Døve om filmbransjen: – Vi utdanner oss til arbeidsledige

– Da jeg selv begynte å jobbe i film og TV, var det en kamp å få hver rolle. Og jeg tror flere yngre døve skuespillere føler på det samme i dag, sier Mira Zuckermann.

Hun startet tegnspråkteateret Teater Manu sammen med Norges Døveforbund i 2001, og har siden da vært teatersjef. Samtidig som hun selv har vært en sentral skikkelse i utviklingen av norsk tegnspråkteater, opplever hun at det hørende samfunnet ikke er lydhøre overfor døve historier. Hun fremhever (den manglende) bruken av døve skuespillere, så vel som hvilke historier som først fortelles.

– Det å være døv er ofte representert som enten en stor barriere, eller det eneste som gjør en karakter spennende. Sjelden er en døv karakter like nyansert som andre karakterer: døvheten er det unike, ikke personligheten eller mennesket selv.

Zuckermann ser på det som en form for utnyttelse, og minner om at fortellingene som fortelles i kunsten påvirker seerens forståelse. De typiske fortellingene om døve på film har gjerne underbygget mange hørendes feilaktige overbevisning om at døve vil gjøre det de kan for å få hørsel.

– Jeg har hele mitt liv møtt på folk som tror at jeg ikke kan være teatersjef – eller for den saks skyld kjøre en bil, føde barn, eller være en mor – fordi jeg er døv. Og hvorfor tror de det?

[ – Jeg klarte aldri å identifisere meg med noen på tv ]

Endring i emning

Sist uke opprettet regjeringen et utvalg som skal se nærmere på situasjonen for norsk tegnspråk. Intensjonen er å verne om et språk Kulturdepartementet mener er under press, og å «sikre at så mange som råd kan delta i samfunnet på like vilkår».

Tilfeldighetene hadde det til at amerikanske Coda (en forkortelse for «child of deaf adults») hadde premiere samme dag, en film som beskrives som et potensielt vannskille hva gjelder døvhet på film.

Å være døv er ofte representert som enten en stor barriere, eller det eneste som gjør en karakter spennende

—  Mira Zuckermannn, sjef for Teater Manu

Coda skildrer en familie på fire der datteren er hørende, mens mor, far og storebror er døve. De tre skuespillerne er alle døve, noe som gjør dette til en sjelden blomst i den amerikanske filmfloraen. Da filmen hadde premiere under Sundance filmfestival tidligere i år, ble rettighetene solgt for hele 25 millioner dollar – den høyeste summen noen gang under den prestisjetunge festivalen.

De seneste årene har det kommet flere bredt anlagte filmer som utfordrer de typiske tropene og byr på mer nyanserte fortellinger. BBC beskriver det som et taktskifte. Den døve skuespilleren Millicent Simmonds har hatt sentrale roller i Todd Haynes-dramaet Wonderstruck og horror-thrillerne A Quiet Place og A Quiet Place 2. Oscarvinnende Sound of Metal, som skildrer en hørende trommeslager som brått mister hørselen, har en rekke døve skuespillere på rollelista, og gir et sjeldent innblikk i døvemiljøet.

[ Céline Sciamma: – Det handler om å skape nye bilder og andre historier ]

Bare en kostnad?

I norsk film er ståa derimot en litt annen. Siv Benedikte Mittet jobber som trosopplæringsleder i Døvekirken og engasjerer seg i kampen mot audisme i det norske samfunnet. Audisme er betegnelsen på diskriminering av døve og hørselshemmede.

Mittet mener representasjon av døve og hørselshemmede i norsk film har vært så godt som fraværende, og reagerer på at situasjonen er den samme i dag.

– Hvordan synes du filmindustrien ser på døve og hørselshemmede?

– Jeg opplever at filmindustrien bare ser oss som en ekstra kostnad siden det kreves tolk for å gjennomføre kommunikasjon mellom den døve/hørselshemmede og de hørende under en filmproduksjon.

Mittet opplever at den døve delen av befolkningen ikke blir tatt på alvor, og synes spesielt det er problematisk at hørende skuespillere spiller døve karakterer.

– Det gir oss ingen anerkjennelse for vårt språk og vår kultur, sier hun, og bemerker at det uansett ødelegger filmopplevelsen når hun ser «tabbene» hørende skuespillere gjør.

[ – Skulle man fulgt resonnementet, kunne James Baldwin bare bli oversatt av en svart, skeiv mann som hadde bodd en tredjedel av livet sitt i Frankrike ]

– Utdanner oss til arbeidsledige

Marlee Matlin, en av hovedrolleinnehaverne i Coda, er den eneste døve skuespilleren som har vunnet Oscar gjennom prisutdelingens 92 år lange historie. I mange av promointervjuene de siste ukene, har hun tatt et oppgjør med bruken av hørende skuespillere til døve roller. Til Guardian sier hun at «døvhet ikke er et kostyme».

Teatersjef Mira Zuckermann stemmer i.

– For meg er det en selvfølge at mennesker som skriver og representerer vår minoritet på skjermen eller scenen, faktisk kjenner vår opplevelse og forteller historier med dybde.

Hun bemerker at det har vært mange kontroverser der folk påtår seg en minoritets opplevelse eller utseende – enten det er hudfarge, språk, kultur eller funksjonsevne – og gjør det til underholdning.

– Selvfølgelig er det fornærmende at slike elementer reduseres til en forkledning som en utenforstående kan ta på seg når de står foran kamera. Om en skuespiller kan pakke vekk funksjonshemningene når de skal hjem etter et opptak – hva slags beskjed gir det til samfunnet? At vi er interessante nok til å være på skjermen, men ikke kompetente nok til å representere oss selv, spør Zuckermann.

[ – Dette skriker vestlig frelserkompleks ]

Historiene former oss

Mittet minner om at det å se sitt eget språk og sin egen identitet representert på film, har stor innvirkning på eget selvbilde – særlig på barn og unge. Selv husker hun godt da hun så Children of a Lesser God, filmen Marlee Matlin vant sin Oscar for i 1986.

– Den filmen husker jeg som om det var i går. Jeg var 16 år og sulten på forbilder som representerte meg selv, nemlig det å være døv. Filmen ga meg en boost i å finne min egen identitet og det er jeg stolt over i dag.

Vanskene med å få skuespillerjobber som døv, ser Siv Benedikte Mittet i en større kontekst om hvordan hun mener arbeidslivet generelt behandler døve.

– Døve og hørselshemmede har gjennom tidene blitt undervurdert og satt til side i mange situasjoner i det daglige, både i nære og fjerne relasjoner. Når det gjelder arbeidslivet, er det ekstra krevende for oss. Vi utdanner oss til arbeidsledige, til skjermede arbeidsplasser og uføretrygdede liv.