Anmeldelser

«Jeg ser min 96 år gamle bestemor kjefte på meg på bredt strilemål for ikke å spise nok»

Annie Ernaux klarer å skrive en historie om oss alle ved å ta utgangspunkt i seg selv. Det er fabelaktig godt gjort.

Jeg tror man lærer mer om hva klasseforskjeller er gjennom å lese Annie Ernaux enn gjennom studiepoeng i sosiologi. I sosiologien er klassebegrepet teoretisk og språklig; det er snakk om distinksjon og kulturell kapital. Hos Annie Ernaux, derimot, er klasseforskjellene kroppsliggjorte. De er allestedsnærværende i gebisset man er så stolt over, i uttrykkene man bruker, i forvirringen man opplever i en skranke på biblioteket.

Omvendt

I romanene Far og En kvinne, som nå utgis på norsk i Henninge Margrethe Solbergs og Sissel Lies svært gode oversettelse, skildrer Ernaux sårheten i et klasseskille som oppstår mellom et foreldrepar og deres datter i Etterkrigs-Frankrike. Det er lenge siden jeg har lest litteratur som i så stor grad levendegjør akademiske begrep som «fremvekst av forbrukersamfunnet», «modernisering» og «fremmedgjøring», og dét uten å ha et snev av lærebok over seg.

2020 ble året da nordmenn for alvor fikk øynene opp for den 80 år gamle forfatteren takket være hennes magnum opus, Årene, som ble nominert til Booker-prisen i 2019. Den internasjonale oppmerksomheten smittet raskt over til det norske bokmarkedet og resulterte i oversettelser av Hendelsen og Sommeren 58 og nå altså Far og En kvinne. Det er imidlertid ikke snakk om nye bøker, dette, og norske lesere følger i realiteten Ernauxs forfatterskap i omvendt rekkefølge: Far og En kvinne ble skrevet på 80-tallet, Hendelsen og Årene på 2000-tallet og Sommeren 58 i 2016.

Personlig og kollektivt

Men i Ernauxs tilfelle har rekkefølge mindre å si. Romanene hennes er alle vevet fra den samme veven, i spenningen mellom hennes eget minne og det kollektive. Romanene befinner seg et sted mellom dokumentaren og selvbiografien, mellom det allmenne og det individuelle. I Årene er dette prosjektet særlig tydelig: Ernaux skifter mellom et vi og et hun, mellom etterkrigsgenerasjonens kollektive minne og sin egen personlige historie. Årene er historien om en generasjon som vokser fra sine fattige og bondske foreldre og ønsker selvrealisering og seksuell frihet. Den er imidlertid også historien om Ernauxs klassereise fra en fattig kjøpmannsfamilie i Normandie til et liv som prominent skjønnlitterær forfatter.

Det er et kjærlig blikk som erindrer foreldrene, ikke et fordømmende. Det gjør romanene til gode steder å være i.

—  Ingeborg Misje Bergem

Dette grepet preger hele forfatterskapet: når en 23-årig Ernaux tar abort i romanen Hendelsen, er historien sammenvevd med tusenvis av andre kvinner som har gjort lignende erfaringer med strikkepinner og kloke koner.

Far og mor

I Far og En kvinne er det altså ikke sitt eget liv Ernaux erindrer, men foreldrenes. Slik vi nå kjenner Ernaux bør det imidlertid ikke komme som en overraskelse at historien om foreldrene også er historien om en hel generasjon. I Far minnes Ernaux sin egen far, en arbeidsom eier av en kolonial og kafé i en liten by i Normandie. Faren er stolt over ikke å være arbeider, over å slippe å jobbe på fabrikken, til tross for at arbeiderne ofte tjener mer enn ham. Han er analfabet, men har nesten klart å legge over til ren riks-fransk. Han er alltid redd for å si noe galt, for ikke å ha nok penger, for å stikke seg ut, og blir nervøs når datteren tar middelklassevenner med seg hjem. Han vil ikke gjøre skam på henne.

---

ernaux

Bok: Roman

Annie Ernaux

Far/En kvinne

Oversatt av Henninge M. Solberg og Sissel Lie

Gyldendal 2021

---

I En kvinne er det hennes mor som står for tur. Som sin ektemann er hun et arbeidsjern, aldri stillesittende, alltid bekymret. Men Ernauxs mor har ambisjoner om et annet liv, hun vil se «chic» ut, lære skikk og bruk og navnet på berømte forfattere. Det tar derfor lengre tid før Ernaux vokser fra henne:

«Jeg trodde at hun var bedre enn far, for jeg syntes hun lignet mer på lærerne enn han gjorde. Det fantes en taus samforståelse oss imellom rundt lesingen, diktene jeg fremsa for henne, kakene på konditoriet i Rouen, som han var utelukket fra. Med ham hadde jeg det gøy, med henne hadde jeg «samtaler».

Klasseskiller vedvarer

Gjennom å erindre foreldrene skildrer Ernaux fremmedgjøringen hennes foreldregenerasjon opplever overfor sine egne barn og overfor det stadig mer velstående etterkrigstidsamfunnet de sliter med å finne sin plass i. Fortellingen om Ernauxs foreldre eksemplifiserer hvor raskt velstandsutviklingen har gått de siste hundre årene, men også hvordan klasseskiller vedvarer til tross for materiell vekst. Ernaux viser hvordan foreldrene har internalisert en underlegenhet i et klassesamfunn. Mens faren håndterer dette ved å isolere seg, ved å la være å utsette seg for skammen over ikke å forstå, streber moren etter å lære seg middelklassens normer. Far og En kvinne er rett og slett gode sosiologiske analyser.

Ømhet

Men romanene er også ømme fortellinger. Jeg-fortelleren innrømmer at hun ikke vil slippe minnene om foreldrene, at skrivingen binder henne til dem. Og ømheten er til stede overalt i bøkene. Det er et kjærlig blikk som erindrer foreldrene, ikke et fordømmende. Det gjør romanene til gode steder å være i. For meg er det nettopp det kjærlige blikket formidlet gjennom Ernaux kjølige språk som gjør Far og En kvinne til noe mer enn en hvilken som helst beskrivelse av en hvilken som helst oppvekst.

Jeg tror man lærer mer om hva klasseforskjeller er gjennom å lese Annie Ernaux enn gjennom studiepoeng i sosiologi.

—  Ingeborg Misje Bergem

Det kjærlige blikket gjør at jeg gjenkjenner mine egne besteforeldre i Ernaux’ foreldre. Jeg ser min nå 96 år gamle bestemor – som begynte å jobbe som elleveåring og gikk sulten hele krigen – kjefte på meg for ikke å spise nok på bredt strilemål, ser henne for meg når hun spør hva det egentlig er jeg jobber med på universitetet.

Det tjuende århundret har produsert millioner av slike bestemødre og barnebarn. Ernaux klarer å skrive en historie for dem alle ved å ta utgangspunkt i seg selv, og det er fabelaktig godt gjort.

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser