– Jeg har jo ikke blitt sparket ut av kirken ennå. Så da satser jeg på at jeg ikke blir det når jeg forteller dette nå heller.

Gunnar Farsund (79) sitter i leiligheten sin på Marienlyst i Oslo. Den pensjonerte sykehuspresten og mangeårige sjelesørgeren har et varmt smil om munnen, men også en alvorlig rynke i pannen.

Leiligheten hans er fylt til randen med antikviteter og rariteter. Han tar vare på alt, forklarer han.

Bokhyllene bugner av teologibøker og sjelesorglitteratur. Farsund har vært både stiftskapellan, sykehusprest og fengselsprest. Han har tilleggsutdanning i sjelesorg fra USA og bøkene er blitt mange med årene.

Men i dag er det én bok som er trukket ut av bokhylla og blitt lagt på stuebordet. Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg ble utgitt i forbindelse med Åpen kirkegruppes 40-årsjubileum i 2016.

Her fikk flere av kirkegruppas medlemmer muligheten til å fortelle med egne ord om sine opplevelser med å både være inni og komme ut av skapet i Den norske kirke.

Farsund var en av dem som skrev ned sin livshistorie. Og selv om den er oppsiktsvekkende i seg selv, er det særlig ett avsnitt som fanger oppmerksomheten, åtte år etter boka ble utgitt.

En ukjent overgrepsfortelling

Den norske kirke definerer et seksuelt overgrep som misbruk av makt: «Når den som har mest makt i forholdet, seksualiserer relasjonen og tråkker over den andres grenser, er det et overgrep».

På side 320 i boka beskriver Gunnar Farsund at han som 19-åring skal ha blitt utsatt for et slikt overgrep i en sjelesorgsituasjon – av den kjente sjelesørgeren Einar Lundby.

En overgrepsfortelling som aldri ble omtalt noe annet sted enn i boka, men som fikk biskopen i Hamar til å sette bispedømmet i beredskap i tilfelle det skulle dukke opp flere liknende historier med Lundby.

En overgrepsfortelling som hun valgte å informere både proster og biskoper om, men som likevel de aller færreste i Kristen-Norge i dag kjenner til.

En overgrepsfortelling Gunnar Farsund på mange måter har lagt bak seg, men som den mangeårige sjelesørgeren mener er en del av norsk kirkehistorie.

---

Sjelesorg

• En religiøs og/eller terapeutisk praksis for veiledende samtaler med «omsorg for en persons sjelelige vel»
• Ble opprinnelig brukt i religiøs sammenheng, men er etter hvert tatt i bruk også i verdslig betydning
• Sikter mot å lette følelsesmessig smerte og psykologiske belastninger ved at man lar personen dele sine tanker, lengsler, drømmer, fortvilelse og tvil i en dialog kjennetegnet ved gjensidig respekt med den målsetning å avklare og muliggjøre valg
• Sjelesørgeren har taushetsplikt. Samtidig har sjelesørgeren også avvergeplikt etter straffelovens § 196.

Kilder: Store norske leksikon, Den norske kirke, Wikipedia

---

Startet institutt for sjelesorg

Sjelesorg, en religiøs og/eller terapeutisk praksis for veiledende samtaler med «omsorg for en persons sjelelige vel», er en svært viktig del av norske presters arbeidshverdag.

Derfor er sjelesorg også en naturlig del av presteutdanningen.

Institutt for sjelesorg på Modum bad er et sentralt lærested for norsk sjelesorg.

Frem til 2016 var navnet Institutt for sjelesorg, Einar Lundbys stiftelse, etter han som var en av de tre initiativtakerne til Modum bad.

Einar Lundby (1894-1978), som etter et «åndelig gjennombrudd» i 1934 oppga legepraksisen for å være predikant og sjelesørger, er blitt referert til utallige ganger i norsk kristenliv. Blant hans ønsker var at Modum bad skulle drive med utdanning og fagutvikling i sjelesorg, noe som også preger instituttet i dag, ifølge dem selv.

«Lundby var en profilert forkynner og sjelesørger. Han la vekt på bønnens betydning i kristenlivet og betonte omvendelse, ledelse og et liv «i lyset». Med uttrykket «å leve i lyset» mente han å fremheve hvor viktig det er å leve sant og rett og ta et oppgjør med synd i eget liv», skriver Store norske leksikon om brumunddølen.

Og videre:

«På underlig vis ble han ledet til mennesker som trengte hjelp eller økonomisk støtte».

En ødeleggende betydning for enkelte

Forfatter Fritz Rolf Lillevold skriver følgende i sin biografi om Lundby (2000):

«(…) som sjelesørger fikk han bety mer enn noen annen for de mange som søkte ham. Doktor Lundby ble navnet på en legende, kjent langt ut over landets grenser».

Han er blitt kalt Nordens største karismatiker, og biskop Eivind Berggrav beskrev ham som «det nærmeste Norge kommer en profet».

Mange av Kristen-Norges største profiler har trukket ham frem som sitt store forbilde og inspirasjon. Ikke minst er det mange som har fortalt om betydningen av å gå i sjelesorg hos ham.

Det betydelig færre har hørt om, er at Lundby også har hatt en ødeleggende betydning for enkelte av dem som oppsøkte ham til sjelesorg.

---

Einar Lundby (1894-1978)

• Profilert forkynner og sjelesørger
• Vokste opp på gården Buttekværn i Brumunddal
• Avla medisinsk embetseksamen 1920 og praktiserte deretter som distriktslege, blant annet i Bardu og Målselv. Åpnet legepraksis i Brumunddal i 1925
• Var en drivende kraft ved opprettelsen av Norges Kristelige Legeforening. Leder av foreningen i 15 år og ble valgt til æresmedlem
• Åpnet i 1949 Solborg på Jevnaker, et hvilehjem etter engelsk mønster
• Ledet hvilehjemmet Solborg på Jevnaker i mange år og var en aktiv pådriver til opprettelsen av Modum bad og Institutt for sjelesorg
• Da Solborg ble solgt i 1964, ble inntekten fra salget brukt til å reise Institutt for Sjelesorg, Einar Lundbys stiftelse på området til Modum bad

Kilde: Norsk biografisk leksikon

---

– Nesten som en mirakelmann

I gymnastiden på 60-tallet holdt tenåringen Gunnar Farsund det han omtaler som «identitetsproblemet» sitt for seg selv. Han hadde bare et intenst ønske og sterke drømmer om å finne en bestevenn, forteller han.

På denne tiden hadde Einar Lundby vært med å grunnlegge Modum bad, og reiste rundt og forkynte for store forsamlinger.

– Vi hadde hørt disse utrolige historiene om ham. At bilen hans stoppet, han gikk ut for å sjekke og hørte noen lyder fra skogen. Og der reddet han en kvinne i ferd med å henge seg. Han hadde helbredende evner, sa de. Nesten som en mirakelmann. Det var utrolig fascinerende, forteller Farsund.

Så da han i mai 1964 fikk muligheten til å høre Einar Lundby forkynne på Lagshuset i Bergen, tenkte han det ville bli en stor opplevelse.

Farsund beskriver seg selv som en usikker gutt som ikke visste hva han skulle bli eller hvem han var. Han sier han hadde opplevd et overgrep noen år tidligere, og slet med dårlig samvittighet på grunn av sex, skyld og skam.

Å høre Lundby snakke ble en fantastisk opplevelse for tenåringen Gunnar. Da den 70 år gamle sjelesørgeren etter møtet inviterte til individuelle samtaler, var han ikke i tvil om at han måtte snakke med ham én til én.

– Ikke det obligatoriske bordet mellom

Det er en regnfull dag i mai første gang Vårt Land er hjemme hos Gunnar Farsund. 79-åringen har ingen problemer med å huske tilbake til den maidagen for snart 60 år siden:

Den kvelden ble Gunnar sittende med Lundby på et trangt lite rom, forteller han. I en sofa fortalte 19-åringen den 50 år eldre sjelesørgeren om legningen sin, sine forvirrede tanker og at han hadde onanert.

Lundby skal ifølge Farsund ha forsikret den unge mannen om at han vil vokse legningen av seg, og at Gud vil velsigne ham som hadde kall til å bli prest.

Han hadde helbredende evner, sa de. Nesten som en mirakelmann

—  Gunnar Farsund

Så skjedde det noe Gunnar Farsund aldri skal glemme. I leiligheten i Oslo blar han fram til side 320 i boka fra 2016. Der står det:

«Under samtalen lente han seg mot meg og med begge hendene grep han om mine lår. Her var ikke det obligatoriske bordet mellom sjelesørger og konfident som jeg senere lærte på praktikum. Før samtalen var over hadde hendene hans funnet veien helt opp mot skrittet mitt!»

– Hva skjer i det øyeblikket du skjønner hvor hendene hans befinner seg?

– Da ble jeg lammet. Han holdt hendene der og klødde meg i skrittet. Det var skremmende. Samtidig var det litt spennende.

Han sliter med å forklare hvorfor, men forsøker:

– Det var noe som var sånn ... Jeg skal ikke si jeg la meg flat, men det var liksom ikke før jeg kom hjem og senere at jeg fikk et slags flash-back og ikke klarte sove om natten.

– En del av kirkehistorien

Farsund er ikke i tvil om hva han ville kalt det han opplevde i dag:

– Men vi hadde jo ikke et begrep som overgrep den gangen.

Det Farsund husker best etter hendelsen var at han ikke fikk sove og endte opp med dårlig karakter på nynorskeksamenen dagen etter. I ettertid har han innsett at det han opplevde gjorde mye mer med ham enn en dårlig natts søvn og en svak eksamenskarakter.

– Det var så forbundet med skam. Jeg var redd for hvordan framtida mi i kirka ville se ut om jeg fortalte det til noen.

Farsund møtte aldri Lundby igjen. Men når folk snakket positivt om Lundby senere, trakk han seg alltid vekk fra praten. Han hadde ikke lenger den samme gløden knyttet til «mirakelmannen».

Gjennom ulike former for terapi har den erfarne sjelesørgeren bearbeidet mye, også det som skjedde i møte med Lundby. Nå ser han på det som fortid, som hører med til historien om ham selv – men også noe mer.

– Hvorfor ville du fortelle om dette nå?

– Det er en del av kirkehistorien. Og så tror jeg det går an å fortelle dette i vår tid.

Vi hadde jo ikke et begrep som overgrep den gangen

—  Gunnar Farsund, pensjonert prest

Var usikker på å ta med fortelling

Redaktøren bak boka Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg, heter Trond Laksaa og er prest i Narvik.

– Det overrasket meg at vi ikke fikk noen reaksjoner. Men kanskje var det ikke så overraskende for mange?

Laksaa forteller at han brukte mye tid på å vurdere om han skulle ta med Farsunds opplevelse med Lundby. Han forteller blant annet at han fikk høre en lignende historie om Lundby fra en tredjeperson, uavhengig av Farsund og hans fortelling.

– Han bekreftet ikke Gunnars fortelling, men han bekreftet at det var flere som hadde opplevd lignende som Gunnar.

Laksaa vil ikke oppgi hvem tredjepersonen er.

Ble ikke plukket opp

I og med at Lundby var død, syntes Laksaa det var krevende å vurdere om Farsunds historie skulle med. Særlig fordi at det i en sjelesorgsamtale kun er to personer og det fort blir ord mot ord. Her kunne ikke den andre parten komme med sin versjon.

– Jeg vurderte det som riktig at Gunnar fikk skrive om det. Særlig fordi det var en så viktig del av hans liv.

At reaksjonene i ettertid aldri kom, tror Laksaa har med at innholdet og enkeltpersonenes fortellinger i boka i liten grad ble omtalt. Det havnet i skyggen av Åpen kirkegruppes jubileum, som var anledningen for utgivelsen av boka, tror han.

Tidligere Vårt Land-journalist Jan Arild Holbek skrev sak om boka og jubileet da den kom. Han leste aldri Gunnar Farsunds historie, og tror heller ingen andre i redaksjonen på det tidspunktet gjorde det.

Biskop tok grep

Noen som derimot leste hele boka og fikk med seg fortellingen om Einar Lundby, var daværende Hamar-biskop Solveig Fiske.

– Gunnar Farsund tok kontakt med meg før boka kom. Jeg tok det ikke som et varsel, men jeg spurte ham umiddelbart om det var noe han trengte eller ville, forteller Fiske.

For henne som biskop i det bispedømmet Lundby holdt mest til i, ble det viktig å sette på plass det hun omtaler som en slags beredskap, i tilfelle Farsunds opplevelse skulle føre til at flere stod frem med egne erfaringer.

– Jeg informerte derfor om Farsunds fortelling først til biskopene samlet på bispemøte, deretter til prostene i Hamar og så Vake kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep.

Jeg vurderte det som riktig at Gunnar fikk skrive om det. Særlig fordi det var en så viktig del av hans liv

—  Trond Laksaa, bokredaktør

Preses: – Det gjorde inntrykk

Verken i prostemøtet eller i Bispemøtet ble Fiskes orientering om Farsund protokollført, men daværende preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, bekrefter Fiskes historie.

– Saken ble svært saklig lagt frem av biskop Solveig Fiske. Jeg tok det som en viktig informasjon, og hadde ikke noe grunn til å stille spørsmål ved Farsunds historie, sier Byfuglien.

Hun sier hun ikke hadde hørt noe lignende om Lundby tidligere, og heller ikke hadde hatt grunn til å tro noe slikt om en som gjennom år hadde betydd mye for mange, som forkynner og sjelesørger.

– Det gjorde inntrykk å bli kjent med dette, sier hun.

– Hvorfor ble det ikke grepet mer tak i?

– Bispemøtet ble informert for at kollegene skulle kjenne til saken, både om de ble bedt om å kommentere om det ble offentlig kjent, eller fikk henvendelser om liknende erfaringer. Utover det var det ikke aktuelt å agere på den informasjonen vi fikk.

– Reagerte med vantro tristhet

Solveig Fiske forventet at det kunne komme omtale, for eksempel i Vårt Land, om Farsunds historie.

– Det viktige for meg var at eventuelle andre informanter skulle få gode samtaler dersom de hadde noe å fortelle. Hvis en prest får så radikal informasjon, vil de ofte rådføre seg med sin nærmeste overordnede, prosten. Alle daværende proster i Hamar bispedømme var da klar over at historien kom, forklarer Fiske.

– Fikk du noen reaksjoner på måten du håndterte det på?

– Sånn som det alltid er i møte med slike hendelser. Folk reagerte med vantro tristhet.

– Alle som har vært i nærheten av overgrepssaker, har opplevd den vantro tristheten. Nå var ikke denne informasjonen en avdekking av en alvorlig overgrepssak, men av en grenseoverskridelse som var utilbørlig.

Var kjent på Vake kirkelig ressurssenter

Solveig Fiske har også vært styreleder for Vake kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep. Senteret ble etablert i 1996. «Opprettelsen markerte at kirken tok seksuelle overgrep, vold og krenkelser på alvor, og ikke lenger kunne forties», skriver ressurssenteret selv på sine nettsider.

Sykehusprest Lennart Persson jobbet på ressurssenteret fra 2008 til 2019, med et spesielt fokus på menn og overgrep. Han forteller at han ble informert om enkeltmenneskers grenseoverskridende erfaringer med den tidligere Modum bad-grunnleggeren.

– Jeg fikk ikke vite detaljer, men det var ment at jeg skulle vite om disse erfaringene som en bakgrunnskunnskap. Den kunnskapen som ble formidlet til meg var ment å gjøre meg bedre i stand til å ta imot enkeltpersoners fortellinger, forklarer Persson.

Vake jobber både med å ta imot mennesker som har opplevd overgrep og med å forebygge og gi råd til kirker, menigheter og kristne organisasjoner når overgrep skjer.

– Det dukket aldri opp noen aktuelle situasjoner som gjorde at vi jobbet aktivt med fortellinger om Lundby mens jeg arbeidet der, sier Persson.

Anmeldte aldri. Redd for å bli straffet

De aller fleste som levde samtidig med Einar Lundby og kjente ham godt, er døde. Likevel er det fortsatt mange i dag som har hatt et nært forhold til ham. Vårt Land har derfor jobbet med å undersøke om Gunnar Farsunds opplevelse med Einar Lundby er den eneste av sitt slag.

Vårt Land har møtt og snakket med en annen mann som beskriver at han ble utsatt for seksuelle overgrep som tenåring i sjelesorgsituasjon med Lundby. Vedkommende ønsker ikke å stå frem med sin historie.

I tillegg har Vårt Land snakket med tre uavhengige kilder som alle sier de har blitt fortalt om grenseoverskridende atferd fra Lundby. De tre mennene som skal ha fortalt om det er i dag døde, og avisa har ikke lyktes med å dokumentere disse historiene.

Det foreligger ingen politianmeldelser på noen av de fem historiene, ifølge Vårt Lands undersøkelser. For Gunnar Farsund er det enkelt å svare på hvorfor han aldri gikk videre med sin opplevelse eller anmeldte den:

– Jeg var redd for å bli straffet fordi jeg hadde vært med på noe syndig og skamfullt. Frykten for å angi handlet om konsekvensene det kunne få. Det var en forbrytelse jeg hadde vært med på.

– Homofile tilbøyeligheter

Det var straffbart for menn å ha sex med menn i Norge helt fram til 1972. Gunnar Farsund tror at Lundby var homofil, men skjulte legningen sin på grunn av risikoen det innebar.

Han er ikke den eneste som tror at Lundby hadde kvaler rundt legningen sin.

– Jeg tror Einar Lundby hadde homofile tilbøyeligheter. Det mente også nå avdøde biskop Georg Hille, som kjente Einar Lundby godt, da jeg snakket med Hille om dette. Men jeg vet ikke om det er rett å si at han var homofil. Jeg vet ikke om han var i seksuell relasjon til noen mann, skriver Knut Lundby i en e-post til Vårt Land.

Han er Einar Lundbys grandnevø og professor emeritus i medievitenskap.

Han har lest Farsunds opplevelse fra boka Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg og er tydelig på at han leser det som et overgrep.

– Jeg vil ikke forsvare Einar Lundbys handling, skriver han.

Frykten for å angi handlet om konsekvensene det kunne få. Det var en forbrytelse jeg hadde vært med på.

—  Gunnar Farsund, pensjonert prest

– Kunne startet landets største frikirke

Flere av dem Vårt Land har snakket med opplevde imidlertid sjelesorgen med Lundby som positiv og viktig. En av dem er forfatter Dag Hareide. Han gikk til sjelesorg hos Einar Lundby mens han var i starten av 20-årene.

Lundby hadde en sterk karisma, forteller Hareide.

– Folk fra hele kristenlivet gikk til ham. Også folk utenfor kristelige miljøer oppsøkte ham. Einar Lundby kunne startet landets største frikirke om han ville.

Det må ha vært mange tusen som han møtte i sjelesorg, ifølge Hareide.

– For de jeg kjente var han til hjelp, ofte stor hjelp. Så kan det ha vært noen som har hatt andre opplevelser.

Hareide forteller at seksualitet var en slags «yndlings-synd» i kristelige ungdomsorganisasjoner den gangen.

– I sjelesorg skulle vi bekjenne våre synder, da var det ofte seksualitet det gikk i. Lundby var lege og hadde studert Freud og psykoanalyse, så jeg opplevde at han hadde en mer helhetlig forståelse av seksualitet enn andre forkynnere.

– I ettertid har jeg tenkt at han kan ha vært bifil eller homofil, og at han må ha «sublimert» (overført, red.anm.) den energien til sin virksomhet, skriver Hareide i en e-post til Vårt Land.

Folk fra hele kristenlivet gikk til ham. Også folk utenfor kristelige miljøer oppsøkte ham. Einar Lundby kunne startet landets største frikirke om han ville

—  Dag Hareide, forfatter

– Inspirerte svært mange

Tidligere biskop i Tunsberg, Per Arne Dahl, ble ansatt på Modum bad i 1980, to år etter at Lundby døde. Han har blant annet ledet instituttet der, som Einar Lundby grunnla.

Han har også utelukkende gode minner fra møter med Lundby.

– Jeg møtte aldri Einar Lundby på Modum bad, men på Lydhusstranda bibelcamping i Vestfold hvor han var forkynner og sjelesørger. Jeg opplevde ham som en klok veileder for oss ungdommene, og jeg kjenner ikke til at han skal ha utsatt noen for krenkelser.

Han ønsker ikke å kommentere det som flere kilder har fortalt skal være grenseoverskridende adferd fra Lundby, men vil gjerne svare på hva Lundby har betydd for ham:

– Einar Lundby inspirerte svært mange til kristen tro og praksis. Han utfordret mennesker i ulik alder til å leve i Guds ledelse, til å la Kristus være sentrum i livet, og han utfordret til skriftemål og oppriktighet som en del av et sant kristent liv, sier Dahl.

Sjelesorgens dag i Lundbys ånd

Dag Hareide og Per Arne Dahl er ikke de eneste som har sterke og gode minner av Lundby. I Brumunddal, der han kom fra, har de dedikert en egen dag til Lundby i den lokale menigheten over flere år.

Her finner vi også en av dem som tidlig oppdaget Gunnar Farsunds overgrepsfortelling i boka fra 2016, noe som skulle få ham til å skifte syn på helten fra bygda.

– En slik fortelling om Einar Lundby var helt ny for meg. Jeg ble oppriktig overrasket, sier personalsjef i Hamar bispedømme, Lars Erlend Kielland.

Kielland forteller at han inntil da hadde forholdt seg til Lundby som en viktig person i sjelesorgfaget nasjonalt og med stor betydning for mange enkeltmennesker i Brumunddal.

– Han var et forbilde og en inspirator på sjelesorgfeltet for mange.

Fra 2008 til 2016 var Kielland sokneprest i Brumunddal/Veldre. Han var i flere år med å markere Lundbydagen i Brumunddal kirke, men var også med å avgjøre at de skulle slutte med en slik markering.

– Det var en erfaring med at tiden hadde løpt fra dette litt. Færre i menigheten og lokalsamfunnet hadde forhold til Lundby, så da tenkte vi det var riktig å avvikle dagen, forklarer Kielland.

I dag markeres i stedet Sjelesorgens dag. Den inntreffer fortsatt på den søndagen som er nærmest Lundbys fødselsdag. Den markeres blant annet ved å legge ned en krans på grava hans.

En slik fortelling om Einar Lundby var helt ny for meg. Jeg ble oppriktig overrasket

—  Lars Erlend Kielland, personalsjef i Hamar

Ukjent for Modum bad

Den tydeligste arven etter Einar Lundby finner vi halvannen times kjøring utenfor Oslo. Lundbys første prosjekt etter han ga opp legepraksisen på Brumunddal, var det kristne hvilehjemmet Solborg på Jevnaker. Da det opphørte i 1964 ble det bestemt at arbeidet her skulle videreføres i form av et institutt for sjelesorg, beliggende på Modum.

Instituttet ble opprettet i 1975 og er blitt stående igjen som selve symbolet på samarbeidet mellom tre av samtidens mest markante kristne ledere, psykiater Gordon Johnsen, prest Peder Olsen – og doktor Einar Lundby.

Styreleder ved Modum bad i dag, Øyvind Håbrekke, sier de som leder institusjonen i dag ikke har vært kjent med grenseoverskridende erfaringer med Lundby.

– Vi må huske at dette er svært langt tilbake i tid, men vi er ikke kjent med at det skal ha eksistert kunnskap om dette tidligere, skriver Håbrekke i en e-post til Vårt Land.

På spørsmål om hva Modum tenker om det Vårt Land nå forteller, svarer Håbrekke følgende:

– Selv om disse fortellingene ikke handler om virksomheten på Institutt for sjelesorg, så gjør det inntrykk å høre dette. Rommet for sjelesorg skal være trygt, og vi er opptatt av at når man tar imot mennesker til samtale, har man fått en tillit som ikke skal misbrukes.

Levde enslig hele livet

Einar Lundby var sterkt preget av Oxfordbevegelsen.

Oxfordbevegelsen, eller Moralsk opprustning som den senere blir kalt, var en kristen vekkelsesbevegelse grunnlagt i 1921 av amerikaneren Frank Nathan Daniel Buchman. Grunntanken i bevegelsen handlet om at vår tids krise er av «moralsk og åndelig art», og at middelet er «å søke i de enkle moralske sannheter, gudstroen og et disiplinert liv».

Vårt Lands grunnlegger og redaktør Ronald Fangen var blant bevegelsens førende skikkelser i Norge. Senere ble også Gordon Johnsen og Einar Lundby sentrale frontfigurer. De var opptatt av å prøve tanker, ord og gjerninger på bevegelsens fire absolutter: absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet.

Store norske leksikon skriver om bevegelsen at «satt opp mot idealene ble synden avslørt og erkjent som en makt som ødelegger og splitter personligheten».

Dette var med på å sette standarder for Einar Lundbys liv.

Han levde enslig hele livet og fikk aldri barn. Knut Lundby sitter på en dagbok fra grandonkelens ungdomsår. Han forteller følgende fra det han leser om Einar Lundbys følelsesliv:

– Einar Lundby opplevde i unge, formative år, flere kvinner som betød mye følelsesmessig for ham. De opptok mye av dagboknotatene fra han var 19 til han var 22 år.

– Da la han tilsynelatende «kvindespørsmaalet» fra seg og skriver: Det gikk «dessverre» mer og mer «op for mig at jeg maa opgi tanken paa egteskabet. Men jeg faar vel bære det og søke andre felter for min virketrang – og lykketrang.»

Gikk til psykoanalyse i Berlin

I boka Møter med sårbare sinn om Gordon Johnsen og Modum bad nervesanatorium fra 2020, skriver forfatterne at Lundby «strevde på det personlige plan».

De beskriver det som vanskelig å få klarhet i hva det handlet om.

Berger Johan Hareide, tidligere leder av Samlivssenteret på Modum bad og bror til Dag Hareide, er en av de mange som kalte Einar Lundby for «onkel Einar». Lundby var en nær familievenn og forlover til faren hans.

Som Knut Lundby, tror også Hareide at det er mulig Lundby hadde «homofile tendenser».

Han forteller at Lundby hadde gått i psykoanalyse i Berlin i 1929. Og selv om han etterpå var kritisk, «var det tydelig at han oppfattet seksualitet som en sentral drivkraft».

Det skriver Hareide i en e-post til Vårt Land, etter vi har fremlagt Farsund og andres grenseoverskridende erfaringer med Lundby.

– Dette var sikkert ikke bare lett i en tid hvor kristendommen hadde et gjennomgående negativt syn på seksualitet. Lundby møtte nok mye fortrengt seksualitet i sin legegjerning og sjelesorg. Det kan nok være at hans tematisering av det ikke traff helt hjemme hos en og annen, påpeker Hareide.

– Vi skulle leve i lyset

Han trekker også frem Oxfordbevegelsen og dens fire absolutter som viktige for Lundby, særlig når det gjaldt absolutt åpenhet:

– Vi skulle leve i lyset, men først bekjenne våre synder. Jeg har ikke vanskelig for å se for meg at en og annen av dem han møtte i sjelesorg kunne oppleve hans direkthet til dels nærgående. Mens det for de utallige han hjalp, var et varmt og forløsende møte.

Hareide påpeker at det i dag ofte kan ligge mye sensasjonsiver i å rive ned av pidestaller slike personer som Lundby, og skjønner ikke hvorfor det må «graves slik i for lengst avdøde personers liv».

Lundby møtte nok mye fortrengt seksualitet i sin legegjerning og sjelesorg

—  Berger Hareide, familievenn

Han er opptatt av å fremheve hvor utallig mange mennesker Lundby møtte, ga hjelp og betydde noe for, og mener «det ville vært rart om ikke en eller annen ville oppleve Lundbys væremåte som nærgående».

– Han var jo lege, og var vant til å ta på folk. Og han var «fysisk» i sin omgangsform i en tid hvor det slettes ikke var vanlig, i motsetning til i dag. Jeg husker selv hans klemmer når vi møttes. Vi opplevde det som godt og varmt, i tråd med hans avvæpnende humor og vennlighet.

Skjerpe arbeidet med overgrep

Tidligere Hamar-biskop Solveig Fiske påpeker at Den norske kirke gjennom lengre tid har arbeidet med forebygging av seksuelle overgrep.

– Og med en sakssvarende håndtering når det som ikke skulle skje, har skjedd, sier hun.

Hun mener dette er et arbeid som en må fortsette med på alle nivå i Den norske kirke.

– En må aldri tro at er i mål med dette. Heldigvis har vi Vake, som stadig bidrar med kompetanse og erfaring på dette feltet. Dette er viktig ikke bare for Den norske kirke, men også de andre kirkene i Norge.

– Hva tror du kan bli resultatet av at denne saken nå får oppmerksomhet?

– Først og fremst vil det skjerpe oss i arbeidet med å forebygge overgrep.

– Hva tenker du om at Vårt Land har snakket med en til som har hatt en lignende opplevelse som Farsund og tre andre som kjenner til slike fortellinger?

– Det er dessverre slik at grenseoverskridende adferd sjelden er et engangstilfelle, svarer Fiske.

Hun får støtte fra tidligere kollega Helga Haugland Byfuglien, som svarer følgende når Vårt Land forteller om sine funn:

– Jeg har ingen kjennskap til dette hva gjelder Einar Lundby. Generelt tilsier min erfaring at slike historier ofte holdes skjult i lukkede rom. Når én historie blir kjent, vil ofte andre både erindre, få mot og så fortelle hva de har opplevd.

– Kort vei til demonisering

– Jeg tror det kan være flere som har hatt liknende erfaringer eller kjennskap til liknende fortellinger, som Farsund med Lundby, sier personalsjef i Hamar bispedømme, Lars Erlend Kielland.

Han mener imidlertid Vårt Land ville fått tak i flere av dem dersom avisa hadde prøvd da boka kom ut i 2016. Nå tror han mange har gått bort.

– Lundby har hatt stor påvirkning på sjelesorgfaget. Han har noen ganger vært fremstilt i nesten et slags umenneskelig idyllisert lys. Det er utfordrende, sier Kielland.

Han understreker at det er kort vei fra idyllisering til demonisering, og at det er vanskelig å fortelle en full sannhet om et menneske som er død.

Han mener uansett det utfordret bildet av norsk sjelesorg da Farsunds historie kom frem.

– Det var en viktig utvikling da det ble rom for å snakke mer åpent om livet i sjelesorg. Men da ble det også mye én til én-relasjoner. Det øker risikoen for grenseoverskridende atferd.

Personalsjefen mener det er en utfordring for hele den norske sjelesorgtradisjonen.

– Det viktige er å få frem at et sjelesorgrom skal være trygt. Når det skjer et overgrep i sjelesorgsammenheng er det en ekstra engstelse for den som blir utsatt for noe, for ikke å bli trodd.

Einar Lundby har noen ganger vært fremstilt i nesten et slags umenneskelig idyllisert lys. Det er utfordrende

—  Lars Erlend Kielland, personalsjef

Ikke lenger redd for ikke å bli trodd

Boka Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg kom ut over ett år før metoo-bevegelsen traff Norge. Etter det er det blitt etterlyst et metoo-oppgjør også i kirka – også i denne avisa.

Gunnar Farsund tror det er lettere å fortelle sin historie i dag enn det har vært noen gang tidligere, blant annet på grunn av nettopp metoo-bevegelsen.

Nå er han ikke lenger redd for ikke å bli trodd, slik han var da han var 19.

– Jeg har såpass mye tillit rundt om i disse kretsene nå, at det bekymrer jeg meg ikke for.

I etterkant, da han fikk bearbeidet det han hadde gått gjennom, så han at opplevelsen handlet om tre ting: Skam, skyld og synd.

– Skam handler om hvem man er, skyld om hva man gjør og synd handler om troen. Jeg er glad for at jeg har klart å bruke historien min til å hjelpe andre.

– Det har vært enormt verdifullt for meg.

En krevende historie

Av Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør i Vårt Land.

Vårt Land publiserer i dag en artikkel om hvordan Den norske kirke slo alarm etter at det ble fremmet anklager om grenseoverskridende atferd fra den profilerte forkynneren og sjelesørgeren Einar Lundby.

Lundby er en ruvende skikkelse i norsk kirkehistorie, og har hatt stor innflytelse på utviklingen av sjelesorgarbeidet i Norge. Han nøt stor tillit, og har hjulpet, inspirert og vært et forbilde for mange. Samtidig oppgir flere personer å ha opplevd atferd fra ham de opplever som krenkende. Dette har skjedd i sjelesørger-situasjoner.

Det er et asymmetrisk maktforhold i sjelesorg-situasjonen. Mennesker på sitt mest sårbare oppsøker personer de har tillit til for åndelig og personlig veiledning. Sjelesørgerens atferd i det lukkede rom er ikke en privatsak.

Anklagene mot Lundby er ikke nye. De har vært en slags offentlig hemmelighet i enkelte miljøer i mange år. Lundby døde i 1978, og kan ikke forsvare seg. Han er aldri etterforsket eller dømt for overgrep.

Det er en del av medienes samfunnsoppdrag å også måtte belyse enkeltsaker som ikke lar seg dokumentere fullt ut. Ofte finnes det hverken dom eller tilståelse. Da er det avgjørende at opplysningene som gis er kontrollert så langt det lar seg gjøre, og at man tar de nødvendige forbehold.

Vårt Land har jobbet lenge og grundig med dagens artikkel, og redaksjonen har også fått bistand i arbeidet fra Senter for undersøkende journalistikk, Norges ledende fagmiljø på sitt område.

Lundby er en viktig historisk skikkelse. Slike personers liv og virke må kunne diskuteres og granskes av ettertiden. Personer som etterlater seg store spor i historien vil bli ettergått av ettertiden. Selv om Lundby er død, lever det fortsatt mennesker som forteller om vanskelige opplevelser med Lundby. En av dem, en anerkjent sjelesørger, står åpent frem med fullt navn i dagens avis.

Som Norges største kristne avis mener vi at vi har en plikt til å nøye granske hvordan kristne ledere etterlever kristne verdier. Åpenhet om overgrep og grenseoverskridende adferd er viktig. Det lærer oss om hvordan slike situasjoner oppstår, og hvordan de kan forhindres.

Det er viktig med åpenhet rundt hvordan slike anklager behandles av norske trossamfunn. Vitnesbyrdene om grenseoverskridende atferd fra Einar Lundby, og hvordan de ble behandlet av Den norske kirke, er en del av norsk kirkehistorie.

I presseetikken er det ofte ingen fasit. I krevende saker må ofte viktige etiske hensyn veies mot hverandre. I denne saken har Vårt Land etter en nøye vurdering funnet at argumentene for å publisere veier tyngst.