Hvis gudstjenesten tørker inn, dør kirken

Magne Harry Draagen

Domkantor ved Nidarosdomen

Det er med glede jeg leser reportasjen i Vårt Land 12. februar hvor kirkemusikk-konsulentene i henholdsvis Tunsberg og Nord-Hålogaland bispedømme utfordrer kirken og kirkemusikerne til i større grad å prioritere tilgjengelige kirkemusikalske ressurser inn mot gudstjenesten.

Viktig kulturinstitusjon

Det drives et bredt og omfattende musikk- og kulturarbeid i regi av Den norske kirke (Dnk), og statistikken viser at omfanget gjør Dnk til en av landets viktigste kulturinstitusjoner. Arbeidet preges av høy kvalitet, engasjement og betydelig frivillig innsats - ikke minst i de mange kor og ensembler som drives i regi av kirken. Dette er vel og bra, men likevel er det viktig å reflektere over hvorvidt vi prioriterer ressursene riktig, og om den kirkemusikalske virksomheten i stor nok grad medvirker til å oppfylle kirkens oppdrag. Kirkemusikkonsulentene peker på en aktuell og viktig utfordring: Hvordan kan den gode og omfattende kirkemusikalske virksomheten som drives i regi av Dnk i større grad komme kirkens gudstjenestefeiring til gode. Her ligger etter mitt skjønn svaret i et samspill mellom flere aktører, hvor følgende tre punkter er gjensidig avhengig av hverandre:

Føleri og staffasje

1: Kirken må anerkjenne sangen og musikkens kraft som bærer, tolker og formidler av troen, og som et bærende kultisk uttrykk i gudstjenestefeiringen. Det lages kirkelige kulturmeldinger og planer for kirkemusikk, og kirken vigsler sine kirkemusikere til tjeneste. Til tross for dette omtales ofte gudstjenstemusikken som noe som er «fint», «vakkert», «sterkt», eller på annen måte begrenses til føleri og gudstjenestelig pynt/staffasje. Vi hører at kirkemusikken positivt både er trosopplæring og diakoni - noe den selvsagt også er. Men kirkemusikken må ikke begrenses til en form for utsmykning eller et middel for annen kirkelig virksomhet; - kirkemusikken har en genuin egenverdi, ikke minst i den gudstjenestelige kontekst.

LES OGSÅ: – Dette skjer på kirkemusikkfronten i 2020!

Ikke underholdning

I en av de første beretningene om kristen gudstjenestefeiring her til lands, leser vi hos Snorre at Olav Tryggvason gikk i land på Moster og «lot synge messe». Dette sier noe om at sangen ikke var et forskjønnende tillegg, men uløselig knyttet til gudstjenestefeiringen; å feire gudstjeneste var å synge! Kirken må anerkjenne at gudstjenesten i sitt vesen i betydelig grad er et estetisk prosjekt, som bare kan forløses gjennom et tett samarbeid med presteskap og øvrige medvirkende, preget av kunnskap og gjensidig respekt. Med fordel kunne Dnk også ha utdypet og videreutviklet sin estetiske teologi.

I vår lutherske kontekst er vi vant til å tenke at menighetssangen er gudstjenestens bærende sanglige element. Samtidig må vi tenke videre om hvordan kor, solister, orgel og ulike instrumentalgrupper i større grad kan integreres i gudstjenesten uten at det går på bekostning av liturgiens indre dynamikk, og uten at dette oppleves som «innslag» eller «underholdning». Noen ganger bør det være mulig å la kor- og instrumentalmusikk ha en stedfortredende funksjon i liturgien, hvor koret så å si fremfører noe på fellesskapets vegne, og hvor menighetens deltakelse blir av mer meditativ karakter. Mye av musikken som i dag fremføres ved de mange kirkekonserter er opprinnelig skrevet for å fremføres nettopp i gudstjenestens kontekst!

LES OGSÅ: I Levanger blomstrer kulturarbeidet i kirka. Nå er de spent på om Kulturrådet i Oslo vil se verdien av det som skjer i fremtiden

Mer ressurser til kirkemusikk

2: Det er grunnleggende nødvendig at det både på nasjonalt og lokalt plan settes av ressurser til kirkemusikalsk virksomhet i rammen av kirkens gudstjenesteliv. Det trengs et «kirkemusikkløft», hvor kirken selv i større grad setter av midler til kirkemusikalsk virksomhet.

På Dnk sine hjemmesider leser vi at kirken ønsker «å være en attraktiv og profesjonell aktør i samarbeid med utøvende kunstnere og kulturarbeidere.» Et slikt samarbeid har som selvfølgelig forutsetning at kirken setter av nødvendige ressurser, og her må Kirkerådet ta sitt ansvar!

Konserter får høyere status

3: Det må etableres en gjensidig forståelse for gudstjenesten som hovedarena for menighetens kirkemusikalske virksomhet. Dette fordrer at presteskap og kirkemusikere sammen ser de muligheter og utfordringer gudstjenesten gir på det enkelte sted, i gjensidig respekt for hverandres kompetanse og særlig faglige tyngdepunkt. Arbeidsgiver må legge til rette for at kirkemusikeren kan prioritere og arbeide kreativt med gudstjenestens musikk, og de ansvarlige må arbeide målrettet for å prioritere kor og andre musikalske ressurser inn mot gudstjenesten, selv om dette nødvendigvis må gå på bekostning av annen aktivitet.

Dnk har mange fremragende og engasjerte kirkemusikere, som samvittighetsfullt gjør det beste ut av ofte begrensede ressurser, også i gudstjenesten. Men som det pekes på i Vårt Land er det grunn til å spørre om konsertvirksomheten har fått høyere status enn arbeidet med gudstjenesten. En del kirkemusikere synes å ha større glede av konserten som ramme for sin utfoldelse enn den gudstjenestelige kontekst. En av forklaringene kan kanskje være at det ikke er gitt tilstrekkelig rom for kirkemusikalsk utfoldelse i de lokale ordningene, en annen kan være at det gjennom offentlige støtteordninger synes å være enklere å skaffe nødvendige midler til konserter enn til gudstjenester. I noen tilfeller er det også grunn til å spørre om kirkemusikerens egen motivasjon for tjenesten.

LES OGSÅ: – Kultursuksessen må få følger for gudstjenestelivet

Gudstjenesten lider av kirkekonserter

I vår kirkelige kontekst må det være en selvsagt forutsetning at det primært er gudstjenestelivet som legger føringer for menighetens kirkemusikalske virksomhet. Min påstand er at det holdes for mange kirkekonserter, og at gudstjenestelivet i noen tilfeller lider av dette. Vi må ta inn over oss og glede oss over den appell ulike kirkemusikalske uttrykk åpenbart har i møte med et bredt konsertpublikum, og samtidig være våkne for hvilke muligheter denne erfaringen representerer i møte med gudstjenestens musikalske utforming. Det er gudstjenesten som konstituerer kirken, - om gudstjenesten «tørker inn» dør også kirken. Å investere ressurser i gudstjenestens musikk er derfor å investere i fremtidens kirke. Det er derfor mitt håp at bevilgende instanser, kirken sentralt og lokalt og kirkemusikerne kan gå sammen om et solid løft for gudstjenestemusikken, og med dét forhåpentligvis vitalisere både kirkebesøket, gudstjenesteopplevelsen og menighetssangen.

LES MER:

• I Levanger blomstrer kulturarbeidet i kirka. Nå er de spent på om Kulturrådet i Oslo vil se verdien av det som skjer i fremtiden

• Er kirkemusikken kulturnorges best bevarte hemmelighet?

• Orgeltalent trengte sted å øve – kirker svarte ikke eller krevde tusen kroner timen

• – Kultursuksessen må få følger for gudstjenestelivet

 • Lovsang har tatt mer og mer over i menighetene. Nå savner mange strengemusikken

---

Fakta:

---