Mysteriet i en bit kjeks og skvett med vin

Anita Reitan

Universitetslektor ved radiografiutdanningen, OsloMET og medlem av Menighetsrådet i Fjellhamar kirke

Hva er det som gjør at folk går til nattverd? Er det prestens ord om nåde og tilgivelse, eller er det lengselen mot noe større, noe større enn oss selv? For meg er nattverden et lite mysterium. For hvordan kan et slikt ritual påvirke meg så sterkt? Jeg som ikke har hatt noe forhold til kirke eller tro gjennom oppvekst, ungdomstid eller som voksen. Ikke en eneste gang skulle jeg ta imot nattverd i løpet av alle disse årene.

Mulighetene var der, om ikke så mange, men jeg valgte hver gang å takke nei. Selv da jeg var konfirmant og presten flittig oppmuntret oss til å forsøke, valgte jeg å la være. Jeg skulle bli 42 år før jeg tok imot min første nattverd.

Ble sittende å se på

Det var aldri planen min å starte med nattverd. I den grad man planlegger slike ting. Jeg hadde ikke planlagt å starte med kirkegang heller, men livet kan ta sine egne veier. Midt i livet fikk jeg en overraskende lengsel mot kirkerommet. En lite velkommen lengsel som jeg kjempet imot. I lengre tid forsøkte jeg å stå imot med det jeg hadde av krefter, men det ble etter hvert umulig. Lengselen ble for sterk og jeg startet motvillig å gå i kirken. Jeg hadde håpet at lengselen ville gi seg, slik at jeg kunne gå tilbake til det gamle livet, men til min forargelse ble den heller sterkere og innbefattet også etter hvert nattverd.

Hver søndag ble jeg sittende å se på nattverdkøen. Hodet mitt ble alltid fullt av tanker. Hva fikk disse menneskene ut av det og hvordan kunne de få dette ritualet til å bli et nært møte med noe guddommelig? Jeg klarte ikke å forstå det. Jeg studerte ansiktene deres, for å prøve å finne svar. De så målbevisste ut, der de gikk med sikre skritt frem til alteret. De tok imot nattverden og kom rolige og fredfulle tilbake. Det måtte gi dem noe, det var jeg ikke i tvil om. Men hva? De tok jo kun imot en liten bit kjeks og litt vin.

LES OGSÅ: Anita Reitan trodde ikke på Gud. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

Jeg opplever dette så sterkt

Lengselen min mot nattverd ble sterkere for hver søndag, men det skulle gå flere måneder før jeg for første gang tok mot til meg og gikk frem. Da hadde jeg flere søndager på rad sittet på hendene mine og vurdert hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke å ta lett på det. Til tross for at jeg visste at jeg kun skulle gjennomføre en symbolsk handling, handlet det allikevel om så mye mer. Det handlet om min egen identitet. Ved å gjennomføre dette ritualet, ville jeg ta et skritt mot å bli en troende. Og det var verken ønskelig eller noe jeg hadde sett for meg på dette tidspunktet.

Da jeg knelte ved alteret for første gang for å delta i nattverd, skal jeg innrømme at jeg ikke var så høy i hatten. Jeg var både usikker på selve ritualet og om jeg ønsket å ta dette skrittet. Jeg ante i grunn ikke helt hva jeg gikk til og håpet i det lengste at det ikke skulle påvirke meg for mye. Men da jeg svelget oblaten med vin, ble jeg umiddelbart grepet av en god, varm følelse. En følelse som overrumplet meg og som vedvarte i de neste timene. Var det virkelig slik å ta nattverd? Og var dette grunnen til at andre gjentok dette søndag etter søndag? For hver gang jeg tok nattverd, skulle dette mønsteret gjenta seg. Hver gang ble jeg fylt med den samme følelsen, en følelse av godhet som ga meg styrke. Og det er her nattverden forblir et mysterium for meg. For hva er grunnen til at jeg opplever dette så sterkt? Jeg som i utgangspunktet ikke ønsket det og som intellektuelt sett kun så på det som en symbolsk handling. En handling hvor kjeks og vin skulle symbolisere et måltid innstiftet for 2000 år siden. Et måltid som på ingen måte burde ha påvirket meg så sterkt.

LES OGSÅ: Vårt Land mener: «Reitan må ha møtt usedvanlig kloke mennesker som lot henne gå dit hun trengte»

Mot til å leve livet jeg ønsker

Tre år etter denne debuten, sto jeg kledd i turtøy i yrende regn med en turkopp i hånden. Ved siden av meg sto en prest. Jeg skulle for første gang være med å dele ut nattverd til andre. Vi var på pilegrimsvandring og jeg hadde fått muligheten til å være med på utdelingen. Å få dele ut nattverd til mine medvandrere ble en sterk opplevelse og aldri før har jeg kjent meg mer levende. Igjen ble jeg overrumplet av nattverdens påvirkning og kraft. Noen måneder senere skulle jeg få gjenta det. Denne gangen sammen med min egen sokneprest. Rammen kunne ikke ha vært vakrere. Vi sto i en av landets flotte middelalderkirker på selveste Olsok. Det var stort å få feire St Olav i disse rammene og mitt pilegrimshjerte banket hardt på innsiden av brystet. Halvveis i utdelingen stoppet jeg opp og så meg rundt i kirken. Nattverdkøen var fortsatt lang og jeg kjente på en sterk takknemlighet og lykkefølelse.

I dag, etter å ha deltatt ved nattverd utallige ganger, kan jeg ikke lenger kjenne den sterke følelsen som i starten. Men jeg kjenner på en glede og et sterkt fellesskap. Gjennom dette ritualet kommer jeg nærmere det jeg tror på sammen med andre og det gir meg styrke og mot i livet. Mot til å leve det livet jeg ønsker, mot til å dele personlige erfaringer som denne og mot til å feile. Den påvirkning og kraft som nattverd har på oss mennesker, vil nok aldri slutte å forundre meg. At en liturgisk handling kan gi meg styrke og glede på denne måten, vil for alltid forbli et lite mysterium for min del. Et mysterium som jeg unner flere å få oppleve og ta del i.

LES FLERE SAKER OM NATTVERD:

• I fjor gikk 700.000 nordmenn til nattverd. Det kan skyldes at Dnk har blitt mer inkluderende i forkynningen om nattverd

• Åste Dokka: «Nattverd uten en forståelse ligner misjonærene som foreslo helikopter med dåpsvann over Afrika»

• Kan hvem som helst gå til nattverd? – Vi må drøfte dette nærmere, svarer preses

• Hva skjer når man tar nattverden ut av gudstjenesten og plasserer den i en kunstutstilling?