Beck ville for mye

De blant det fullsatte Øyapublikummet som trodde han tidlig ville legge seg bakpå med låter fra fjorårets akustiske, meditative og Grammyvinnende album Morning Phase (hvor han vendte tilbake til utgangspunktet fra debuten Sea Change fra 2002), fikk i stedet den pulserende «Devils Haircut» midt i fleisen. Av en eller annen grunn fikk den ikke stemningen til himmels i den skyfrie Oslonatta. Kanskje var det den litt keitete, halvt fraværende artisten på scenen som ikke greide å fange fansen?

LES MER: Kjetting, sag og banjo på Øyafestivalen

Underlig fyr

Det hjalp litt da 45-åringen fulgte opp med nok en tempolåt, «Black Tambourine». Men først på hiten «Looser» fremstod Beck som noe som minnet om den vinneren mange mener han er, men først og fremst som låtskriver.

Egentlig er han en litt underlig fyr på scenen, som i det ene øyeblikket kan stå litt bortkommen og beskjeden under den store hatten sin, for i det neste sprette rundt som om han endelig har fått den trampolinen han alltid har ønsket seg. Kanskje er han klar over det, og dét var årsaken til at det var fotoforbud under konserten?

Enda godt han hadde bassist Justin Meldal-Johnsen å støtte seg på, som virkelig er sprudlende musiker som visste hvordan han skulle flørte med publikum.

LES MER: Skotske heltar i strålande solskin

Country og disco

Det er uten tvil låtene som bærer Los Angeles-mannen Beck; med en kollasj av alt fra visepop, hip hop, country, indierock, punk, funk, og disco. Foruten egne, og som regel gode, låter innenfor nevnte sjangere, er han sannsynligvis den eneste artisten på planeten som kan finne på å fremføre coverversjoner av både Hank Williams og Donna Summer på en og samme konsert. Da han frekt svitsjet innom nettopp den tidligere discodronningen Summers og Giorgio Moroders «I Feel Love», ble det faktisk et aldri så lite høydepunkt. Endelig ett skudd i krysset.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Frekvensskifter

Bech er både en elektrisk party-starter og en akustisk nachspiel-fyr. Slett ikke dårlig på hverken det ene eller det andre, innimellom glitrende. Bare ikke når han skal spille ut alle sine talenter på en drøy time, som han gjorde fredag på Øya-festivalen.

Det blir for store frekvensskifter. Han kan ikke være både Prince, Kanye West og Bob Dylan samtidig. Den akustiske sekvensen med låter fra det glimrende siste sistealbumet «Morning Phase», som kom midt i konserten, kan tyde på at det var nettopp Dylan han burde lagt seg tettest opp til denne kvelden. Det er dette han kan aller best, og som kler personligheten hans best.

Det er greit nok at han veksler mellom ulike stilarter på platene sine, slik også Neil Young som regel gjør med stort hell, men en plate er en plate, en konsert noe helt annet.

[ LES MER FRA ØYAFESTIVALEN HER ]

Scientolog

I Becks karusell av en konsert, er det ikke så enkelt å få med seg tekstene heller. I likhet med sine kunstnerforeldre, er både han og kona Marissa Ribisi medlemmer i Scientologikirken. Det skinner igjennom i hans mange tekster om å realisere drømmene sine, og finne sitt egentlige jeg i en verden som har gått av skaftet. I «Don't Let It Go» fra Morning Phase synger han om å bevare seg selv fra alt man ikke kan se. Fredag forsvant Becks underfundige og filosofiske anliggender i alt det andre han prøvde å formidle.