Detaljrikt og treffende om forfatterblikket

Lyst er historien om å bli forfatter, siden Espedal allerede fra han var ung var overbevist om at han ville skrive. Eller mer presist: Boka er skrevet fra en skrivendes ståsted, fra noen som begjærer å skrive.

Ønsket om å skrive er riktignok forankret i et mer allment ønske om å bli en annen, bo et annet sted, leve et annet liv enn man gjør – som er noe mange kan gjenkjenne der vi sitter i våre små avkroker av verden og drømmer.

En annen verden

Espedal skriver: «Han forsto dem godt, han var glad i foreldrene sine, de ville hans beste. Men han ville noe annet. Han ville røyke sigaretter. Han ville reise til London. Han ville stå i en salong med gamle møbler og bli beundret.»

Første del av boka – Fruktene av et arbeid – er den mest konvensjonelle av dens to avdelinger. Her beskrives et liv forholdsvis kronologisk, men det er likevel detaljer og episoder og hvordan de korresponderer med andre tidslag i livet som former beretningen. Som når han kjenner igjen sitt eget barndomshjem i danske Vilhelm Hammershøis malerier. Han så «dører som åpnet mot nye dører, som om leiligheten ikke besto av annet enn dører og vinduer, en leilighet av lys, av forskjellige lystoner og lyssjatteringer, lysfigurer som ble fremkalt av støv».

Litterært blikk

Detaljene fremstår som troverdige fokuspunkter for et liv som forfatter. Ikke som en pedagogisk gjennomgang av kunsten å skrive, eller hvordan å bli forfatter, men som en aktivert og nysgjerrig måte å orientere seg i verden på som skrivende.

[ «Agnes Ravatn skriver morsomt, men lett fra luksushytta» ]

Det er også interessant å se hvordan geografi og skriving hele tiden er flettet sammen. Espedal må reise for å skrive, men han leter hele tiden også etter det han kaller «skrivesteder»: altså fysiske steder som setter ham i stand til å jobbe med tekst. I likhet med selve skrivingen, er det ikke alltid like lett å vite hva slags sted som aktivererer den, slik det heller ikke er så lett å se hva som er godt og ikke før man faktisk har skrevet det.

---

Roman

Tomas Espedal

Lyst (En forfatters selvbiografi)

384 sider, Gyldendal 2022

---

Han leser og skriver selv når han ikke leser og skriver, kunne man si. Espedal beskriver det godt her: «Aske på en bordflate av tre, det er for den som skriver, som leser tekster og mønstre overalt; i gulvteppets riller, i lampenes skjermer, i ansiktets søm, i hustakenes tegl og skifer, i duenes gråskinn, i asfaltens rynker, i fjellsidens steinglimt, i trærnes bokstaver; du leser dem.»

Leseskrivende og skrivelesende

Espedals trenger noe annet enn seg selv (bøker, steder, mennesker), for å vippe over i noe mer enn det han allerede har sett, allerede har skrevet. Det er særlig bokas andre del – Lesefrukter – som fordyper seg i dette. «[D]et jeg skriver er alltid et svar på noe jeg har lest, men også et ønske om å lese det jeg selv vil kunne skrive», skriver han, og fortsetter: «som om det å skrive er å lese det som ennå ikke er skrevet, jeg er en leseskrivende og skrivelesende forfatter, jeg kunne ikke skrive uten å lese, og jeg leser for å kunne skrive [...]»

Hvorfor blir jeg så rørt av scenen på den fasjonable restauranten?

—  Kjetil Røed

En av de fineste scenene i boka tar for seg dette dialogiske, men også analogien mellom det kjente og det ukjente, fra en både morsom og interessant vinkel. Espedal har i denne sekvensen mottatt Gyldendalprisen, og dermed heder og ære, samt en klekkelig sum penger. Mens han sitter på Statholdergaarden med prisjuryen, sin redaktør og sin forlegger kjenner han tilfreds konvolutten med sjekken i den ene innerlommen på findressen. Men på den andre siden oppdager han også en annen konvolutt: et kjærlighetsbrev fra en gammel flamme.

[ Lite norsk forlag kuppet amerikansk bestselger ]

Offentlig og privat

Det er noe distinkt proustiansk i hvordan det nåtidige blikket hektes opp i glimt fra fortiden i denne utgivelsen, noe som vrir den inn i noe mer enn det biografiske. Hvorfor blir jeg så rørt av scenen på den fasjonable restauranten? Kanskje fordi vi alle sitter på hemmeligheter «på innerlomma», men også fordi samtiden alltid vil brytes opp av fragmenter av fortid vi ikke egentlig forsøker å minnes, eller en gang vil minnes, men som likevel hugger seg inn i øyeblikket her og nå. Men også fordi de to brevene på innerlomma markerer en spenning som ikke bare utspiller seg i den enkeltes liv, men i vår felles historie og i alle rom hvor vi lever.

De to brevene er slik sett et treffende bilde på spenningen mellom det private og det offentlige liv. På den ene siden har vi alle våre tanker, alt vårt begjær, alle våre ønsker. På den andre siden er det den offentlige siden av dette: bøker som skrives, priser som deles ut, kollegers og kritikerens anerkjennelse (eller mangel på det samme). Samtidig er det jo en nervetråd mellom disse to nivåene av eksistensen for en forfatter, noe Espedal mesterlig skildrer i denne romanen.