Anmeldelser

Sapfo nyoversatt: Uunnværlig for alle med et forhold til poesi

Per Esben Myren-Svelstad har oversatt alt som er overlevert av antikkens største lyriker, Sapfo. For første gang finnes ‘den tiende muse’ komplett på norsk.

I gresk mytologi opptrer hukommelsens døtre, de ni muser, som litteraturens og lærdommens høye beskyttere. Homer anroper eposets muse når han i Iliaden ber gudinnen synge om «vreden som tok Peleiden Akillevs / svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger» (Peter Østbye, 1920). Andre muser stod for andre genrer: historie, lyrikk, komedie, tragedie, dans, elegi, hymne, stjernetydning. Filosofen Platon skrev noen århundrer etter Homer et epigram som hyller Sapfo: «Tankeløst teller de musenes tall og får ni / Med Sapfo fra Lesbos blir antallet ti». Sapfo er siden blitt omtalt som «den tiende muse».

Overlevert i bruddstykker

Sapfo levde i det syvende og sjette århundre f. Kr. på øya Lesbos. Fordi enkelte av hennes dikt kan tolkes i homoerotisk retning, har øya gitt navn til kvinner som elsker kvinner. Mens hun i århundrenes løp har hatt en høy stjerne som lyriker, har hun hatt en ikke fullt så høy stjerne som lesbe. Det fins en sterkt anti-sapfisk linje i den tradisjonen som parallelt har utnevnt henne til oldtidens største kvinnelige poet.

Det fins en sterkt anti-sapfisk linje i den tradisjonen som parallelt har utnevnt henne til oldtidens største kvinnelige poet.

—  Amund Børdahl

Hennes forfatterskap er ytterst fragmentarisk overlevert. Fullstendige eller tilnærmet fullstendige dikt kan telles på en hånd. Den Sapfo-fiendtlige tradisjonen kan ha hatt sitt å si her, men det er en spekulasjon. Også andre antikke lyrikere er bevart bare i bruddstykker, spesielt greske lyrikere; med de store romerske poetene er vi gjennomgående bedre stilt. Men også romersk lyrikk har hengt i tynne tråder: Hadde det ikke vært for ett enkelt håndskrift, ville nær samtlige av de over hundre diktene vi har av Catull fra det første århundret f. Kr., vært borte vekk for alltid.

---

Lyrikk

Sapfo

Fragment

Gjendiktet av Per Esben Myren-Svelstad

Kanon. Antikkens litteratur på norsk

168 sider, Gyldendal 2021

Sapfo

---

Sapfisk versemål

Catulls beste dikt er en gjendiktning av Sapfo. Det greske forelegget er bevart fordi retorikeren Longinos siterer det i sin berømte poetikk Om det opphøyde. Sapfos dikt har nytt en viss berømmelse også i Norge, i Sigmund Skards gjendiktning. Gjennom årtier har det har vært obligatorisk lesning for litteraturstudenter og annet godtfolk.


Han må vera glad lik dei sæle gudar

som får lov å setja seg beint imot deg,

sjå deg nær og høyra di kjære røyst

leikar så ljuvleg,


høyra kor du trillande ler, så hjarta

bivrar søtt i barmen, kvar gong det same.

Ser eg berre skimten av deg i flokken,

misser eg mælet,


tunga maktlaus svik meg, og under huda

jagar straks ein eling av fine logar,

ikkje ser eg klårt meir, og brått for øyro

syng det og susar,


sveitten strøymar, alle dei arme lemer

skjelv i kuldeflager, mitt andlet folnar

bleikt som gras på vollen, eg trur min siste

time er komen.


Les diktet høyt, og du hører «sapfisk versemål» I Per Esben Myren-Svelstads oversettelse lyder det samme diktet slik:


Lukkeleg som gudane tykkjer eg han

er, som kan få sitja ved sida av deg,

han som lyttar til at du snakkar med di

søtaste stemme


og med all din yndige latter. Dette

pirrar meg i djupet av bringa – når eg

gløttar på deg snøgt gjennom rommet, blir eg

heilt utan stemme,


for eg greier ikkje å snakke, tunga

stivnar, under huda fer flammer, og med

augo ser eg ingenting lenger, og det

susar i øyro,


over meg renn kaldsveitten brått, samtidig

grip ei skjelving fast ikring kroppen, eg blir

grøn som gras i andletet, no kjem døden

snart for å ta meg,


likevel er alt til å tole …

Lett tilgjengelig

Det første (eller siste) vi legger merke til, er at der Skards versjon er et ferdig dikt, har Myren-Svelstad med et ufullstendig vers til slutt. Diktet er med andre ord et fragment av et dikt vi ikke vet hvordan opprinnelig har sett ut i sin helhet. Det er gjennomgående i den nye Sapfo: Fragment: Alt er med, på nær noen spredte fragmenter som er uleselige, og som derfor ofte utelates selv i vitenskapelige utgaver. Og Myren-Svelstads Sapfo-bok er så grundig og velordnet som en vitenskapelig utgave; hadde han og forlaget inkludert en gresk parallelltekst, hadde vi knapt trengt noen annen. Det betyr ikke at boken er uleselig for andre enn eksperter; tvert imot, den er pedagogisk anlagt og lett tilgjengelig. Den 17 sider lange innledningen er en av de beste introduksjonene til Sapfo jeg har lest på noe språk.

Den 17 sider lange innledningen er en av de beste introduksjonene til Sapfo jeg har lest på noe språk.

—  Amund Børdahl

Det andre vi merker oss i Myren-Svelstads gjendiktning av «Han må vera glad lik dei sæle gudar», er hvor imponerende godt han kommer fra det, selv sammenlignet med Skard. For en som kjenner Skards klassiske versjon, er denne sammenligningen uunngåelig. «Omsetjing skjer i dialog med både primærtekster og andre gjendiktingar», skriver oversetteren i forordet. Samtidig skjønner man ham godt når han samme sted sier at «tilgangen på gjendiktingar er både ei velsigning og eit hinder»: Mye av det som står i det sapfoske korpuset, kan gis så mange ulike fortolkninger at en ikke ser diktene for bare gjendiktninger i en krattskog av filologi.

Men oversetteren baner seg vei, her første strofe av et antikrigs-dikt:


Somme seier ryttarar, andre hærmenn,

andre seier krigsskip er vakrast av alt

her på jorda. Eg seier: Det du elskar,

er aller vakrast.

Versemålets utfordring

Et annet av Sapfos mest kjente dikt (selv om det er omstridt om det er av henne) handler om en person som ligger alene om natten. Originalen ser slik ut i transkripsjon:


deduke men a selana

kai pleiades. mesai de

nuktes, para d’erkheth ora

ego de mona katheudo


Myren-Svelstad gjengir diktet slik:


Gått ned har den ljose månen,

Pleiadane sloknar likeins,

forbi går dei mørke timar,

og eg søv åleine inne.


Det er et fint dikt, og oversetteren har lyktes med å gjengi versemålet, slik han konsekvent gjør gjennom hele boken. Men for å få til det siste må han føye til ord som ikke er der i den greske originalen. Hadde han holdt seg til ordene, kunne diktet blitt slik:


Gått ned har månen,

Pleiadane likeins,

forbi går timane,

og eg søv åleine.


Blir det et dårligere eller et bedre dikt uten det originale versemålet? Det er et åpent spørsmål. Noe av det kjekkeste en kan holde på med her i livet, er å sammenligne mange ulike oversettelser av kanoniske dikt. Slik lyder Svein Jarvolls versjon fra 2003:


Månen gikk ned; også Pleiadene

Det er midt om natten.

Det går imot morgen.

Jeg ligger i sengen alene.


Ett av mine egne utkast går slik:


Månen er borte og

Pleiadene. Det er midt om

natten, timen kommer og går

og jeg ligger alene


Her er originalens enjambement søkt ivaretatt. Enjambement betyr at en setning går videre fra et vers til det neste: «Det er midt om / natten» – «mesai de / nuktes».

Røre ved himmelen

Et fragment på bare ett vers lyder på gresk: «psauen d’ou dokimom’ orano duspakhea†». De to korsene rundt det siste ordet betyr at ordet er ødelagt, så en må gjette hva som stod der. De fleste gjetter på et ord som betyr «med mine to armer». Myren-Svelstad dropper ordet og gjengir fragmentet slik:


å få røre ved himmelen ventar eg ei


Her også er den originale versoppbyggingen (avbrutt aiolisk daktylisk pentameter) med, men dessuten er oversettelsen ord-for-ord, uten tilføyelser. Willis Barnstone gjorde i en Sapfo-gjendiktning fra 1962 fragmentet til et dikt på tre vers, utstyrt med tittelen «World»:


I could not hope

to touch the sky

with my two arms


«I could not hope»: «ventar eg ei» – jeget i diktet forventer ikke å kunne strekke seg så langt som til å røre ved himmelen. Det er den betydningen som ligger i gresken. Men Barnstones’ «I could not hope» kan leses på to måter, og den andre måten er å lese det som en konstatering av et mislykt forsøk: Jeg kunne ikke regne med å røre ved himmelen.

Det var den lesemåten Georg Johannesen tok med seg, da han i et av diktene sine kombinerte to Sapfo-fragmenter til ett dikt. Diktet kalte han «Natt (etter Sapfo)». Han plasserte det på den siste tirsdagen i Ars moriendi eller de syv dødsmåter (1965), som består av syv ukedikt og 49 dagsdikt. Natt til tirsdag er natten etter mandag, som er månedagen:


De andre på Lesbos sover:

Månen gikk ned

Syvstjernen er borte


Natten er snart forbi

Livet går fort

Jeg ligger i sengen alene


Det var dumt å tro

at jeg kunne ta på himmelen

med begge hendene

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser