeligheten vi lever i. Vi må se hvordan kjønn utspilles i Norge i dag, og ikke for 30, 60 eller 90 år siden. Og vi må utfordre de stereotype og reaksjonære forestillingene om mannen som kjønnssamtalen er preget av.

LES MER OM KJØNNSROLLER:

Etterlyser muslimske gutter i samfunnsdebatten

Pinseteolog mener motstand mot kvinnelige ledere er på fremmarsj i Norge

Ane Bamle Tjellaug: «Vi liker det egentlig ikke, men vi er ekstremt opptatt av kjønn»