Poesi som nærmest ber om å bli vist ut av det gode selskap

Les! lyder andre linje i Eirik S. Røkkums debutsamling. Siden jeg allerede leser, og linjen forutsetter akkurat det, spør jeg meg hva forfatteren (eller diktet) vil her. Jeg leser og linjen vet det.

Lenger ned på samme side står «Gi meg lov til å dikte» – også på egen linje. Tillatelse til noe diktet tillot seg. Og like over: «Kan man starte et dikt slik/spør du». Spørsmålet ville strengt tatt ikke under noen omstendighet falt meg inn. Heller ikke etter at diktet har reist det.

«Du» viser altså til en helt annen leser. Jeg blir litt avventende når det jeg leser ikke interesserer seg for det jeg gjør (jeg leser).

Episk og opprevet

Om leseren slik skyves til side, blir det mer plass til forfatteren. Og Forfatteren er samlingens helt. Forsoffen, lidenskapelig – en litterær sedvane, ikke en privat selvforelskelse. Selv er boken ord- og kunnskapsrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Opprevet, vill.

[ Sapfo nyoversatt: Uunnværlig ]

Kaskader av okser og aske er en fortellende (episk) diktsamling. Man kan vanskelig lese enkeltpartier – si to av de 22 suitene – og få med seg bokens anliggende. Eller dens samlede kraft.

Komposisjonen er dramatisk. De senere suitene forandrer bildet av de tidligere mens man leser. Dette blir en vesentlig del av leseropplevelsen. Samlingen har en krevende regel for mitt blikk, og hvorfor ikke når man først vil seg så vondt som å bli poet.

---

Poesi

Eirik S. Røkkum

Kaskader av okser og aske

Flamme Forlag 2021

---

Veien til kunsten

Samlingen omfavner heltens pinlige positur, ofte parodierende og på hans bekostning. Situasjonene er like tvilsomme som gjenkjennelige for den som har vært ute en sommernatt før. Han søker, får og mister sin Kvinne. Vennene kommer ham i møte med åpne armer og flasker. Ingen av partene strekker til og helten sviker dem alle for noe større: Viljen til boken.

Kaskader av okser og aske er ikke et stykke realitylitteratur. Men nettopp denne realityfortellingen – Ung mann blir forfatter – har en unik plass hos leserne. Den gir poeten stor frihet innen gitte rammer.

Det rykker og sliter i sammenføyningene, blødmer snubler over hverandre og raver gjennomarbeidet videre.

—  Arve Kleiva

Fortellingen er velkjent. Denne velkomponerte suiten kan dertil leses uten annen kunnskap om poesi. Det rykker og sliter i sammenføyningene, blødmer snubler over hverandre og raver gjennomarbeidet videre. Dannet og overskjenket, bustet og glatt, utglidende og fortettet, klassisk og barokk. Fortellingen har et voldsomt begjær etter boken slik den ble og nå foreligger.

[ Her er årets beste bøker, ifølge våre anmeldere  ]

Syng, gudinne

Linjen «Les!» kan selvsagt leses på flere måter. Røkkums misunnelsesverdige og lekne tittel spiller på gresk antikk og det homeriske krigseposet Iliaden. Homers dikt åpner med en påkallelse av inspirasjonen: «Syng, gudinne, om vreden …»

Les, leser kan forstås som en avvisning av gudinnen og en moderne påkallelse: ta selv ansvar for det du leser. En invitasjon til verden her og nå. Verden nå består stort sett av fremtid som rolig renner ut mellom fingene på de ennå levende.

Og dette er så vidt jeg kan skjønne Røkkums sted.

Jeg leser Kaskader av okser og aske slik jeg leser en pensumbok. Og jeg tror det er riktig. Slik vil denne boken leses. Og den har rett. Slik bør den leses.

[ De elskende kaster ingen skygge i Joakim Kjørsvik høysang ]

Poesi i oppbrudd

Mitt inntrykk er at Røkkum vil oppdatere den poetiske skrivemåten, om ikke annet anvende den overleverte litteraturen på måter som ikke er helt ut automatiserte. Ikke minst den modernistiske poesien, som i sin tid selv var en slik oppdatering. Endringene i litteratur og annen kunst, si etter første verdenskrig, førte til lignende endringer hos publikum.

På mange måter er samlingen teatral, drama for én stemme.

—  Arve Kleiva

Røkkums dikt er rikt på henvisninger til poesi i oppbrudd. Det fremstiller selv et oppbrudd. På mange måter er samlingen teatral, drama for én stemme. Helten lever i verden. Verden er i oppbrudd. Helten fremstiller verden i sin lidenskap, sitt kaos. Med sin klare vilje til form, handler boken om verden.

[ Edvard Hoem anmeldt: Eit slåande konsentrat  ]

Jeg ser ikke noe nytt utover en ny bok og den er selve poenget her. Ikke modernismens gjør-det-nytt, likevel en omstokking av foreliggende kunst.

Godt og dårlig

Hvis diktet insisterer på en bestemt leser, tar jeg et skritt tilbake. Jeg vinner avstand. Hvis Røkkum, slik jeg leser ham, etterspør en omstokking av kriteriene for godt og dårlig, har han levert et argument man kan overveie. Det er ikke vanskelig å finne premisser som viser denne samlingen ut av det gode, poetisk selskap. Boken ber nærmest om det. Ansvaret for det som står skrevet i en bok, ligger hos leseren.

«Songdis, syng om den harm …»