Denne boken tar Gud for gitt. Det er en svakhet

Sverre Holms bok Den innbilte konflikten – om naturvitenskap og Gud er et forsøk på å forene tro og vitenskap, og tidvis prøver han gjøre naturen til et slags gudsbevis.

Holm innleder med: «Guds to bøker [som] handler om Guds verden og Guds ord. Den første boken, den allmenne åpenbaringen, er naturen og skaperverket. Den andre boken er den spesielle åpenbaringen og handler om Bibelen, der Gud viser oss det vi umulig kan finne ut på annen måte – slik som Guds godhet, det treenige bildet av Gud, Gud som ble menneske, Jesu død som forsonte verden med Gud, og Jesu oppstandelse. Den spesielle åpenbaringen sammenfattes ofte i ordet nåden.»

---

Sakprosa

Sverre Holm

Den innbilte konflikten – om naturvitenskap og Gud

360 sider, Lunde forlag 2021

Boken er anmeldt av Kristian Gundersen, professor i fysiologi og samfunnsdebattant.

---

Tar Gud for gitt

Allerede i dette første avsnittet avslører Holm noen av svakhetene ved boka. Nemlig at han tar Bibelen og Gud for gitt, og at han bruker det høystemte språket som virker så fremmedgjørende for oss som ikke går ofte i kirken. Dersom Holm skriver for menigheten er det jo greit, men dersom han vil overbevise andre er det lite effektivt.

[ «I møte med de dypeste filosofiske spørsmålene har fysikken nokså begrenset relevans» ]

Selv om boka er full av anekdoter og «fun facts», og gir et mer nyansert syn på «den mørke middelalder» enn det som er vanlig, blir jeg etter hvert trett av å sette spørsmålstegn i margen, og fordi der er så mange tvilsomme premisser får jeg følelsen av at Holm bygger et slags korthus.

Holm bruker det høystemte språket som virker så fremmedgjørende for oss som ikke går ofte i kirken.

—  Kristian Gundersen

Et eksempel er grunnsetningen om at Bibelen er gitt oss av Gud. Dersom Holm vil være vitenskapelig burde han vel bruke historisk og arkeologisk materiale for å diskutere dette? Jeg er ikke bibelhistoriker, men er ikke bibelens bøker i grunnen en litt tilfeldig sammenrasket samling tekster skrevet av menn? Man kan hevde at prosessen er inspirert av Gud, men det er neppe en vitenskapelig påstand. Holm er vitenskapelig der det passer ham og hans gud.

Hvem skapte Gud?

Holms prosjekt er å bruke tre innfallsvinkler, en historisk, en vitenskapelig og en filosofisk.

Filosofisk sett har Holm rett i at vitenskapen ikke har gode svar på de ytterste spørsmål slik som hvorfor noe i et hele tatt eksisterer. Vitenskapen sliter foreløpig også litt med den aller tidligste evolusjonen, og å forstå bevisstheten i hjernen. Men det finnes ganske plausible teorier på begge disse områdene, noe Holm ikke sier så mye om.

Om vi likevel aksepterer at vitenskapen sliter med en del forklaringer, så er det vanskelig å forstå hvordan påstanden om en skapende gud hjelper noe særlig. Vi kan spørre så banalt som: Om Gud skapte universet, hvem skapte så Gud?

[ «Inferno» i Roma: «Overbevisende for hvorfor Helvete er en teologisk umulighet» ]

Om man likevel har en sympati for en slags høyere åndelighet i universet, er det ikke det Holm skriver om. Han skriver bare om den kristne guden, for det er «bare i kristendommen at ‘Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss’ (Joh 1,1)». Jeg er usikker på hva ordene betyr, og har store vanskeligheter med å sette kristendommen foran andre religioner i dialog med vitenskapen.

Galileo som skurk?

Hva så med Holms historiske tilnærming? Han har rett i at nyere forskning kan tyde på at middelalderen ikke var så mørk som man trodde, og at for eksempel astronomisk erkjennelse kom mer gradvis enn i form av de store paradigmeskiftene vi ofte hører om. Han har også rett i at Kirken delvis har stått for også kunnskap og rasjonalitet gjennom middelalderen, fram til potetprestene på 1700-tallet og inn i vår egen tid.

Hans forsøk på å gjøre Galileo Galilei (1564 – 1642) til en slags skurk er derimot ikke like overbevisende. Tross alt ble Galileo truet med tortur og kirken spilte avgjort en reaksjonær vitenskapelig rolle opp gjennom tidene.

Jeg har store vanskeligheter med å sette kristendommen foran andre religioner i dialog med vitenskapen.

—  Kristian Gundersen

Holm gjør et stort poeng ut av at mange av vitenskapens store navn ga uttrykk for at de var kristne, og bruker dette som et argument for at tro og vitenskap er forenlige. «Brahe, da han skrev at ‘de vidunderlige og evigvarende lovene for himmelbevegelsene, så forskjellige og likevel så harmoniske, beviser Guds eksistens’. Galilei kunne si lignende ting, men hans tre barn utenfor ekteskap kan tyde på at han ikke satte kirkens lære særlig høyt.» Det er bare for Galileo, og med et slag under beltestedet, Holm stiller spørsmålstegn ved oppriktigheten i de mange trosbekjennelsene fra vitenskapsmenn han siterer.

[ «Innsiktsfullt om det spirituelle i en sekulær tid» ]

Analysen er uansett uhistorisk. Det var en selvfølge at man ga uttrykk for gudstro i de tider, og det var farlig å gjøre noe annet. Den spanske inkvisisjon fikk så sent som i 1826 henrettet en mann for kjetteri. De verdslige myndigheter mente hengning fikk klare seg, men kirkens menn var rasende over at han ikke ble brent på bålet.

Gud som rotekopp

Holms eksempler fra vitenskapen er noe ujevne, hvorfor skriver han for eksempel så mye om genet FOXP2? Han setter det i konteksten «det fantastiske skaperverket» og spør om det er et språkgen. Heldigvis faller han ikke i «ettgensfellen», og anerkjenner at molekylær genetikk er kompleks. Jeg ville si rotete, og ikke enkelt og «vakkert». Men da er jo kanskje denne delen av «skaperverket» mindre egnet til å peke mot en gudommelig skaper? I så fall er det en rotekopp av en gud.

Bortsett fra det høymessesjargongen har Holm god språkføring og kristne som gjerne vil ha en slags bekreftelse vil sikkert glede seg over boka. Mange troende har prøvd seg på lignende prosjekter, og fundamentalt sett er det få nye argumenter i denne sterkt personlige boka.

[ «Vi kan være i ferd med å komme bort fra et enten-eller i møtet mellom religion og naturvitenskap.» ]

Kristian Gundersen er professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo.