Guddommelig hverdag

Joakim Kjørsviks bok besynger den varige forelskelsen – en høysang til kjæresten man faktisk fikk, i livet slik det reelt forløp. Samlingen åpner med en inntrengende, allmenn oppfordring:

Dra fra gardinen.

Åpne vinduet.

Kle av deg

det harde blikket.

Ta på deg klærne.

Lås opp døra.

Alt som er vakkert

leter etter deg.

Nøkkelen til det vakre som altså søker deg, er den hverdagslige kjærligheten – en forvandlende kraft i nesten teologisk og uansett eksistensiell forstand.

Utidsmessig

Diktene besynger den elskede – poeten gjør kur til kvinnen han allerede har fått, vil ha igjen, og så igjen – og viser henne så frem for verden, forvandlet i lys av forelskelsen. Bokens bilder er ikke puritanske, likefullt bluferdige. Skjemaet er utidsmessig og presses langt forbi leserens troskyldighet.

---

Poesi

Joakim Kjørsvik:

25. september-diktene

74 sider, Kolon Forlag 2021

---

Diktene har også funksjoner poesien mistet da den henga seg til det moderne. Poeten gir råd, veileder og oppfordrer, og er fullt klar over provokasjonen dette innebærer. Mandatet er ikke gitt ham av sjangeren eller andre sosiale konvensjoner.

«For kjærligheten er rar, sånn./Den hvisker til deg at du skal ofre alt, som om det å miste noe var en gave.//Når alt er gitt bort, våkner du/hver dag til en ny presang, den samme som dagen før, i takknemlighet.//Jeg vet at dette er ufordragelig,/jeg vet det er ulidelig for den trøtte, at det er en provokasjon//». Men kjærlighetens offer kommer ikke konkret til syne. «Alt» er – menneskelig talt – mye. «Alt» omfatter strengt tatt både deg selv og den du elsker.

[ Poesi: Rangøy teiknar eit minneland og ei skapingssoge ]

Kjærlighetshyrde

Poeten opptrer nærmest som hyrde på kjærlighetens vegne. Dét krever et visst mot Kjørsvik har. Han opptrer som vikar for en fraværende myndighet og fyller dette tomrommet. Anliggendet etterlater betydelige spenninger i samlingen.

Posituren er ikke cool. Diktene bygger i høyden, en svimlende hverdag. Noen dikt er korte, stramme. Mange er lange, kaskadiske som laksetrapper, fjollet lykkelige, brådjupe. Kontrasten mellom bildene kan være stor.

Poeten opptrer nærmest som hyrde på kjærlighetens vegne.

—  Arve Kleiva

Derimot er kontrastene til denne varige og sammensatte forvandlingen få og forsvinnende. Det er som de elskende ikke kaster skygge. Hverdagen skinner sterkere enn solen og det regner aldri.

Litt erfaring med tørke og teologi sier hvordan dette bildet ville utviklet seg. Den levende verden (biosfæren) kan beskrives som vann i bevegelse, og et system uten regn hviler på underet.

[ Nyversettelsen av The Waste Land forlater den kristne kulturens nett av forestillinger om apokalypsen ]

Kjærligheten i boken trenger underet, en gudommelig inngripen, og er det. Diktene ligger altså på et gammelt skjema der teologen og poeten krysser sine respektive faggrenser og synger, om aldri så sprukkent.

Eller boken har «en annen bok» festet til seg, en man ikke ser men kjenner til fordi alt som går i friluft under solen kaster skygge. Kjørsviks bok er inne hele tiden og solen trengs ikke. Diktene synes å ha glemt den eller klare seg uten. Kjæresten lyser og løftes til nær gudommelig status. Jeg kan ikke annet enn savne skyggen de to ikke kaster.

Dobler innsatsen

En bok kan være definert av en bestemt taushet. Begrensningen av mørket i samlingen har to funksjoner jeg får øye på. Den ene er et voksende spørsmål til ensidigheten i den elskendes utsagn om den elskede – denne kjærlighetens ubrutte bæreevne. Dette er et effektivt og dristig valg fra forfatterens side, og gir hans kjærlighetsløfte intenst fokus.

Selv kan jeg ikke leve i den verden samlingen fremstiller. Ønsker det heller ikke.

—  Arve Kleiva

Den andre er en viss isolasjon. Kjørsvik siterer John Donne (1572–1631): «No man is an island». Hos Kjørsvik leder alle broer til den elskede. Fallhøyden øker fra dikt til dikt. Dette er samlingens prosjekt. Donne, derimot, avslutter sitt dikt slik:

Each man’s death diminishes me,

For I am involved in mankind.

Therefore, send not to know

For whom the bell tolls,

It tolls for thee.

Kjørsvik slår meg som en bevisst forfatter, en som vet og velger hva han gjør og hvordan. Boken bygger indirekte opp en vegg av innvendinger, og imøtekommer dem ikke. Tvert om, den dobler innsatsen.

Selv kan jeg ikke leve i den verden samlingen fremstiller. Ønsker det heller ikke. Boken står for noe. Jeg takker den for det.