Ordet og bordet

På lørdag publiserte Vårt Land på sin Facebook-konto en sak om at nattverdsdeltakelsen i Den norske kirke øker. Responsen var forutsigbar. For om det går bra eller dårlig med kirka, er det alltid et tegn på det samme: Det store kirkelige forfall.

Agget mot Den norske kirke er ofte uinformert og fordummende. Men en klokke som står stille har likevel rett to ganger i døgnet. Så la oss bruke sjansen til gå en runde til. Er det helt sikkert at det utelukkende er positivt at nattverdsdeltakelsen er økende? Vi skal juble over dette. Men kan det hende at vi også bør tenke litt?

Religiøs selvtillit

Den første innvendinga mot økninga er den pietismen som førte til et stort fall i altergangen gjennom 1800-tallet: Nattverden var ikke en sunn og styrkende vane for den alminnelige borger, den var kun for dem som virkelig visste seg frelst. For det er faktisk en mulighet for å drikke og spise seg til doms, som Paulus formulerer det i Korinterbrevet. Man kan være verre stilt på vei ned midtgangen enn da man gikk oppover.

Den sosiale justisen har også vært hard mange steder. Blikkene var ikke til å ta feil av: Tror du virkelig at du er verdig til å delta i Herrens måltid? At du er en av oss? Eller: en av dem, de som tror de er noe? Det har krevd stor religiøs selvtillit å våge seg opp til alterringen.

Og så er det også en del mennesker som aktivt har vært holdt ute. Selv om det brukes sjelden, har presten fortsatt rett til å nekte folk nattverd. Muligheten for at det kunne skje har utvilsomt holdt folk tilbake. Hva skjer om presten går forbi meg?

Sakramentalisme

Men innvendingene har forvitret, og folket våger seg fram, ledet av barna. Jeg synes det er vakkert, men jeg har av og til stusset ved det jeg oppfatter som en naiv sakramentalisme. Som om det som opptar presten er å skyfle ned Jesus så han er trygt forvart i menighetens mager. Om prekenen er dårlig eller salmesangen skral, spiller det liten rolle, for det som gjelder er dette magiske. Men nattverden er ikke en magisk handling. Det er heller ikke kun en praktisk tygging og svelging.

Ubehaget jeg opplever handler ikke om hvem som er verdige eller om at feil deltakelse fører til dom. Og jeg tror generelt at fysiske riter og fellesskapshandlinger er for lavt skattet.

Men ordet er også en del av sakramenter og hellige handlinger. Når vi døper, heller vi ikke bare vann på et hode og er ferdig med det. Begravelse er ikke bare en kiste som skal i jorda. Handlingene har også en fortolkende komponent. Og denne fortolkninga må skje i språket og er dermed kognitiv.

Når denne sida ved nattverden svært sjeldent løftes fram i prekenen eller på andre måter – eller når dens betydning som rite overstråler alt det andre en gudstjeneste er – blekner fortolkninga og dermed halve poenget. For hvis vi ikke også har en slags idé om hva vi er med på, er det vanskelig for oss å skille nattverden fra det å ta imot salmeboka på vei inn døra.

Det kristne blikket

Dette er egentlig ikke knyttet spesifikt til de kirkelige ritene, det gjelder alle fenomener i verden: Alt kan si noe om Gud, men trenger ordene for å kunne fortolkes i et kristelig lys. Når bonden sår sitt korn, sangeren lar tonene klinge eller presten hever kalken, kan det ha en dypt kristen betydning - men hvis det ikke påpekes og oppfattes, forsvinner selve det kristne ved handlingen.

Kristendom er først og fremst et bestemt blikk på verden. En nattverd uten noen form for forståelse minner om anekdoten om de katolske misjonærene som foreslo å sende et helikopter med dåpsvann over Afrika. Traff det hodene, ville jo folket være døpt og trengte ikke mer.

Kraftfelt

Solveig Aareskjold skrev i lørdagens Klassekampen om at hun, som ikke tror på Gud, like fullt tok sykkelen fatt til kirke første nyttårsdag. Gudstjenesten overrumpla henne. Pratet om Jesus kunne hun spare seg for, men da nattverden foregikk, og de gebrekkelige og høyst menneskelige menneskene kom gående ned mot henne igjen, så hun noe nytt: Kraft, spenst, det skinte av dem. Hun beskriver nattverden som et kraftfelt.

Nattverden er et kraftfelt, men trenger stadig prat om Jesus. Fortolkninga skal både lyde og høres. Deltakelsen rundt nattverdsbordet er ikke begrenset til de verdige, alle som søker fellesskap med Gud er velkomne. Men ordet om måltidet må klinge, hvis ikke er det bare vin og brød vi spiser.

LES OGSÅ: Nattverdsøkninga er positiv

LES OGSÅ: Kan hvem som helst gå til nattverd?

LES OGSÅ: KIFO-forskere: Ser vi starten på en endret norsk nattverdtradisjon?

---

Fakta:

---