I solidaritet med helsearbeidere, søppeltømmere og butikkansatte skrev den franske forfatteren Annie Ernaux et åpent brev til president Emmanuel Macron 30. mars. Hun peker på at koronakrisen tydelig viser hvor viktige de er, yrkene som får landet til å fungere, de samme jobbene Macron neglisjerer med sin neoliberalistiske politikk. Vi vil ikke finne oss i at grunnleggende behov nedprioriteres, skriver hun. Brevet vekker assosiasjoner til Emile Zolas J’accuse og minner om anklagene i Edvard Louis bok Hvem drepte faren min som kom på norsk i fjor. Forskjellen er at Ernaux kan vise til at vi nå, på globalt nivå, erfarer at solidaritet er nødvendig.
Fellesskapets historie
Tre titler av Annie Ernauxs innholdsrike forfatterskap er tilgjengelige på norsk. Nå kommer to til, romanene Hendelsen og Årene. Sistnevnte er et verk som handler om hennes eget liv og fransk historie fra 1940 til 2008. Men ta ikke feil, dette er verken selvbiografi i vanlig forstand, eller et historisk verk. I Årene må den private historien vike for en kollektiv, selvbiografisk fremstilling av etterkrigstidens Frankrike. Med en strøm av tidsbilder viser forfatteren hvordan fellesskapets historie har avleiret seg i hennes erindring. Som godt voksen vil hun ikke at hennes minnebilder skal forsvinne med henne. Intensjonen minner om Walter Benjamins Barndom i Berlin.
Ernaux lar fotografier av seg selv danne innganger til allmenne erfaringer. Denne kontinuerlige refleksjonen mellom hennes eget liv og fellesskapet hun er en del av, er bokas nerve. Men ens eget strev fyller alltid mest i minnet. Fra høsten 1963 husker forfatteren sin egen forsinkede menstruasjon bedre enn drapet på Kennedy. Hukommelsesprosessen preger tankekjedene hennes av ettertenksomhet. Likevel er teksten lett og elegant. Impresjonistisk beveger hun seg inn og ut av tiårene, fanger inn trekk av levevis, ideologier og styresett. På 90-tallet så den globale markedsliberalismen dagens lys. Da ble «det private næringsliv en naturlov, ensbetydende med modernitet og intelligens og kom til å redde verden. Så vi skjønte ikke hvorfor fabrikker sparket folk og la ned driften.» Så presist kan opptakten til æraen til den verdensomspennende kapitalismen, som akkurat nå faller som dominobrikker, nå oss gjennom oversetteren Henninge Margrethe Solbergs ord.
Ernaux er en fortolkende tidsreisende som inviterer leseren inn i verket. For eksempel skriver hun at vår egen tid kjennetegnes av «overlessede hypermarkeder som symbolet på frihet» Dette gjelderogså for de illegale innvandrerne mener Ernaux som fortsetter: «Det var helt på sin plass at varer kom strømmende inn fra hele verden, at de sirkulerte fritt, mens mennesker møtte stengte grenser.» Det får meg i tanker om koronatidens grenselukking, vil den forsterke uviljen mot fremmede, og gjøre oss mindre aktpågivende overfor myndigheters autoritære fakter?
Kritisk observatør
Ernaux griper tidsånden når hun påpeker at vi definerer oss mest som konsumenter i den senmoderne virkeligheten. Hun levner ingen tvil om sitt ståsted som fransk venstreintellektuell. Slik sett kan det vi-et teksten etablerer, som både referer til henne selv, hennes nærmeste familie og det felleskapet hun er en del av, sikkert ekskludere de som ikke vil kjenne seg igjen i analysene hennes. I likhet med de franske forfatterne Edvard Louis og Didier Eribon har Annie Ernaux beveget seg langt bort fra sitt utgangspunkt i arbeiderklassen. Likevel er Ernauxs tekst ikke preget av indignasjon, derimot av glitrende kritisk observasjonsevne.
Annie Ernaux gjør sitt eget liv til en hovedåre i forfatterskapet.
— Astrid Fosvold
Med tidstypiske detaljer og karakteristiske oppramsinger legger hun for dagen et sosiologisk og materielt blikk som assosierer til Tingene (1965) av den franske forfatteren Georg Perec. Slik beskriver han også sine romankarakterers virkelighetsoppfatning. For snarere enn en vanlig fortelling med handling i tradisjonell forstand, er boka en jevnt glidende flom av tidsbilder. I mine øyne glimrer Ernaux med sin grasiøse måte å unnvike konvensjonell fortelling på. En memoar om de siste seksti-sytti års samfunnsutvikling kunne fort blitt en svulstig sak, men er blitt et klartenkt, nydelig minneverk.
---
Roman
Annie Ernaux
Hendelsen, Årene
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal 2020

---
Kirke og klasse
Annie Ernaux gjør sitt eget liv til en hovedåre i forfatterskapet. Hendelsen, som ble utgitt i på fransk i 2000, er en intens og harm roman om den livskrisen som innledes med den uteblitte menstruasjonen i 1963, og slik sett er selvfortellingen langt mer dominerende her enn i Årene.
Ernaux vil utforske en uforglemmelig periode i sitt eget liv, for «det finnes ikke mindreverdige sannheter». Med sin følsomme erindringskunst etterlater forfatteren ingen tvil om hvor livstruende illegal abort er. Hendelsen handler om en lite omtalt, men svært representativ del av kvinnehistorien.
I 1960 åras Frankrike, slik Ernaux beskriver det, hadde den katolske kirken en strek posisjon i folks tilværelse. For forfatteren henger det sammen med at prevensjon ikke var tillatt og at abort var forbudt. Dermed fikk kirken et jerngrep om kvinners liv. I dette samfunnet hvor religionen nærer seg av ytre makt, skildres hykleriet som påtakelig. Ernaux er god til å la oss føle den forakten hun blir møtt med. En prest hun betror seg til, ser henne som forbryter. Disse holdningene får Ernaux til å betrakte den seksuelle frigjøringen som et bevis på kirkens svinnende makt. Det er bare forbudene som bekrefter kirkens posisjon i samfunnet. Forbudene fører til gjengjeld til at alle leger (menn) som har mulighet til å hjelpe den unge Ernaux snur seg vekk. Inntil hun dukker opp på akuttmottaket nesten halvdød. Da erklærer en doktor at hun skulle jo bare fortalt at hun var student. Da hadde hun fått en helt annen behandling. Slik sett forteller denne lille romanen også om en klasseforakt som er til å ta og føle på.
Solidaritet
Annie Ernaux er ikke bare suveren til å utforske erindringens vesen, hun viser oss at «jeg» alltid inngår i et større «vi». Den private opplevelsen er både innfelt i, og tar opp i seg, en felles erfart virkelighet. Romanens vrede over vilkårene kvinner var underlagt, viser oss hvor uendelig viktig det er å ikke glemme vår nære fortid. Hendelsen vitner om en opplevelse Ernaux erfarte mutters alene. Måten hun erindrer den på, gjør romanen til et solidarisk verk. At kvinners rettigheter i dag er mer utsatt enn før, fordi flere land med autoritære styresett innskrenker dem, bidrar kraftig til å aktualisere boka.
Les flere anmeldelser: Birgit Alm viser hvordan fattigdom setter folk på utsida av samfunnet
[ Trøyst meg, Helge, men ikkje med mjuke kyss frå venleikens tigerlilje ]