Den franske evolusjon

– Det kvinnelige blikket handler ikke om å fylle opp en representasjon som har manglet, men å skape nye ­bilder og andre historier, sier­ ­Céline ­Sciamma.

Den franske regissøren sitter i den oppvarmede foajeen til Gimle kino mens snøen laver ned på gatene utenfor. Hun regnes som en av den ­franske filmscenens fremste filmskapere, og har siden debuten for tolv år siden gjort seg bemerket med sine vare og ømfintlige skildringer av unge jenters oppvekstvilkår, gryende pubertet og utprøvende seksualitet.

Glemt av historien

Céline ­Sciammas film av året, Portrett av en kvinne i flammer, er starten på et nytt kapittel. Der hennes tre f­oregående filmer er oppvekstskildringer om barn og unge fra mer eller mindre urbane strøk i dagens Frankrike, er handlingen denne gangen satt til en folketom og forblåst øy utenfor ­Bretagne. Vi er i det 18. århundre, og i begivenhetenes sentrum står to v­oksne kvinner.

– Tidligere har jeg laget filmer der hovedpersonen oppdager seg selv. Nå ville jeg skildre en kjærlighets­fortelling som virkelig lever, noen som oppdager hverandre. Dessuten var jeg interessert i forholdet mellom maler og modell, forteller hun.

Filmen begynner med at ­maleren Marianne reiser til denne værbitte øya for å portrettere Héloïse, hvis mor forsøker å gifte bort ved å sende et oljeportrett til en velstående herremann. Maleren som tok fatt på oppdraget før henne, måtte gi opp fordi Héloïse nektet å posere. ­Marianne ­later derfor som hun er hennes nye turvenn, og begynner å male ­portrettet i skjul.

Vi har festivalsjefer rundt ­omkring som stolt proklamerer at de verken ser kjønn eller hudfarge og som «bare velger de beste filmene». Det er å si fra seg sin del av ansvaret.

—  Céline Sciamma

Sciamma ønsket å rette blikket mot kvinnelige kunstnere, som hun oppdaget det hadde vært svært mange av under siste halvdel av 1700-­tallet, men som siden har forsvunnet fra historien.

– Jeg kunne valgt meg ut en av ­disse kvinnene som har blitt v­isket ut fra kunsthistorien, men jeg ­ville ikke lage en biografisk film. Da ­ville det ­begrenset seg til denne ene ­sterke kvinnen som klarte seg i denne ­vanskelige verden. Jeg jobbet mye med en kunstsosiolog som kunne mye om perioden og disse kvinnelige kunstnerne, så det å finne opp en kunstner for filmen var en måte å fortelle alles historie på fremfor å velge én.

[ Anmeldelse: «Portrett av en kvinne i flammer» er en slik utsøkt opplevelse ]

Det mannlige blikket

All den tid fransk film anses som ­nyskapende, ­lider den også av å være svært så bourgeois, altså borgerlig, ­ifølge ­Sciamma. Den franske ­regissøren ­mener lesbiske historier fortalt ­gjennom det mannlige blikket, ikke bare fra Frankrike, altfor ofte ­inkluderer konflikter, sjalusi og ­spente situasjoner.

– Det kvinnelige blikket frir seg fra mange av disse ­konvensjonene, for det handler først og fremst om å være innovativ. Det mannlige b­likket ­befinner seg i et triangel der ­skaperens perspektiv på et fetisjert kvinne gir glede hos den passive ­seeren. Jeg prøver i stedet å skape en mer ­aktiv seer. Det handler ikke bare om å ­inkludere enkelte scener, men også å skape nye bilder.

Sciamma har merket seg at de fleste kjærlighetsfortellinger festet på film, hopper bukk over begjæret. Det er som om kjærligheten oppstår ­umiddelbart. Med sin nyeste film ­ønsket hun derfor å vise hvordan en relasjon bygger seg opp, hvordan ­følelser vokser.

– Vi er så vant til at to ­mennesker møtes, de er begge pene, og så er ­forholdet satt. Men hvorfor er det ingen som ser nærmere på hvordan forhold blir til? Hvordan begjær blir til? Det er det du husker fra en selvopplevd kjærlighetshistorie. Du h­usker selvsagt det første kysset, men du husker også hva som ledet deg dit, følelsene, bevegelsene. Derfor brukte jeg månedsvis på å tenke ut det første kysset-scenen.

[ Anmeldelse: «Verdens verste menneske» er norgeshistoriens mest tankevekkende feelgood ]

Behov for forandring

Under årets utgave av filmfestivalen i ­Cannes, ­sikret Portrett av en kvinne i ­flammer Sciamma både Queer Palm og ­prisen for beste manus. Cannes er stadig et av filmkunstens ­viktigste ­utstillingsvinduer, men festivalen har også møtt motbør de siste årene for sin manglende representativitet og for den kategoriske avfeiingen av Netflix' inntreden på Croisetten, og har derfor ikke helt klarte å riste av seg gubbevelde-stempelet.

– Vi har festivalsjefer rundt ­omkring som stolt proklamerer at de verken ser kjønn eller hudfarge og som «bare velger de beste filmene». Det er å si fra seg sin del av ansvaret.

Sciamma er blant initiativ­takerne bak kampanjen 5050x2020, som ­jobber for å oppnå likestilling i filmindustrien i løpet av 2020. Det har blitt en internasjonal bevegelse som jobber på flere plan. I overkant av femti filmfestivaler, deriblant Oslo Pix, har forpliktet seg til å ha likestilte programråd og festivalprogrammer neste år.

– Det første vi vil oppnå er kjønnsbalanse i styrer og komiteer. Det handler ikke først og fremst om å ha like mange kvinnelige og mannlige regissører, men å skape likestilling i de rommene der avgjørelsene tas, sier hun.

– I Frankrike har vi laget en ­økonomisk bonus for filmer der mer enn halvparten av staben er ­kvinner. Vanligvis er disse filmene under­finansiert, så det handler vel så mye om å korrigere. I år har vi også ­jobbet med inkludering ­generelt, for dette ­handler ikke bare om ­kvinner. Det franske samfunnet er veldig ­sammensatt, men filmindustrien ­reflekterer ikke det i det hele tatt.

[ – Jeg klarte aldri å identifisere meg med noen på tv ]