– Kultursuksessen må få følger for gudstjenestene

Vårt Land presenterer denne uken en omfattende oversikt over kirkemusikalske høydepunkt i Den norske kirke for det kommende året (se faktaboks).

Den bekrefter det statistikkene har vist de senere årene: Musikklivet blomstrer i kirken, med et stort omfang konserter og kulturarrangement. Men virkeligheten er også at kulturarbeidet er et av få områder hvor pilene peker oppover for Den norske kirke.

SE LISTE: – Dette skjer på kirkemusikkfronten i 2020!

– Se til næringslivet

Nå sier to av kirkens egne «kultureksperter», kulturrådgiverne i Nord-Hålogaland og Tunsberg, at kirken må begynne å tenke som næringslivet: Kultursuksessen må få følger for gudstjenestelivet.

– Hvis de som oppsøker en konsert har en god opplevelse, så skulle man tro at man ville ha en tilsvarende god opplevelse hvis de svingte innom kirken på en gudstjeneste. Men svært ofte er ikke dette tilfellet, sier Ivar J. Eliassen, kirkemusiker og i dag kulturrådgiver i Nord-Hålogaland bispedømme.

– En hver god utviklingsstrategi ser etter «hva er det som fungerer», og så forsøker man å dra nytte av disse suksessfaktorene for å skape vekst på andre felt. Vi ser en gledelig utvikling på kulturfeltet. Men i en tid der gudstjenestebesøket synker, burde det være maktpåliggende at den økte interessen for konserter og kulturarrangement i kirken i større grad spilte over på gudstjenestene, sier Tore Dvergastein som er kulturrådgiver i Tunsberg.

Dette er bestillingen

Og snuoperasjonen krever tre ting, ifølge de to:

• Kirken må prioritere kirkemusikken økonomisk. Det trengs et nasjonalt løft, slik det har skjedd med trosopplæring.

• Holdninger må snus. Gudstjenestearbeidet kan ikke være venstrehåndsarbeid.

• Organistene kan ikke først og fremst være konserterende «galleriørner», men må jobbe midt i forsamlingen med kor og forsangere.

– Sats på kor

– Hva må skje, Tore Dvergastein?

– Det må satses på kor- og instrumentalister som kan få gudstjenestelivet til å blomstre. Kirkemusikken er kanskje det viktigste kommunikasjonsmidlet som kirken har i vår tid. Den er tro, den leder til tro, og den skaper tro. Utfordringen i dag, er å få kirkelige organer til å se hvor mye man kan få igjen ved å løfte dette arbeidet, og særlig det som handler om å drifte kor, å få frem gode forsangere og medliturger, og som derfor krever litt ekstra.

Kirken sitter på høy kunstnerisk kompetanse, men Dvergastein bemerker at det gjelder å bruke den riktig:

– Du merker om du kommer inn på en «venstrehånds-gudstjeneste», eller om musikk, tekster og liturgi fremføres med trygghet, sier han, og sender samtidig en bestilling til organistene, ved å sitere den svenske organisten Lars Angerdal, som uttalte at fremtidens kirkemusiker ikke kunne være noen «galleriørn».

– Han mente nok absolutt at man også trengte den store orgelmusikken. Men kirkemusikk må være mye mer enn dette. Kirkemusikerne må jobbe midt i forsamlingen, sier Dvergastein.

Etterlyser flid

Da Vårt Land samlet informasjon til listen over kirkemusikkåret 2020, rapporterte bispedømmene først og fremst inn konserter, og i mindre grad gudstjenester.

– Det skjer garantert mye som vi ikke har fått vite om. Kan tendensen likevel si noe om hvilket arbeid som har mest status i vår tid?

– Jeg tror du er borti noe der, sier Ivar J. Eliassen, og etterlyser en holdningsendring: Han vil at gudstjenestene forberedes like godt som konserter, og at det verdsettes flid.

– Ofte har vi et ideal om at det ikke skal være for «pent» eller vellykket. Men vi burde legge like mye flid ned i en bibelsk salme eller en tekstlesing som for en konsert. Det har overføringsverdi å se gudstjenesten som en form for kunstproduksjon, selv om den er langt mer enn dette. Gudstjenesten krever et samspill, med kvalitet i alle ledd, mener han.

Vil ha pott

Kirken må dra lærdom også av en annen suksess, mener Dvergastein. Han tenker på trosopplæringsreformen. Nå lanserer han ideen om et nasjonalt løft for kirkemusikken: En pengepott som går direkte fra Kirkerådet til det lokale kirkemusikalske arbeidet, på samme måte som midler til diakoni og trosopplæring.

– Tenk hva som ville skjedd, hvis du hadde gitt for eksempel 300.000 til hvert bispedømme og sagt «bruk det i korarbeidet», uten at de behøvde «å søke seg i hjel», sier Dvergastein.

Jobben hans går blant ut på å gi råd til menighetene når de søker om kulturmidler fra legater og støtteordninger. Men den viktigste «pengebingen», Kulturrådet, har de siste årene rettet midlene inn mot profesjonelle utøvere.

– Det utfordrer kirken kolossalt, sier Dvergastein, og viser til at kirkens aktivitet er kjennetegnet av et samspill mellom profesjonelle og amatører:

– Den jevne, hverdagslige virksomheten, som tross alt er pulsen i det kirkemusikalske livet, har ikke mange midler å forsyne seg av, i en tid der kirken ellers sliter med finansieringen. Ingen holder sin hånd over den, hevder han.

LES MER: – Er dette Kultur-Norges best bevarte hemmelighet?

Pengemakt

I dag finansieres kirkens musikkliv først og fremst av kommunale midler, som er det kirkemusikerne lønnes av. Samtidig kuttes det mange steder, fordi gudstjenester og kirkelige handlinger blir færre. Det bidrar også til at konserter og kulturarrangement blir flere, bemerker Ivar J. Eliassen, som selv er kirkemusiker.

– Dette er litt farlig å si, men dess færre gudstjenester som holdes, dess mindre løyvinger kommer fra kommunene, og for å hindre at stillingene reduseres, så fyller man opp med andre ting, sier han.

Når det gjelder Kulturrådsmidlene, advarer Eliassen mot at disse får styre for mye av den kirkemusikalske aktiviteten:

– Dette skaper en vektforskyvning fra det brede over til det elitære, profesjonaliserte kulturlivet. Jeg sier ikke at dette er galt, men det trengs også finansiering av det brede, folkelige engasjementet. Det kulturelle uttrykket er bærebjelken i folkekirken. Det betyr at hvis folk ikke kjenner seg igjen i kulturen, så forsvinner grunnmuren. Da står vi igjen med en ritualkirke. Det er viktig nok, men det blir en marginalisert folkekirke, om det da fortsatt kan kalles en folkekirke.

– Hvordan bør kirken da tenke rundt finansiering?

– Her kan vi ikke ensidig lene oss på offentlige støtteordninger, men vi må bruke våre egne midler strategisk og riktig, avslutter Eliassen.

---

Fakta:

---