Ble litt for svak for den store scenen

Da Emilie Nicolas spilte på Øyafestivalen i fjor, var hun fremdeles relativt ukjent. I september kom debutalbumet «Like I'm a Warrior» og Emilie Nicolas ble roset av kritikerne for sitt eksperimentelle elektroniske lydbilde og kraftfulle vokal. Susanne Sundfør blir ofte nevnt som referansepunkt.

LES OGSÅ: Susanne Sundfør eide Øya

Litt kald

I år tok Emilie Nicolas skrittet opp på den store scenen på Øyafestivalens siste dag. På en kveld der Susanne Sundfør virkelig regjerte på festivalens siste konsert, er det litt urettferdig å sammenligne Emilie Nicolas med henne, selv om musikken har visse fellestrekk. For der Sundfør var varm og sjarmerende, var Emilie Nicolas sceneshow mer kaldt og reservert.

LES OGSÅ: Kjetting, sag og banjo på Øyafestivalen

Seige rytmer

En tung bass prøver å riste liv i publikum. Musikken preges av tunge, seige og svarte beats, som står i kontrast til de hvite strobelysene som sammen med røykkanoner, er det eneste sceneshowet hun byr på.

De elektriske rytmene og eksperimentelle instrumenteringen i låter som «Melancholia» og «Charge» er mørke og ganske kalde, i kontrast til den varme og lyse sommerkvelden i Tøyenparken.

LES OGSÅ: Beck ville for mye

Skjør stemme

På «Nobody knows» kommer Emilie Nicolas' skjøre og samtidige kraftige stemme godt fram, selv om publikums skravling truer med å overdøve den. De roligere låtene, som «Grown up» og «Put me down» har også problemer med å nå ut til publikum.

Kanskje det bare er stedet som er feil? Musikken innbyr til mørke dansegulv, og Tøyenparken er lys og varm. Kanskje blir musikken for komplisert for et festivalpublikum, eller låtene for ukjente?

Det er i hvert fall ingenting å si på Emilie Nicolas vokalprestasjoner. Stemmen er lys, skarp og sterk, men drukner til tider i den dundrende bassen.

LES OGSÅ: Skotske heltar i strålande solskin

Dansbar slutt

Men når Emilie Nicolas avslutter med den mye radiospilte låta «Pstereo», som er en cover av Dumdum Boys' singel fra 1990, får hun endelig publikum til å danse. Det gnistrer bokstavelig talt av scenen i den litt lettere poplåta hun opprinnelig skrev til Pstereofestivalen i Trondheim.

Avslutningen gir en streif av varme i en ellers kjølig opptreden.

[ LES MER FRA ØYAFESTIVALEN HER ]