Stille misjon

Anita Reitan fortalte i Vårt Land om sin forunderlige vei til tro. Hun, den rasjonelle ateisten, brøt sammen i en begravelse, og søkte hjelp hos presten. Det ble starten på en vandring som endte i en tro på Gud. I dag er hun kirkegjenger og en trygg kristen. Ingen er mer overrasket enn henne selv.

Reitans fortelling er spennende av flere grunner. Det er sjelden vi tenker på at det daglige arbeidet som legges ned i tusen norske kirker hver dag er et misjonsarbeid. Og aller minst tenker vi på at selv når Gud ikke nevnes, er Gud likevel virksom: I samtalene med presten var det et premiss for Reitan at Gud ikke skulle nevnes – og Gud ble ikke nevnt. Like fullt var det hos Gud hun endte.

Reitan må ha møtt noen usedvanlig kloke mennesker, som lot henne gå dit hun trengte i sitt eget tempo, uten å ville styre henne. Da hun ville ritualisere det vi nesten må kalle sin omvendelse, valgte hun å lese fortellinga om den hjemkomne sønn og si fram trosbekjennelsen i kirka. Dette ritualet er mer enn talende: For det som er sterkest i liknelsen er den forbeholdsløse kjærligheten faren tar imot sitt bortkomne barn med. Det har klare paralleller til Reitans egen reise – hun ble møtt med de samme åpne armene og den samme aksepten som sønnen i fortellinga, og det den ledet henne til, var troen.

Kjærlighet er en dårlig strategi for omvendelse. For kjærligheten er ikke beregnende. Sann kjærlighet må faktisk elske, uten annet mål enn den elskede selv. Kun da kan den åpne for noe mer.

Hva er det å elske, profesjonelt sett? Hvordan elsker presten og diakonen og de andre kirkelige ansatte og frivillige? Det er ikke nødvendigvis snakk om de store følelsene eller de voldsomme gestene. Snarere handler det om å ta imot mennesker og tåle hele dem, gå sammen, se mennesket som et mål i seg selv.

Et snev av det kan vi alle få til. Og om ikke enhver vi er i kontakt med kommer til tro av den grunn, har de i det minste blitt elsket.

LES MER: 

• Anita ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

• Jo sluttet som prest etter kun tre år i jobben: – Jeg hadde blitt mindre nevrotisk