Her er årets beste bøker i 2021!

Kjære leser!

Oppsummeringen av årets bøker er alltid et høydepunkt i vår boksatsning. Her blir man påminnet hvilke bøker man glemte å lese, og man får se bredden i smaken til våre dyktige bokanmeldere. Nedover denne siden kårer de sine favoritter fra bokåret 2021. Du finner romaner, dikt, sakprosa og annet. Blant gjengangerne finner du Jon Fosse, Maria Navarro Skaranger og Lena Lindgren – men det burde være noe for de fleste her.

Vi håper at denne lista inspirerer til videre lesning – god fornøyelse!

Kritiker Ulla Svalheim:

1. Anne Carson: Rød selvbiografi. Gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon

Anne Carson er en fullstendig særegen forfatter, og endelig er hennes Rød selvbiografi ute på norsk. Verseromanen om det røde monsteret Geryon, som spiller på et dikt av antikke Stesikhoros, viser tydelig Carsons kvaliteter: Boka er lærd og leiken, sanselig og språklig orientert, stappfull av refleksjoner uten å bli tung på labben. En oppdagelsesferd av en leseropplevelse.

2. Jon Fosse: Eit nytt namn. Septologien VI-VII. Samlaget

Eit nytt namn viser til fulle at Jon Fosse med Septologien ikke bare har skrevet et nytt hovedverk i sitt eget forfatterskap, men også i norsk litteratur. Den bølgende romanstrømmen maler fram et nyanserikt portrett av den aldrende kunstneren Asle. Blant mye handler de rike bøkene om troas og bønnens plass i et menneskeliv.

3. Maria Navarro Skaranger: Emily forever, Oktober

Det er mange grunner til at Emily forever er ei fantastisk bok. For meg er fortellerstemmen den viktigste. Gjennom den nærmer Maria Navarro Skaranger seg hovedpersonen sin, ei fattig nittenårig jente som snart blir aleinemor, med en særegen blanding av nærhet og avstand – og undring, ømhet og glimt i øyet.

Kritiker og kommentator Erling Rimehaug:

1. Jon Fosse: Eit nytt namn Septologien VI-VII. Samlaget

Eg har late andre skrive om Septologien tidlegare. Men no kan eg ikkje anna enn å sette Jon Fosse sitt storverk opp som beste boka i år. «Vi kjem frå Gud og vi går attende til Gud», seier Fosse, og det er lenge sidan eg har kjent kor sant dette er der vi saman med Asle vandrar mot den slutten vi veit må kome på siste sida. Her er djup meditasjon over Fadervår og tankar om kunst og eksistens, men og mykje humor og forteljarglede. Eg er rikare etter å lese denne boka.

[ Anmeldelse: Et hovedverk i Jon Fosses forfatterskap ]

2. Stein Torleif Bjella. Fiskehuset, Oktober

To mann på ei vekes fisketur. Dag etter dag set dei ut garn, tek opp garn, sløyer fisk, lagar mat, pratar og søv. Men likevel skjer det noko: Hovudpersonen Jon Asleson Aal lærer kunsten å ro til garnfiske, og samstundes lærer han seg sjølv å kjenne. Fiskevatnet Storsenn og naturen rundt spelar med og er ein del av det som skjer. Her er både poesi og grovkorna prat. Eg er sjølvsagt inhabil: Eg vart lært opp i garnfiske på eit fjellvatn av onkel Eirik, far til Stein Torleif. Men denne boka er større enn min nostalgi og slektskjensle.

3. Cecilie Hellestveit: Ulykkelige Arabia. Verden etter Jemen, Spartacus

Treng vi å bry oss med det som hender i Jemen? Og er det mogleg å få noko forståing frå dei tragiske meldingane som kjem frå dette landet som på alle måtar er langt frå oss? Cecilie Hellestveit maktar det kunsstykket å få med heile kompleksiteten i det forvirra biletet, og samtidig formidle ei forståing. Ikkje berre av det som skjer i Jemen, men i Midtausten og i verda. Jemen er eit varsel, og samstundes er Noreg meir involvert enn dei fleste veit. Denne boka treng vi.

Kritiker Astrid Fosvold:

1. Asta Olivia Nordenhof: Penger på lomma. Oversatt av Trude Marstein, Oktober

Poetisk roman med sterk samtidspolitisk nerve som trekker historiske linjer. Dessuten har romanen en vidunderlig nærværende fortellerstemme som viser omsorg for sine medmennesker og tilfører boka et reflektert blikk som gjør den til en ren nytelse.

[ Anmeldelse: Poetisk og politisk kraftsalve om Scandinavian Star ]

2. Lena Lindgren: Ekko, Gyldendal

Ved å aktualisere antikke myter forteller Ekko innsiktsfullt om algoritmenes makt over vårt mimetiske begjær. Lindgren løfter essaysjangeren og adresserer vår tids aller største utfordringer i møte med teknologigantenes kontroll over alle de sporene vi legger igjen hele tiden.

3. Anne Bitsch: Brorskapet - en historie om drapet på Benjamin Hermansen, Gyldendal

Nysgjerrig og etterrettelig aktualiseres det tyve år gamle drapet på Benjamin Hermansen i en fengslende fortelling. Ved å grave dypere ser Bitsch videre forgreininger enn det som kom frem i rettsaken. I tillegg avdekkes nærmiljøets bortvendte blikk og politiets ansvarsfraskrivelse overfor høyrekstremismens farer.

Kritiker Freddy Fjellheim:

1. Sara Sølberg: Sarabande, Oktober

En uhyre velskrevet romanhybrid med psykosen som narrativ drivkraft. Krise kan være veien til nytt liv og ny naturerkjennelse.

2. Silje Linge Haaland: Desperasjonsanimasjon, Gyldendal

Kunstneren Silje Linge Haalands diktdebut evner å fremstille skjønnhet under en miljøkrise der alt er under oppløsning, unntatt en skjør, menneskelig verdighet.

3. Mette Karlsvik: Same tid neste veke, Pax

Mette Karlsviks samtalebok med Thorvald Steen bør deles ut til fagbevegelsens medlemmer fordi den viser hvordan kampen mot urett vinnes hver dag.

Kritiker Rolv Nøtvik Jakobsen:

1. Jon Fosse: Eit nytt namn. Septologien VI-VII. (Samlaget)

Med årets utgjeving, Eit nytt namn, har Jon Fosse fullført sjubindsserien av langsam prosa. Finalen på dette storverket som kjem til å bli ståande i norsk litteratur, er på ingen måte dårlege enn dei forvitnelege Det andre namnet og Eg er ein annan. Dei av oss som har følgt dei heile frå starten, kan trøyste oss med at det snart er på tide å lese bøkene om att. For dei som har vore så heldige at dei ikkje har starta lesinga, kanskje fordi dei har trudd på at dette er utilgjengelege og kjedelege greier, er den gode bodskapen at no, i jula 2021, kan dei lese det det som utspeler seg i og rundt målaren Atle rundt juletider i samanheng.

2. Stine Pilgaard: Meter i sekundet. Roman. Oversatt av Knut Johansen (Pelikanen)

I Stine Pilgaards vidunderlege og morsomme roman Meter i sekundet prøver den kvinnelege hovudpersonen med større og mindre hell å finne ut av korleis det er å leve i eit lite lokalsamfunn rundt ein folkehøgskole på Vest-Jylland. Samstundes som ho passer den vesle sonen, prøver ho å skaffe seg førarkort og begynner å svare på lesarspørsmål i lokalavisa. Denne romanen er kort sagt eit funn! Lesarar som har funne denne boka vil uvergeleg også lese Pilgaards første bøker Min mor sier og Leilighetssanger, begge passande nok omsett av Erlend Loe.

3. Colm Tóibín: The Magician (Viking Press)

Den irske forfattaren Colm Tóibíns siste roman, The Magician, er ei intens skildring av livet til nobelprisvinnaren Thomas Mann (1875-1955). Mens Tóibíns portrett av Henry James i romanen Mesteren frå 2004, fokuserer på forfattarens indre liv mot slutten av livet, fortel han her om heile Manns omflakkande liv frå oppveksten i Lübeck til dei mange åra i eksil: Om Manns livslange ekteskap med Katia som var jøde, om fascinasjonen for menn, lidenskapen for musikk, det turbulente forholdet til makthavarane både i Nazi-Tyskland og i USA og til dei tragiske skjebnane til mange i den nære familien. Dette er ei strålande bok som i alle høve gav meg lyst å lese Thomas Mann på nytt!

Kritiker Ingeborg Misje Bergem

1. Maria Navarro Skaranger: Emily forever (Oktober)

Jeg har lest mange romaner om klasse, klassereiser og sosial ulikhet det siste året. Mange av dem har vært gode, men ingen av dem har så elegant sammenvevd det strukturelle og det individuelle, det politiske og det eksistensielle, som Maria Navarro Skaranger i Emily forever. Skaranger beskriver den unge alenemoren Emily i en enkel og intuitiv prosa med en fortellerstemme som speiler ammetåkens døsighet. En nydelig bok!

2. Jonathan Franzen: Korsveien. Oversatt av Monica Carlsen (Cappelen Damm)

Jonathan Franzens Korsveien er mindre morsom og mer inderlig enn hans tidligere romaner. Språket er heller ikke alltid mye å skryte av. Men forsøket han gjør på å beskrive hvordan troen fletter seg inn i enkeltindividets tankeverden i form av bønn, rasjonalisering, forhandling, skam eller sjelefred, er bemerkelsesverdig. Det er en glede å se et medlem i prestefamilien Hildebrandt konstruere en selvfortelling som befester dennes rolle som et moralsk menneske, for så i neste kapittel se et annet familiemedlem rive fortellingen ned. I tillegg gir Franzen en morsom kommentar til sin egen manglende hipphet, hvis stjerne har falt betraktelig siden han ble kultforfatter på 2000-tallet, ved å la pastor Russ Hildebrandt være en borgerrettighetsforkjemper som ikke klarer å tilpasse seg til 70-tallets hippiekristne.

3. Joyce Carol Oates: Night. Sleep. Death. The Stars (Harper Collins)

3. Ikke la tittelen på Joyce Carol Oates’ Night. Sleep. Death. The Stars skremme deg (det er hentet fra et Walt Whitman-dikt, forresten). Dette er en av de fineste bøkene jeg har lest om alderdom og sorg. I tillegg kobler Oates historien om den aldrende enken Jessalyn og de fire barna hennes til rasisme og Black Lives Matter, og undersøker hvordan politiske uenigheter spiller seg ut i nære relasjoner.

Kritiker Karen Frøsland Nystøyl:

1. Katrine Sele: Einars bok (Samlaget)

Lille Einar rakk bare å leve fire og et halvt år før livet var over. Einars bok er en nedtegnelse over hvilke store eventyr et lite liv kan romme. Barnets perspektiv på livet møtes og bekreftes av tenkere som Seneca og Didion i denne sterke boken. Men mest av alt bærer den i seg stor visdom: Livet er lek, også i sorgen.

[ Les hele Nystøyls anmeldelse her ]

2. Erlend Loe: Hvem rumpet brunosten? (Cappelen Damm)

Erlend Loe fornekter seg ikke. Sammen med illustratør Kim Hiorthøy har han begått en av årets morsomste bøker. Hvem rumpet brunosten? er finurlig tog-krim, fartsfylt, burlesk og rasende morsom. For hvem har rumpet Kongens brunost? Og hvorfor? Svaret er fiffig som Hiorthøys illustrasjoner og elegant som Loes rumpeslentrende språk.

3. Anders Bortne og Skinkeape: Bak den svarte porten (Gyldendal)

Voksne elsker å hate Halloween. En av årets fineste bildebøker handler nettopp om denne merkelige kvelden og om hvordan den kan se ut fra et barns ståsted. Olivia har ingen å gå knask eller knep med, men modig som hun er, vet hun råd. Hun oppsøker det underlige huset det sies at det spøker i – og da kan alt skje. Nydelige illustrasjoner gjør denne boka til en høstperle alle Halloween-skeptikere bør unne seg.

Kritiker Marianne Lystrup

1. Maria Navarro Skaranger: Emily forever (Oktober)

Sånn kan det hende at verden er for «dama i kassa på Rimi» som foreldre skremmer leksevegrende barn med. På godt og vondt skildrer Skaranger ei sånn dame. Hun håper med henne, strever med henne, puster med henne. Det er dypt rørende.

[ Les dybdeintervju med Navarro Skaranger her ]

2. Kine Jeanette Solberg: Ikke lov å le (Aschehoug)

Om hvorvidt det er hensiktsmessig å snakke lærere etter munnen eller å tilegne seg livsvisdom fra litteratur mamma har på nattbordet. Om å gå sine egne veier, også når de er ganske ville. Leseren får en sniktitt inn i hodet til ei jente som ikke finner tonen med det som kunne vært vennene hennes. Det er håp – også for de som er litt annerledes.

3. Marius Molaug: Verdens verste virus (Gyldendal/Lydbokforlaget)

Nå vet vi at nye, skremmende virus kan dukke opp av intet. Molaug bygger videre på sin serie som begynte med Verdens verste rektor i 2014 og forteller om viruset korhøna, denne kun i lydbokfomat. Verdens verste-serien rommer historier som mange barn elsker å lese, men som går under radaren for ambisiøse bokanmeldere og juryer for litterære priser. Jeg tilbyr ikke Brageprisen, men innrømmer at jeg lo.

Kritiker Knut Ødegård

1. Mette Nygård: Vendepunktet, Solum Bokvennen

Mette Nygårds omarbeiding av doktoravhandlinga si til bok som bør vera folkelesnad, er ei grunnlærd og gjennomskakande forteljing om ei av dei mørkaste sidene i kyrkjesoga: om korleis menneska omtolka Guds altomfemnande kjærleik til vondskap ved å tildela jødefolket kollektiv skuld for drapet på Jesus. Nygård, som var psykiater og utfordrande katolsk intellektuell, fekk oppleva å disputera til den filosofiske doktorgraden ved TF, UiO, 83 år gamal. Ho fullførde boka kort tid før ho døydde ifjor.

[ Boken er et enestående norsk bidrag til den omfattende litteraturen om kirken og det jødiske folk, skriver biskop emeritus Kvarme ]

2. Jon Fosse: Eit nytt namn. Septologien VI-VII, Samlaget

Fosse har med bravur gjennomført prosaverket Septologien - romankunst ulikt alt anna som er kome på norsk. Mykje er skrive om Fosses stil, med gjentakingar, samanvovne handlingsmønster og skiftande identitetar. For meg er det ei veldig ordkraft som sprengjer seg inn i eksistensielle spørsmål. Og for hovudpersonen Asle og lesaren er det ei vandring inn i katolsk tru. Ei nøkkelformulering er Dionysios Areopagitens «det lysande mørkret». Vår sorg og smerte er del av dette store verket om mennesket og Gud.

3. Hanne Bramness: Snø på museum, Tiden

Diktsamlinga stadfester Bramness’ plass blant dei fremste av samtidspoetar. Her gjer ho stadige freistnader på å gripa det flyktige. Ho er biletkunstnar med ord, fastheld biletglimt som lyser oss inn i ofte dystre realitetar. Ho fører oss både attende til 1900-talets blodige historie med krigsvanvit og overgrep mot jødefolket, og til samtid og framtid her vi er «underveis mot en ukjent horisont med truende vær.» Plasten finst, klimaendringane finst i poetens registreringa av ei verd i oppløysing.

Kritiker og kommentator Emil André Erstad

1. Lena Lindgren: Ekko. Et essay om algoritmer og begjær, Gyldendal

Ei bok som verkeleg sprengde illusjonen min om kva sosiale medier er, kva tvilsamt menneskesyn som ligg bak visjonane til dei som har utvikla Facebook og Instagram. Boka er ei veldig velskrive reise inn i eit landskap som burde skremme oss alle ut av internett.

[ Anmeldelse: Lena Lindgren er en mester i å stemme teksten etter seg selv ]

2. Astrid Sverresdotter Dypvik: Det mørke Tyskland, Samlaget

Ein grøssar av ei forteljing om det moderne, ytre høgre i Tyskland. Dypvik portretterer og forklarar eit fenomen som er så skummelt og så nært at det kan forandre heile det tyske samfunnet dramatisk. Viktig bok som er godt fortald.

[ Heile meldinga: Å lese om dei høgreekstreme som marsjerer i tyske gater kan ta pusten frå kven som helst ]

3. Hege Ulstein: Tillitsmannen Martin Kolberg, Aschehoug

Den sannsynlegvis best skrivne politiske biografien eg har lest om ein av dei viktigaste personane i Arbeidarpartiets nyare historie. Eit must for alle som er som interesserer seg for samfunn og politikk.

Kritiker Hilde Slåtto

1. Ali Smith: Sommer. Oversatt av Merete Alfsen, Oktober

Dette året har det slått meg hvor enestående god den britiske litteraturen er for øyeblikket. Jeg kunne trukket frem utgivelsene til Bernardine Evaristo, Rachel Cusk, Douglas Stuart eller Deborah Levy. Men det er Ali Smiths uforlignelige årstidskvartett som har gjort dypest inntrykk i år. Med fantasi, kløkt, lekenhet og et særdeles åpent og nysgjerrig blikk diskuterer og analyserer Smith vår samtids store utfordringer som polarisering, klimatrussel, emigrasjon, rasisme, avhengigheten til smarttelefonene og epidemi i et post-brexit-rammet Storbritannia. Smith er ikke i tvil; alle er rammet og alle er tapere. Men hun er heller ikke i tvil om at det finnes håp; og det er i kunsten.

[ Anmeldelse: Aldri har jeg blitt så håpefull av noe så håpløst ]

2. Anne Carson: Rød selvbiografi. Gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon

Dette er samtidslitteratur som mangler sidestykke i litteraturhistorien. Boka er sprenglærd, dirrende varm, kjølig filosofisk, humoristisk, utforskende og utfordrende. Ikke minst er den svært vakker. Rød selvbiografi En versroman ble den kanadiske poeten Anne Carsons internasjonale gjennombrudd da den kom ut i 1998 og regnes som en moderne klassiker. Boka er fantastisk oversatt av poeten og oversetter Tone Hødnebø.

3. Lena Lindgren: Ekko Et essay om algoritmer og begjær, Gyldendal

Med Ovids myte om Ekko og Narcissus som klangbunn har Lena Lindgren, politisk kommentator i Morgenbladet, skrevet et essay om vår tid som både vekker leselysten, angsten og lysten til å handle. Lindgrens debutbok om «Gudenes dal» Silicon Valley, oppmerksomhetsøkonomi, algoritmer og vårt dype behov for å bli sett er uhyre godt komponert, nytenkende og opplysende. Etter endt lesning kan en få lyst til å grave seg ned, men det er én ting som står igjen; vi har faktisk et valg om hva vi gir vår oppmerksomhet til.

Kritiker Andrew P. Kroglund

1. Magnus Marsdal: Parterapi. For oljefolk og klimaaktivister, Manifest

Norge trenger en ny industristrategi for å stimulere det 21. århundrets grønne industrielle revolusjon. Det må være like viktig og attraktivt både for kaffe-latte drikkende Oslo-folks og industriarbeidere på Akers Stord. Magnus Marsdal leverer en slik oppskrift, som med morsomme fortellergrep gjør det grønnes skiftet spennende og forståelig.

2. Hege Ulstein: Tillitsmannen Martin Kolberg, Aschehoug

En spennende politisk biografi over en mann ikke alle kjenner så godt. Vi blir vitne til et gresk drama på norsk, med fall og ryggdolking. Vi følger Arbeiderpartiets Martin Kolberg fra hans fødsel og helt frem til siste stortingsvalg, høsten 2021. Vi blir med på en klassereise og får en fin oppsummering over markante norske lederskikkelser og dramatiske politiske hendelser de siste 50 årene. En sterk bok.

[ Kolberg gjorde kristne til mål da rødgrønn regjering skulle forberedes ]

3. Endre Harvold Kvangraven: Ulv i det norske kulturlandskapet, Res publica

Kvangravens bok kan leses som en krass sivilisasjonskritikk. Han er nådeløs mot den norske tilnærmingen til naturforvaltning. Den dreier seg i størst mulig grad om å vedlikeholde kulturlandskap, fremfor å verne villmarkspregede områder. Kulturlandskapet er truet først og fremst av det industrialiserte landbruket, veibygging og andre inngrep, og ikke av ulv. Ulven blir i denne spennende boka rehabilitert som et nødvendig innslag i norske økosystem.

Kritiker Endre Ruset:

1. Maria Dorothea Schrattenholz: Protosjel, Oktober

Forfatteren behersker både enkeltdiktet og den helhetlige komposisjonen. Kombinasjonen av slående metaforer, teknisk presisjon og elegante assosiasjoner får disse sci-fi-kulørte diktene til å sveve på boksidene. En vilt godt gjennomført, glitrende diktsamling.

2. Casper Andre Lugg: Sted for løpende hjerte, Tiden

Casper Andre Lugg har et sjeldent gehør for dikt som tilhører samtidslitteraturens ypperste.

[ Min tro: Mye handler om overgivelse for Casper André Lugg, både når det kommer til tro og skriving ]

3. Erlend Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen, Aschehoug

Nødtvedt har lykkes både med å skrive poesi og prosa. I Mordet på Henrik Ibsen slipper forfatteren fri burleske og uimotståelige krefter. Deilig.

Kritiker Amund Børdahl:

1. Per Esben Svelen-Myrdal: Sapfo: Fragment, Gyldendal

Denne boken er en begivenhet i norsk litteratur- og oversetterhistorie. Svelen-Myrdal har gjendiktet samtlige dikt og fragmenter som er bevart etter Sapfo, «den tiende muse», som filosofen Platon kalte henne. Oversettelsene gjengir de mange og kompliserte versemålene som de greske diktene er skrevet på, noe som i seg selv er et akrobatisk kunststykke. Men i tillegg er oversettelsene blitt fine og til dels storartede dikt på norsk. Ikke siden Johannes Gjerdåker oversatte Horats’ oder på tidlig 2000-tall har man sett maken til suveren norsk gjendiktning av antikk poesi.

[ Anmeldelse: Uunnværlig for alle med et forhold til poesi ]

2. Gunnar Wærness: Ta på Jesus, Oktober

Dette er en gripende god bok. Ta på Jesus bygger på et diktverk fra høymiddelalderen, cisterciensermunken Arnulf van Leuven (ca. 1200-1250) sin hymne «Salve Mundi Salutare» («Vær hilset, verdens frelser»). Hymnen består av syv deler, hver av dem henvendt til en av Jesus’ kroppsdeler, i Wærness språkdrakt: «Jesu føtter», «Jesu knær», «Jesu hender», «Jesu fang», «Jesu barm», «Jesu hjerte», «Jesu ansikt». Hymnen ble fire hundre år etter van Leuven tonesatt i bearbeidet form av Dietrich Buxtehude (ca. 1637-1707) i verket «Membra Jesu Nostri» («Vår Jesu lemmer»). Nær fire århundrer etter Buxtehude får en norsk poet verket til å tale direkte til vår tid så vel som til den evigheten som er Vår Herres. I 2019 ble «Ta på Jesus» fremført som bestillingsverk på Kapittelfestivalen i Stavanger mot at festivalen finansierte en hardt tiltrengt brønn ved den musikkskolen i Zimbabwe som Wærness er med på å drive. Årets bok er utvidet med diktet «Ta på ordet: Svart treenighet» og essayet «Ta på jorda», der prosjektet i Zimbabwe og mer til er fortryllende fremstilt. «Honoraret for denne boken skal lønne en musikklærer, samt skaffe en skolebuss», heter det i forordet. Attpåtil er boken tospråklig: Snur man den rundt, kan man lese Touch Jesus, i Gabriel Guddings stilsikre gjendiktning.

[ Wærness klarer faktisk å finne fram til noe nytt i møte med bibelstoffet ]

3. Erlend O. Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen, Aschehoug

Erlend O. Nødtvedt er for alvor i ferd med å etablere seg som en uomgjengelig forfatter. Alle bøkene hans er gode, fra de skjønne, underfundige, allusjonsrike og lærerike diktene i Harudes, Bergens Beskrivelse, Trollsuiten og Slekter, til det overdådig karnevaleske kampskriftet av en roman, Vestlandet. I årets roman går forfatteren på med ny giv. Uten å røpe for mye kan vi avsløre at romanen handler om mordet på Henrik Ibsen. Say no more; løp og kjøp. Så blir romjulen en lesefest for hele familien.

Journalist Maria Olerud:

1. Virginia Woolf: Til fyret. Oversatt av Brit Bildøen, Skald

Kanskje, kanskje ikke reiser familien Ramsay til fyret. Det er en sensasjon at det britiske geniets presise, rytmiske prosa finnes på nynorsk, 94 år etter at originalen utkom. Ære være Skald og oversetter Brit Bildøen – og ulvinna selv.

2. Ali Smith: Sommer. Oversatt av Merete Alfsen, Oktober

Brighton i Sør-England: 16-åringen Sachas mamma stemte Leave. Pappaen stemte Remain. Nå har han flyttet ut. Selv er Sacha mest opptatt av naturen, som dør og dør og dør. Oversetter Merete Alfsens språkvest er – som alltid – riktig kleskode til Smiths ordfest.

3. Ben Lerner: Topeka-skolen. Oversatt av Thomas Lundbo, Cappelen Damm

Kan High School-eleven Adam Gordon vinne den nasjonale debatt-turneringa? Romanen er ei familiefortelling fra 1990-tallet, men også en hyperintelligent utforsking av nåtids-USAs hodepiner: kollapsen i ordskiftet, giftig hvit maskulinitet og ytre høyre.

Kritiker Kjetil Røed

1. Espen Stueland: Pandemiarkivene, Oktober

Etter en mengde koronalitteratur, kom det endelig en historisk fundert og intellektuelt ambisiøs bok om smitte og pandemi. Stueland trekker lange linjer og undersøker hvordan litteraturen kan bistå oss med å forstå hva en pandemi egentlig er, og hvordan vi skal forholde oss til den, og komme oss videre. Fremragende og ambisiøs essayistikk, som viser hvordan kultur og samfunn er tett vevd sammen, og at kultur faktisk har en nytte som refleksjonsredskaper.

[ Anmeldelse: I pandemitider vokser, ikke uventet, behovet for å finne en syndebukk ]

2. Hedevig Anker, Nina Schjønsby: Lyset i flatene – i arkivet etter Harriet Backer, Uten Tittel

Alternativ kunsthistorieskriving er alltid interessant, og denne lille boka bruker uvante metoder for å gå en av våre største, kvinnelige kunstnere etter i sømmene. Brev og skriverier gjenopptrykkes og diskuteres, motivene i hennes malerier undersøkes gjennom fotografier og oppdiktede – men faktabaserte – dialoger mellom Backer selv og forestilte samtalepartnere, kaster nytt lys over denne interessante kunstneren. Oppfinnsom, herlig sjangerhybrid

3. David Graeber, David Wengrow: The Dawn of Everything, Farrar, Straus og Giroux

Jeg har en hang til bøker som vil forklare alt – som Yuval Noah Hararis og Bill Brysons bøker – men sjelden har jeg sett en bok som snur såpass mye opp ned på våre tanker om historiens gang og hvordan menneskeheten har utviklet seg, som denne. Graeber – som er anarkist og antropolog – og Wengrow – som er arkeolog – bygger på empiri i alle ledd og forteller oss at det hverken fantes noen gylden gullalder eller at store samfunn nødvendigvis må føre til krig, ulikhet og elendighet. Med denne boka må vi tenke det hele på nytt.

Kulturjournalist Arne Guttormsen

1. Berit Reisel: Hvor ble det av alt sammen? Press

Berit Reisel har lenge visst at hun enda en gang måtte dukke ned i holocaustmørket for å fortelle om sitt eget folk og sin egen familie som opprinnelig var så mange, men som det var så få igjen av. Sammen med historiker Bjarte Bruland utgjorde hun det avgjørende mindretallet i det offentlige utvalget som dannet grunnlag for Norges oppgjør med behandlingen av jøder og deres eiendom etter krigen. Hennes bok Hvor er det blitt av alt sammen? avdekker i detalj likvidasjonen av mennesker og deres eiendom. Samtidig vitner den om hvor vanskelig det var, helt inn i vår tid, og vinne forståelse for at jøder ikke ble behandlet som andre nordmenn etter krigen. Det har hun med sin sterkt engasjerende bok skrevet inn i vår norske historie.

[ Reisel i intervju: – Jøder og andre nordmenn var ikke i samme båt ]

2. Maria Schwaller: Zolo Karoli En europeisk historie, Cappelen Damm

Den europeiske behandlingen av rom-folket er en historie om land som nærmest konkurrerte i å ha den strengeste lovbeskyttelsen mot uønskede minoriter. Zolo Karoli ble 24 år gammel skutt i konsentrasjonsleiren Buchenwald to dager før frigjøringen. Sønnen Xavier ble 11 måneder gammel. Begge var tatoverte med fangenummer. Det var ingen Anne Frank eller Primo Levi som skrev rom-folkets skjebne inn i vår bevissthet. Maria Schwaller er historiker ved HL-senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hun har fortalt den brutale historien til Karoli-familien i sin dødsviktige bok. Natalia Jansen (40) tilhører Karoli-familien. – Det er fantastisk at boka er skrevet. Det er familiefortellingen vi har manglet, sa hun i Vårt Land i januar i år.

[ 11 måneder gamle Xavier døde med fangenummer på låret ]

3. Torgeir Ekerholt Sæveraas: Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone, Pax

Med boka slår Torgeir E. Sæveraas hull på myten om det «rene» Wehrmacht, som i motsetning til SS og Gestapo hadde kjempet seg gjennom krigen med uplettet skjold og med fanene høyt hevet. I den store mengden dokumenter og personlige brev han har studert, finner han tilslutning til nazistenes drøm om tysk verdensherredømme. Sæveraas har pløyd arkiver, bladd i album og lest personlige brev. En av flere personer boka følger, er den 28 år gamle dikteren og teologen Siegbert Stehmann. Han var en blant flere unge teologer som hadde lest både Goethe og Hölderlin og som likefullt gjorde Hitler til ledestjerne. Disse møtene med unge mennesker gjør boka til en levende og skremmende beretning fra krigsår som fortsatt kaster mørke skygger inn i vår tid.

Bokansvarlig Sara J. Høgestøl

1. Louise Glück, Vill iris. Gjendiktet av Ingvild Burkey, Oktober

Forbløffende presist, uten store fakter klarer fjorårets nobelprisvinner Louise Gluck å formidle noe som både er sant, opprivende og trøstende om tid, tilstedeværelse og forgjengelighet. Den norske oversettelsen av boken, som opprinnelig ble utgitt i 1992, er helstøpt, og Vill iris fengsler fra første strofe.

[ Anmeldelse: – Renskåren poesi om vårt forhold til døden ]

2. Anne Carson: Rød selvbiografi. Gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon

Anne Carsons sanselige, bevegende og tidvis ganske vittige verseroman tok – også meg – med storm. På ytterst lærd, men også oppfinnsomt og uærbødig vis dikter hun den antikke myten om monsteret Geryon inn i nåtiden. Den svært språksikre norske oversettelsen en begivenhet i seg selv og vel verdt å vente på.

3. Linn Ullmann: Jente 1983, Oktober

Hvordan virker det vi ikke lenger husker videre i oss? Er det mulig å skrive sant om noe som skjedde for snart 40 år siden? Ullmanns roman handler om en ung jentes opplevelse i Paris i 1983, og hvordan hendelsen senere dukker opp igjen i bevisstheten og svøper den samme jenta – nå kvinnen – i et stort mørke. Boken treffer som en knyttneve og runder av et rikt år for norsk skjønnlitteratur.

[ Dybdeintervju med Ullmann: – Mange som faller inn i en depresjon leser utrolig mye ]

Kulturjournalist Elias Bakken Johansen

1. Niviaq Korneliussen: Blomsterdalen. Oversatt av Kyrre Andreassen, Gyldendal

Korneliussen forener oppvekstromanens ærlige beskrivelser av sex, samhold og sjalusi med vel så upolert – og tidvis stedsspesifikk – tematisering av kjønnsidentitet, klimakrise og såkalt selvmordskultur. Den grønlandske forfatteren skriver usentimentalt og sprengfullt på samme tid, og vant fullt fortjent Nordisk råds litteraturpris sist måned.

[ Anmeldelse: – Den suverene romanen forener selvmord blant grønlendere og klimatrusselen ]

2. Maria Navarro Skaranger, Emily forever, Oktober

Maria Navarro Skarangers bøker er befolket med fine og feilbarlige mennesker som skildres med ærlighet og kjærlighet. Emily – 19 år og på vei til å bli mor – er intet unntak. Oslo-forfatterens uanstrengte, men høyst levende prosa kler denne boka om å vokse opp raskere enn man kanskje skulle ønske.

3. Sally Rooney: Beautiful World, Where Are You, SD Books

Forventingene var høye til Sally Rooneys Normal People-oppfølger. Gleden var derfor stor da den skrivende superstjernen fra Irland igjen traff meg med sin stilsikre språkføring og treffende fremstilling av krevende (og såkalt unge og lovende) mennesker i møte med en krevende samtid.

Journalist og kritiker Alf Kjetil Walgermo:

1. Jon Fosse, Eit nytt namn. Septologien VI–VII, Samlaget

Lyrisk romankunst av internasjonalt format. Jon Fosse har løfta sin særeigne skrivestil og sitt eksistensielle idéinnhald til dei høgaste sfærar. Han skriv om liv, kunst og Gud som ingen annan nolevande forfattar. Dette er siste bandet i eit storverk: Septologien kjem til å bli ståande som ein merkestein i litteraturhistoria.

2. Louise Glück: Vill iris, Oktober

Nobelprisvinnaren Louise Glück går også inn i den heilt store samtalen i denne diktsamlinga som kom ut på engelsk for snart tretti år sidan – den norske gjendiktinga av Ingvild Burkey kom i år. Glücks hage er ein givande stad å opphalde seg, i møte med Gud og eit mangfaldig blomsterliv.

3. Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling, Gyldendal

Hjarteskjerande sosialrealisme kombinert med hjartevarme, fantasimagi og håp. Ingvild H. Rishøi har skrive ein moderne juleklassikar. Forfattaren ser våre minste små og løftar dei fram med kjærleik og medkjensle i poetisk og effektiv språkdrakt.

[ Rishøi punkterer offerrollen og tar eierskap til julefortellingen på urovekkende vakkert vis ]

Kritiker og kommentator Olav Egil Aune:

1. Søster Siluana Tengberg: Änglarna – tro och erfarenhet, Artos forlag

En enkel, liten bok om engler – den er svensk og er skrevet av søster Siluana Tengberg. Hun spør ikke om engler finnes, hun «vet» de finnes. Bibelen og kirkefedrene og andres erfaringer er hennes vitner, slik gjør hun rede for denne himmelske eskorten av gudsendte skikkelser som omgir oss. Ikke minst interessant å sette seg inn i Bibelens rangering av englene og hvilke oppdrag de har.

[ Har kirken en englefobi? ]

2. Erik Varden: Påsketro i en pesttid – en provokasjon, St. Olav forlag

Ved påsketider kom et intelligent og meget velskrevet skrift, en liten bok, en provokasjon, hvor den katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, sier: Fremtidens forskere vil klart undre seg over at en tusenårig, kristen forankring i landet vårt forsvant fra bevisstheten vår så raskt. Boken er provosert fram av at myndighetene under pandemien betrakter en kristen forsamling som «et arrangement», en hobbyvirksomhet.

[ Kan det komme noe godt ut av at vi isoleres fra hverandre? Ja, tror Erik Varden. ]

3. Jon Fosse Eit nytt namn. Septologien VI–VII, Samlaget

Det minst originale av alt er å velge Jon Fosses storverk om kunstmaleren Asle, som bor alene på Dylgja nord for Bjørgvin. Alle snakker om det. Dette langstrakte fortellerprosjektet i tre bind sitter i kjøttet lang tid etter at siste blad er bladd. Jon Fosse tar godt vare på skikkelsene sine, vi kjenner dem inn til innerste krok – tankene som river, uslitelige fellesskap, ensomheten, gledene også, Gud. Det kjennes sant. En sann mesters verk.