Kultur

Argumenterer overbevisende for hvorfor Helvete er en teologisk umulighet

ESSAY: Utstillingen er et overbevisende argument for at forestillingen om Helvete er en teologisk umulighet. Helvete er et nådeløst sted. Men Gud er ikke en nådeløs Gud, skriver teolog Svein Aage Christoffersen, som har sett kunstutstillingen «Inferno» i Roma.

Den mest spektakulære utstillingen i Roma denne høsten er også den mest ubehagelige. Temaet er INFERNO – Helvete. Mer enn 200 kunstverk fra offentlige og private samlinger er gjort tilgjengelig i Romas vakreste utstillingslokale, Scuderei del Quirinale. Det er billedkunst fra øverste hylle. Alt som kan behage øyet er på plass: farger, komposisjon, tegning, uttrykkskraft.

Og likevel skaper bildene et påtagelig ubehag. Forvridde kropper, bestialske henrettelser, store og små djevler i alle fasonger og utgaver. Mennesker som skjæres opp, spiddes og kokes i olje. Men det er også fortvilede mennesker, desperasjon og tomhet. Det er kart og tegninger av Helvetes topografi og av ondskapens topografi. Det er enestående kunstverk som både pirrer nysgjerrigheten og fordømmer den på en og samme tid. Beundring og ubehag går hånd i hånd.

---

Kunstutstilling

  • Inferno er en utstilling inspirert av Dantes «Inferno» på visningsstedet Scuderie del Quirinale i Roma.
  • Anledningen er 700-årsmarkeringen av Dantes Den guddommelige komedie (1320), og utstillingen inneholder over 200 verk, fra middelalderen til i dag.
  • Utstillingen står fra 15. oktober til 9. januar 2022.
  • Svein Aage Christoffersen er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, UiO, og har besøkt utstillingen.

---

Et provoserende tema

Årsaken til denne svært spesielle utstillingen, som visstnok skal være den første i sitt slag, er markeringen av at det i år er 700 år siden Dante Alighieri døde. Dante regnes som en av Italias og verdenslitteraturens aller største diktere. Han skrev ikke på latin som man gjorde på den tiden, men på folkespråket, på morsmålet. Dante er det italienske språkets far. Selvfølgelig må han feires. Utstillingen er likevel alt annet enn en feiring av Dantes språk.

Dantes største verk er Den guddommelige Komedie, et slags visjonsdikt der Dante blir vist rundt i det hinsidiges tre riker: Helvete (Inferno), Skjærsilden (Purgatorio) og Paradiset (Paradiso). Antikkens store dikter Vergil tar seg av omvisningen i Helvete og Skjærsilden, mens det naturlig nok er Dantes store kjærlighet Beatrice som står for omvisningen i Paradis.

Auguste Rodin
(Parigi, 1840 – Meudon, 1917)
La porta dell’Inferno (1880-1917) Calco in gesso in due parti del 1989 Parigi, Musée Rodin, inv. E33
© 2021 Musée Rodin / ADAGP

Mannen bak utstillingen, den franske kunsthistorikeren Jean Clair har valgt å konsentrere utstillingen om Dantes vandring gjennom Inferno. Det hadde sikkert vært hyggeligere med Paradiso, men Jean Clair peker i et intervju på at Inferno er et provoserende tema, ikke minst i Roma.

De kristne var lenge svært tilbakeholdene med å lage bilder av Helvete

—  Svein Aage Christoffersen

Når vi går opp den elegante trappen og inn i det første rommet, konfronteres vi med Rodins syv meter høye: Porten til Helvete, overstrødd med figurer med referanse til Dantes tekst. Porten er stengt. Det sier seg selv. Her slipper ingen levende inn, men heller ingen døde ut. Over døren står det, ifølge Dante: «Den som går inn her, må la alt håp fare». Men vi kan gå rundt døren og få en omvisning i Helvete, slik Dante i sin tid fikk det.

På den andre siden av døren møter vi først verker av Hieronymus Bosch, Jan Brueghel, Sandro Botticelli, Peter Huys og flere andre fra det ellevte til det sekstende århundre. Dette var de kirkelige Helvetesbildene storhetstid. Detaljerte skildringer av vanskapninger, lemlestelse og pine. Man griper seg i å spørre hvor disse kunstnerne har det fra. Er det nattlige mareritt som her blir penslet ut for oss? Eller har bildene også hatt et element av underholdning, slik skrekkfilmene har i dag?

G14WBG Pieter Huys (ca.1519-ca.1584). Flemish painter. Inferno, 1570. Prado Museum. Madrid. Spain.

Dødsriket er ingen kristen oppfinnelse

Fra Angelico skaper en viss balanse med et vakkert bilde av dommens dag. Riktignok spares vi ikke for pinslene her heller, men de tones ned og plasseres ute til høyre i billedfeltet. Helvete er bare den halve sannheten. Den andre halvdelen av bildet gir oss et blikk inn i Paradis med dans og glede.

Ikke alle kunstverkene som stilles ut har en direkte tilknytning til Den guddommelige komedie. Dante er omviseren. Temaet er Inferno. Det latinske Inferno betyr ikke bare Helvete, men også Dødsriket, Underverdenen, på gresk Hades. Ordet Inferno finner vi i Den apostoliske trosbekjennelse, som jo brukes i de fleste kirker verden over. Der står det i den latinske teksten at Jesus «descendit ad inferna». Det oversetter vi med «fór ned til Dødsriket». Jesus fór ikke ned til Helvete. Han havnet som enhver annen i Dødsriket.

Har bildene også hatt et element av underholdning, slik skrekkfilmene har i dag?

—  Svein Aage Christoffersen

«Dødsriket» eller «Underverdenen» er ingen kristen oppfinnelse. Det hører med til antikkens bilde av verden som et byggverk i tre etasjer. Over oss er himmelen og gudenes verden, under oss er de dødes rike. Vi er i midten, så lenge det varer, inntil vi blir lagt i jorden, som er veien ned til Dødsriket.

I dette verdensbilde er Dødsriket et skremmende sted. Der lever de døde i en skyggetilværelse, i et liv tømt for liv. Forestillingene om Helvete kan godt sees som en videreutvikling av forstillingen om Dødsriket. Forutsetter vi, som de gamle grekerne gjorde, at fremragende mennesker og store helter har et eget rom i underverdenen der de kan leve i en form for paradisisk tilværelse, da kan det begredelig liv for de andre males desto dystrere.

Boris Taslitzky
Le petit camp à Buchenwald, 1945 olio su tela
Parigi, Centre Pompidou, Musée national d’art moderne – Centre de création industrielle
Inv. AM 2743 P
© 2021. RMN-Grand Palais
© Boris Taslitzky, by SIAE 2021

Helvete på jord

De kristne var lenge svært tilbakeholdene med å lage bilder av Helvete. De første bildene dukker ikke opp før på 800-tallet, i forbindelse med bilder av dommens dag. Når Helvetesbildene utvikles videre i høy- og senmiddelalderen, handler det om moral. Bildene av Helvete brukes til å holde dom over menneskers ondskap, dårskap, tøylesløse begjær, grådighet og mere til. Det er ikke først og fremst bestemte mennesker som plasseres i Helvete, men menneskenes umoral. Helvetesbildene skal virke moralsk oppdragende. Men de skal også skremme folk til å holde seg inne med kirkens menn. Hvem andre kan frelse dem fra Helvete?

Helvetesbildene skal virke moralsk oppdragende. Men de skal også skremme folk til å holde seg inne med kirkens menn.

—  Svein Aage Christoffersen

Vi merker oss også at Helvete er djevlenes og demonenes sted. Gud har ikke noe i Helvete å gjøre. Djevelen råder i Helvete, Gud råder i Himmelen, sammen med Jesus, Jomfru Maria og alle de hellige. Gud piner ingen, det er djevelens jobb.

Etter hvert som vi nærmer oss opplysningstiden, forsvinner Helvetesbildene gradvis ut av kirkekunsten. Men de forsvinner ikke fra kunsten. Tvert imot får Helvetesbildene og forestillingene om Helvete et oppsving på 1800- og 1900-tallet, og dette oppsvinget spiller en sentral rolle på utstillingen. Helvete er ikke lenger i det hinsidige. Det er også et Helvete på jord. Goya skildrer krigens grusomheter tidlig på 1800-tallet, Max Beckmann og Otto Dix lar oss få glimt av Første verdenskrigs redsler, Boris Taslitzky lar oss få se inn i Buchenwald, mens Primo Levi tar oss med til Auschwitz. Men Helvete blir også et bilde på modernitetens, storbyens og industrisamfunnets umenneskeliggjøring. Siden Berlin brukes som eksempel på storbyens Helvete, kunne Jean Clair med fordel også tatt med noen av Käthe Kollwitzs bilder fra mellomkrigstidens Berlin.

Beato Angelico
Giudizio Finale, 1425
tempera su tavola
Firenze, Museo di San Marco
Su gentile concessione della Direzione regionale Musei della Toscana del Ministero della Cultura

Hvem kan plassere noen i Helvete?

Helvete er fremdeles en livskraftig metafor, også i vår tid, ikke for å få fordelt plassene i det hinsidige, men for å legge kraft til den moralske fordømmelsen av umenneskelige forbrytelser og overgrep. Dermed blir det tradisjonelle Helvetsbildet snudd på hodet. Selv om det er overgriperne som fordømmes, er det ofrene vi ser. Det er ofrene som har havnet i Helvete, og som skriker til himmelen i bilder som brenner seg inn på netthinnen. Nå er det Helvete som er blitt et himmelropende overgrep. Helvete er helligbrøde. Buchenwald og Auschwitz er blasfemi.

Denne bruken av Helvete som en metafor for overgrepet er et viktig memento til kirken og teologien. Hva tenker vi om Helvete, når vi får se ofrene? Taslitzkys replikk etter tiden i Buchenwald er tankevekkende: «Havner jeg i Helvete, skal jeg lage skisser. Jeg har forresten erfaring. Jeg har vært der, og tegnet.» Utallige andre har også vært i helvete, allerede. Kan noen med sitt moralske kompass i behold, plassere dem eller andre der – igjen?

Helvete er fremdeles en livskraftig metafor, også i vår tid

—  Svein Aage Christoffersen

Den danske teologen K.E. Løgstrup skriver i sin religionsfilosofi at hvis vi mener alvor, når vi gir overgriperne Guds tilgivelse og dermed åpner døren til Guds rike for dem, da forutsetter det at Gud også gir ofrene oppreisning i sitt rike. Ellers blir vår tale om Guds tilgivelse utroverdig.

Etter Dantes og Vergils ferd gjennom Helvete klatrer de opp igjen og får gjense nattens stjerner, som det står i teksten. Utstillingen tar tak i denne linjen, når den avslutter med Georg Richters, Anselm Kiefers og andres bilder av stjernehimmelen. Kanskje skal det skape håp? Bildene er storslåtte, men det hele blir for kaldt. Stjernene er for langt borte, og de går sin gang, upåvirket av menneskenes lidelser. Det er ingen medfølelse å finne på stjernehimmelen. Nåde og medfølelse må vi finne et annet sted.

AIS291953 Charon\'s Boat (oil on canvas) by Benlliure y Gil, Jose (1855-1937); 103x176 cm; Museo de San Pio V, Valencia, Spain; Photo © AISA; Spanish,  out of copyright.

Et nådeløst sted

Utstillingen er et overbevisende argument for at forestillingen om Helvete er en teologisk umulighet. Helvete er et nådeløst sted. Men Gud er ikke en nådeløs Gud. Vi kan ikke forestille oss en Gud som uten nåde piner synderne i Helvete. Her er også middealderens bildeteologi krystallklar. Pinslene er det djevelen som står for, ikke Gud. Men det er ingen løsning. Tror vi på Gud som Himmelens og Jordens skaper, er det ikke plass til Djevelens rike ved siden av Guds rike. Vi kan ikke dele verden i to og la Gud få den ene halvdelen og Djevelen den andre. Riktignok finnes det et Helvete på jord, men troen på Guds rike innebærer at Djevelens verk en gang skal gå til grunne og Gud bli alt i alle. Uten unntak. Helvete skal ikke være mer, og heller ikke Dødsriket. Også døden skal dø.

Franz Von Stuck
(Tettenweis, 1863 – Monaco di Baviera, 1928)
Lucifero
1890-1891
Olio su tela
Sofia, National Gallery
© The National Gallery, Sofia

Kanskje får Døden det siste ordet i mitt og alles liv, kanskje får Gud det siste ordet. Det er det ingen som vet. Men vi tror og håper, og i denne troen er det et enten – eller, ikke et både – og. Som kristne kan vi ikke tro både på Døden og Djevelen og på en nådig Gud på én og samme tid. Vi tror på en Gud som skal slette ut Dødsriket og Helvete – for godt. Det er utstillingen på Scuderei Del Quirinale en sterk påminnelse om. Den varer til 9. januar 2022.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur