I boka Guds skjulte stemme spør Tore Laugerud om hvordan folk kan finne Gud i en tid hvor de lever sine daglige liv som om Gud ikke finnes. Ja, hvor dette også gjelder mange av dem som tror at Gud eksisterer? Hvordan kan da kirken nå ut med sitt budskap? Det er gitt ulike svar på det spørsmålet: Misjon og evangelisering (The Send), apologetikk (Veritaskonferansen) eller småfellesskap (Tonje Haugeto Stangs bok fra i fjor). Laugerud finner svaret i tradisjonene for spiritualitet, spesielt slik de er kommet til uttrykk i østkirkens praksis og teologi.
Sekulariseringens realitet
Det er en viktig realitetsorientering i utgangspunktet for denne boka. Ofte har kirkelige representanter en tendens til å tolke det som skjer i kulturen i overkant optimistisk på vegne av kirken. Den massive bevegelsen bort fra tradisjonell kristen tenkning og praksis som har foregått over de siste femti årene, vekker overraskende liten bekymring i kirkelige kretser. Man trøster seg med at folk tross alt er mer religiøse enn de ser ut til, og har gjerne anekdotiske argumenter som støtter antakelsen. Statistikken er imidlertid nedslående lesning med hensyn til medlemskap, dåpstall og gudstjenestedeltakelse, både for Den norske kirke og de fleste andre kirker i Norge.
---
Sakprosa
Tore Laugerud:
Guds skjulte stemme. På leting i en sekulær tid
256 sider, Verbum 2021
---
Laugerud ser imidlertid ikke bare negativt på sekulariseringen. Han ser nettopp nye muligheter for kirken. Det er som om kirken igjen rykkes tilbake tiden før den ble statsreligion i det romerske imperium. En tid da kirkens budskap var et av mange på livssynsmarkedet, men hvor kraften i forkynnelse og trospraksis stadig førte folk til tro.
Han spør hvordan vi som lever i den sekulære kulturen kan gjenfinne og øke bevisstheten om Guds nærvær. «Det er bare ett svar på det spørsmålet: ved å praktisere tro.»
Trospraksis
Trospraksis blir på mange måter selve løsenordet for Tore Laugerud. Det er gjennom praksis, i betydningen åndelige disipliner, troen kan synliggjøres på en måte som kan tiltrekke det sekulære mennesket.
[ Bønn og å tenke på Gud er samme sak for Johannes av Valamo ]
Selve definisjonen av trospraksis knyttes i stor grad til det som skjer innen retreat og kontemplative retninger. Det er «veien innover» som beskrives. I likhet med mange forfattere jeg har lest de siste to-tre årene, som Thomas Sjödin, Notto Thelle, Jostein Ørum med flere, er det stillhet, bønn, retreat, meditasjon og kontemplasjon det handler om. Slik sett er denne boka en del av en tydelig trend, og det kan oppleves som lite nytt.
Trospraksis blir på mange måter selve løsenordet for Tore Laugerud.
— Per Eriksen
Det betyr ikke at det ikke er lærdom å ta med seg. Laugerud har en nyttig gjennomgang og avgrensning av begrepene meditasjon og kontemplasjon. Han har også spennende kapitler som beskriver «veien utover». Ganske riktig påpeker han at det ikke er noen motsetning mellom bønn og handling i kristen tradisjon. Han beskriver de tre hovedtrekkene i Jesu handlingsmønster: tjenerrollen, retningen nedover mot de fattige og bekymringsløsheten. Disse er alle handlingsmønstre som handler om trospraksis. Dette perspektivet kunne med fordel fått større vekt.
[ Per Arne Dahls bok om gjestfrihet er kanskje hans viktigste så langt ]
Østlige tradisjoner
Jeg opplever det som en svakhet ved denne boka – som flere med liknende innhold – at de har en tendens til å nedvurdere egen kultur og historie til fordel for andre. Den vestlige kulturen og den protestantiske kristendommen kommer ofte dårlig ut, i forhold til østlige tradisjoner som skal ha et mer helhetlig syn på mennesket og større respekt for naturen. Jeg skjønner ikke helt begrunnelsen for utsagn som at «av alle kirkesamfunn er det som oftest Den ortodokse kirke som står mest i direkte kontinuitet med evangeliet».
I likhet med mange forfattere jeg har lest de siste to-tre årene, er det stillhet, bønn, retreat, meditasjon og kontemplasjon det handler om.
— Per Eriksen
René Descartes blir framstilt som filosofen som lærte den vestlige vitenskap å «underlegge seg naturen ut fra egne nyttehensyn». Jeg tror det er nyttigere å se på Vestens, og hele verdens, utnytting av naturen som en konsekvens av teknologiske muligheter, mer enn av ideer. Det er også lite som tyder på at såkalte holistiske kulturer har kommet lenger i løsningsbidrag med hensyn til miljøkrisen. Derfor har jeg også liten sans for dem som ser endringer av gudsbildet som løsning på verdens miljøkrise, uten at Laugerud faller i den grøfta. Kanskje svarene heller ligger i en etisk bevissthet som kan være ganske uavhengig av spørsmål knyttet til livssyn.
[ «Åkerlund står ikke tilbake for Sjödin eller Halldorf» ]
Viktig erfaringsbakgrunn
Til tross for noen innvendinger er det liten tvil om at Tore Laugerud har skrevet en bok som gir både innsikt og skaper ettertanke. Han har en erfaringsbakgrunn knyttet til dialog og alternativ religiøsitet som er viktig. Selv om dette også kan være noe av grunnen til at boka oppleves som litt for ensidig, som at den spirituelle trospraksisen er den eneste virkelige løsningen for en kirke som strever for å finne tilknytningspunkter til det sekulære mennesket. Dette er utvilsomt én fruktbar vei for mange, men antakelig ikke veien til de fleste menneskene i Norge i dag.
Jeg etterlyser bøker som utforsker andre veier for å nå det målet. For det kan vel tenkes at stemmen til skapelsens og inkarnasjonens Gud ikke bare kan finnes gjennom stillheten, men er til stede midt i det pulserende livet med alt sitt ståk, for den som har ører til å høre.
