Overtydelig klassereise fra Zeshan Shakar

«Jeg ser på tinga på bordet. De føles plutselig kunstige. Bilder, skjorter, de er mine, men de er fremmede uten ham, som noe en safariturist har tatt med seg hjem i stua, antilopeskinn og bongotrommer.»

Kunstigheten forplanter seg i Zeshan Shakars tredje roman.

Målet for klassereisen som ble påbegynt i Tante Ulrikkes vei (2017), er nådd i De kaller meg ulven. Gul bok, Shakars andre, handlet blant annet om å sparke i gang en yrkeskarriere. I årets roman er jeg-fortelleren trygt etablert i den norske middelklassen med jobb i byrådsavdelingen i Oslo, i likhet med forfatteren selv, og med økende materiell velstand som målbar norm for vellykkethet. Sånn sett utgjør de tre bøkene en dannelsesroman i seg selv.

Med årets roman er det tydelig at Shakar vil skrive seg enda et hakk lenger i inn den norske arbeiderklasselitteraturen om Drabantby-Oslo, for slik å gjøre flerkulturell erfaring til en etablert del av fortellingen om den norske arbeiderklassen. Ambisjonen fører til at romanen fremstår litt konstruert.

Jakten på velstand

I åpningen betrakter jeg-fortelleren sitt eget trygge middelklassefamilie-hjem utenfra med frykt for å miste det han har oppnådd, fordi han har opplevd at ting har gått i stykker før. Barndommens tapserfaringer har ført til at han alltid ser på dem rundt seg med en følelse av de har mer enn ham. Han vil ikke ha mindre. En slik målsetting er han ikke alene om å ha, men det er Shakars jeg-forteller tilsynelatende uvitende om. I opptakten fremstår også han litt konstruert , og tapserfaringen virker som et påskudd for å skildre flerkulturell oppvekst med to trygdede foreldre.

Boka handler om at jeg-fortelleren reiser hjem til Dalen, (Groruddalen), for å hjelpe faren å pakke ned hjemmet sitt, mens barndomsminnene velter frem. Siden kommunen skal flytte faren til en annen bolig på en ny kant av byen, velger faren å returnere til Pakistan. Mens hovedpersonens sosiale klatring var viktig i Shakars forrige bok, leser vi her om foreldrenes mangel på oppdrift og vilje til fremgang og integrering.

Distanse og sårhet

Jeg-fortellerens erindring preges av distanse til foreldrenes livsvalg og ulike væremåter, men samtidig finnes en sårhet over at han ikke kjenner farens morsmål og kultur bedre. Som representant for middelklassen skildrer han foreldrene med armlengdes avstand og kommenterer farens manglende handlekraft på nåtidsplanet. Faren overlater ryddingen av sitt habengut til sønnen. Han bebreider faren i sitt stille sinn for at han aldri tok opp husbanklån eller på andre måter sørget for å holde seg på boligmarkedet etter at han flyttet fra moren. Hun har derimot hun kjøpt seg hus i Nord-Norge, men går dermed glipp av verdiøkningen. Jeg-fortelleren har irritert seg over hvor lite arv moren fikk etter sine foreldre. Realiseringen boligdrømmer er som kjent også arvelig belastet.

---

Roman

Zeshan Shakar

De kaller meg ulven

240 sider, Gyldendal 2022

---

Sønnen skildres som materialistisk orientert uten blikk for den situasjonen faren må ha stått i som boligløs, ufør og fraskilt. Det er som om Shakar stiller ut sin jeg-forteller og menneskesynet som ligger bak kritikken hans. Han holder også jeg-fortelleren på armlengdes avstand.

Klasse og materiell vekst

Den oppadgående velstandskurven jeg-fortelleren vil ta del i, er samtidig en speiling av Norge der det å være vellykket er synonymt med materiell vekst.

Det er som om Shakar stiller ut sin jeg-forteller og menneskesynet som ligger bak kritikken hans.

—  Astrid Fosvold

Verken kulturbakgrunn eller hudfarge har gitt ham følelse av utenforskap, derimot erfaringen av å alltid mangle noe. Alt er dyrt og uoppnåelig etter at han ble alene med moren. At dette skaper grobunn for hans hvileløse jakt etter mer velstand, er nokså opplagt. Frenetisk jag etter større bolig, fritidsbolig, bedre bil og flere ting deler jo jeg-fortelleren med den norske middelklassen. Marit Eikemos romaner Alt inkludert, om alenemoren som mangler alt, og Gratis og uforpliktende verdivurdering skildrer den norske materialistiske (bolig)drømmen som noe folk flest har aksjer i.

Variasjoner over utenforskap

Romanen vil gjøre opp med fordommer og vise paralleller mellom ulike utenforskap. Jeg-fortellerens 80-talls pønkersøster blir kastet ut av boligen som ung, faren blir kastet ut av boligen som gammel. I oppveksten får hun like mange stygge blikk som den hvite morens pakistanske mann. Som igjen, fra sin posisjon som pakistansk arbeidsinnvandrer uinteressert i norsk kultur, ikke fatter stedatterens opprør. I oppveksten utsetter moren jeg-fortelleren for fysisk vold, faren godtar det ikke. Lærerne derimot tenker at det forholder seg stikk motsatt. Under lesningen fremstår fordommene jeg-fortelleren fletter inn i handlingen som en liste han krysser ut.

[ «Tomas Espedal utforsker skrivingens opphav og rekkevidde» ]

Årets nobelprisvinner Annie Ernaux tematiserer sin klassereise flere steder i forfatterskapet og særlig i bøkene om foreldrene. Utdannelse fører datteren vekk fra bakgrunnen sin, som i de fleste romaner som har klassereise som tema, tydelig på første side i Far (1983). Shakar viser også at skoleflinkhet fremkaller sjalusi i kameratene og at studiene fjerner jeg-fortelleren fra hjemmemiljøet, men baner vei inn i middelklassen. I likhet med Sarah Zahid, som er aktuell med Bjørnholt vgs, der den som står igjen skilles nokså brutalt fra den ene som havner fra universitetet.

Språklig autentisitet

En stor styrke i Tante Ulrikkes vei var den språklige autentisiteten, så også i årets utgivelse. I Gul bok kunne Mani veksle mellom ufullstendig norsk ispedd arabiske ord og fraser. Denne gangen markerer jeg-fortelleren sin egen tilhørighet i arbeiderklassen rent språklig (diftonger og noen a-endelser), mens moren kjennetegnes av en bredere sosiolekt, full av grammatiske forkortelser og feil. Faren snakker et sammensurium av grammatisk ukorrekt norsk godt oppblandet med engelske ord og uttrykk. De muntlige språktonene synliggjør også ambisjonen jeg nevnte innledningsvis, men dette er fint og tidvis småsnurrig morsomt, så talespråket er noe av det som fungerer best i romanen.

En stor styrke i Tante Ulrikkes vei var den språklige autentisiteten, så også i årets utgivelse.

—  Astrid Fosvold

Men holdningene til jeg-fortelleren blir forutsigbare: «Han [faren] burde tenkt lenger. Heller enn å snakke språket han kunne dårligst, for at jeg skulle forstå ham bedre.»

Annie Ernaux forteller at faren nekter å ta i bruk et ordforråd som ikke var hans eget. Ernaux husker alt som har med språk å gjøre som utgangspunkt for bitterhet og krangel. Men hun ser at faren følte seg liten og ydmyket. Sånn lar ikke Shakar sin jeg-forteller tenke, snarere blir mindreverd en unnskyldning for den språklige unnasluntringen.

Avstand og snusfornuft

Årets navnløse forteller slekter på de andre hovedpersonene til Shakar, men til forskjell fra dem ender jeg-fortelleren ikke i den samme desillusjonen. Reisen i barndomsminner fører til at jeg-fortelleren kvitter seg med den sosiale arven og innser at han ikke skal øke boliglånet foreløpig. Selv om en gammel hvitmalt villa ville være et endelig bevis på at arbeiderklassegutten materielt kan erobre øvre klassesjikt, inntreffer en slags snusfornuft som stagger ulvehungeren. Det er litt uklart for meg hva som utløser omslaget i fortelleren. Men budskapet er nokså tydelig.

[ «Annie Ernaux skriver genuin erindringskunst» ]

Ernaux skriver om å bli fremmedgjort fra foreldrene: «Den verdenen jeg lever i anstrenger seg for å glemme minnene fra verden nedenunder som om de var noe som vitnet om dårlig smak.» Linjene illustrerer omtrent den avstanden jeg-fortelleren har når han legger restene fra farens leilighet på bordet.