I gresk mytologi opptrer hukommelsens døtre, de ni muser, som litteraturens og lærdommens høye beskyttere. Homer anroper eposets muse når han i Iliaden ber gudinnen synge om «vreden som tok Peleiden Akillevs / svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger» (Peter Østbye, 1920). Andre muser stod for andre genrer: historie, lyrikk, komedie, tragedie, dans, elegi, hymne, stjernetydning. Filosofen Platon skrev noen århundrer etter Homer et epigram som hyller Sapfo: «Tankeløst teller de musenes tall og får ni / Med Sapfo fra Lesbos blir antallet ti». Sapfo er siden blitt omtalt som «den tiende muse».
Overlevert i bruddstykker
Sapfo levde i det syvende og sjette århundre f. Kr. på øya Lesbos. Fordi enkelte av hennes dikt kan tolkes i homoerotisk retning, har øya gitt navn til kvinner som elsker kvinner. Mens hun i århundrenes løp har hatt en høy stjerne som lyriker, har hun hatt en ikke fullt så høy stjerne som lesbe. Det fins en sterkt anti-sapfisk linje i den tradisjonen som parallelt har utnevnt henne til oldtidens største kvinnelige poet.
Det fins en sterkt anti-sapfisk linje i den tradisjonen som parallelt har utnevnt henne til oldtidens største kvinnelige poet.
— Amund Børdahl
Hennes forfatterskap er ytterst fragmentarisk overlevert. Fullstendige eller tilnærmet fullstendige dikt kan telles på en hånd. Den Sapfo-fiendtlige tradisjonen kan ha hatt sitt å si her, men det er en spekulasjon. Også andre antikke lyrikere er bevart bare i bruddstykker, spesielt greske lyrikere; med de store romerske poetene er vi gjennomgående bedre stilt. Men også romersk lyrikk har hengt i tynne tråder: Hadde det ikke vært for ett enkelt håndskrift, ville nær samtlige av de over hundre diktene vi har av Catull fra det første århundret f. Kr., vært borte vekk for alltid.
---
Lyrikk
Sapfo
Fragment
Gjendiktet av Per Esben Myren-Svelstad
Kanon. Antikkens litteratur på norsk
168 sider, Gyldendal 2021
---
Sapfisk versemål
Catulls beste dikt er en gjendiktning av Sapfo. Det greske forelegget er bevart fordi retorikeren Longinos siterer det i sin berømte poetikk Om det opphøyde. Sapfos dikt har nytt en viss berømmelse også i Norge, i Sigmund Skards gjendiktning. Gjennom årtier har det har vært obligatorisk lesning for litteraturstudenter og annet godtfolk.
Han må vera glad lik dei sæle gudar
som får lov å setja seg beint imot deg,
sjå deg nær og høyra di kjære røyst
leikar så ljuvleg,
høyra kor du trillande ler, så hjarta
bivrar søtt i barmen, kvar gong det same.
Ser eg berre skimten av deg i flokken,
misser eg mælet,
tunga maktlaus svik meg, og under huda
jagar straks ein eling av fine logar,
ikkje ser eg klårt meir, og brått for øyro
syng det og susar,
sveitten strøymar, alle dei arme lemer
skjelv i kuldeflager, mitt andlet folnar
bleikt som gras på vollen, eg trur min siste
time er komen.
Les diktet høyt, og du hører «sapfisk versemål» I Per Esben Myren-Svelstads oversettelse lyder det samme diktet slik:
Lukkeleg som gudane tykkjer eg han
er, som kan få sitja ved sida av deg,
han som lyttar til at du snakkar med di
søtaste stemme
og med all din yndige latter. Dette
pirrar meg i djupet av bringa – når eg
gløttar på deg snøgt gjennom rommet, blir eg
heilt utan stemme,
for eg greier ikkje å snakke, tunga
stivnar, under huda fer flammer, og med
augo ser eg ingenting lenger, og det
susar i øyro,
over meg renn kaldsveitten brått, samtidig
grip ei skjelving fast ikring kroppen, eg blir
grøn som gras i andletet, no kjem døden
snart for å ta meg,
likevel er alt til å tole …
[ Keiser Marcus Aurelius: Antikk selvhjelpslitteratur med vedvarende appell ]
Lett tilgjengelig
Det første (eller siste) vi legger merke til, er at der Skards versjon er et ferdig dikt, har Myren-Svelstad med et ufullstendig vers til slutt. Diktet er med andre ord et fragment av et dikt vi ikke vet hvordan opprinnelig har sett ut i sin helhet. Det er gjennomgående i den nye Sapfo: Fragment: Alt er med, på nær noen spredte fragmenter som er uleselige, og som derfor ofte utelates selv i vitenskapelige utgaver. Og Myren-Svelstads Sapfo-bok er så grundig og velordnet som en vitenskapelig utgave; hadde han og forlaget inkludert en gresk parallelltekst, hadde vi knapt trengt noen annen. Det betyr ikke at boken er uleselig for andre enn eksperter; tvert imot, den er pedagogisk anlagt og lett tilgjengelig. Den 17 sider lange innledningen er en av de beste introduksjonene til Sapfo jeg har lest på noe språk.
Den 17 sider lange innledningen er en av de beste introduksjonene til Sapfo jeg har lest på noe språk.
— Amund Børdahl
Det andre vi merker oss i Myren-Svelstads gjendiktning av «Han må vera glad lik dei sæle gudar», er hvor imponerende godt han kommer fra det, selv sammenlignet med Skard. For en som kjenner Skards klassiske versjon, er denne sammenligningen uunngåelig. «Omsetjing skjer i dialog med både primærtekster og andre gjendiktingar», skriver oversetteren i forordet. Samtidig skjønner man ham godt når han samme sted sier at «tilgangen på gjendiktingar er både ei velsigning og eit hinder»: Mye av det som står i det sapfoske korpuset, kan gis så mange ulike fortolkninger at en ikke ser diktene for bare gjendiktninger i en krattskog av filologi.
Men oversetteren baner seg vei, her første strofe av et antikrigs-dikt:
Somme seier ryttarar, andre hærmenn,
andre seier krigsskip er vakrast av alt
her på jorda. Eg seier: Det du elskar,
er aller vakrast.
[ Krystallklart om Platons idélære ]
Versemålets utfordring
Et annet av Sapfos mest kjente dikt (selv om det er omstridt om det er av henne) handler om en person som ligger alene om natten. Originalen ser slik ut i transkripsjon:
deduke men a selana
kai pleiades. mesai de
nuktes, para d’erkheth ora
ego de mona katheudo
Myren-Svelstad gjengir diktet slik:
Gått ned har den ljose månen,
Pleiadane sloknar likeins,
forbi går dei mørke timar,
og eg søv åleine inne.
Det er et fint dikt, og oversetteren har lyktes med å gjengi versemålet, slik han konsekvent gjør gjennom hele boken. Men for å få til det siste må han føye til ord som ikke er der i den greske originalen. Hadde han holdt seg til ordene, kunne diktet blitt slik:
Gått ned har månen,
Pleiadane likeins,
forbi går timane,
og eg søv åleine.
Blir det et dårligere eller et bedre dikt uten det originale versemålet? Det er et åpent spørsmål. Noe av det kjekkeste en kan holde på med her i livet, er å sammenligne mange ulike oversettelser av kanoniske dikt. Slik lyder Svein Jarvolls versjon fra 2003:
Månen gikk ned; også Pleiadene
Det er midt om natten.
Det går imot morgen.
Jeg ligger i sengen alene.
Ett av mine egne utkast går slik:
Månen er borte og
Pleiadene. Det er midt om
natten, timen kommer og går
og jeg ligger alene
Her er originalens enjambement søkt ivaretatt. Enjambement betyr at en setning går videre fra et vers til det neste: «Det er midt om / natten» – «mesai de / nuktes».
[ Keiser Augustus på norsk: «Det er ikke akkurat noen ydmyk rosablogger vi har med å gjøre» ]
Røre ved himmelen
Et fragment på bare ett vers lyder på gresk: «psauen d’ou dokimom’ orano †duspakhea†». De to korsene rundt det siste ordet betyr at ordet er ødelagt, så en må gjette hva som stod der. De fleste gjetter på et ord som betyr «med mine to armer». Myren-Svelstad dropper ordet og gjengir fragmentet slik:
å få røre ved himmelen ventar eg ei
Her også er den originale versoppbyggingen (avbrutt aiolisk daktylisk pentameter) med, men dessuten er oversettelsen ord-for-ord, uten tilføyelser. Willis Barnstone gjorde i en Sapfo-gjendiktning fra 1962 fragmentet til et dikt på tre vers, utstyrt med tittelen «World»:
I could not hope
to touch the sky
with my two arms
«I could not hope»: «ventar eg ei» – jeget i diktet forventer ikke å kunne strekke seg så langt som til å røre ved himmelen. Det er den betydningen som ligger i gresken. Men Barnstones’ «I could not hope» kan leses på to måter, og den andre måten er å lese det som en konstatering av et mislykt forsøk: Jeg kunne ikke regne med å røre ved himmelen.
Det var den lesemåten Georg Johannesen tok med seg, da han i et av diktene sine kombinerte to Sapfo-fragmenter til ett dikt. Diktet kalte han «Natt (etter Sapfo)». Han plasserte det på den siste tirsdagen i Ars moriendi eller de syv dødsmåter (1965), som består av syv ukedikt og 49 dagsdikt. Natt til tirsdag er natten etter mandag, som er månedagen:
De andre på Lesbos sover:
Månen gikk ned
Syvstjernen er borte
Natten er snart forbi
Livet går fort
Jeg ligger i sengen alene
Det var dumt å tro
at jeg kunne ta på himmelen
med begge hendene