Kultur

– Jeg klarte aldri å identifisere meg med noen på tv

Med serien Norsk-ish vil manusforfatter Bahareh Badavi skape det hun selv har savnet på tv-skjermen.

– Jeg var veldig opptatt av tv da jeg var liten, men jeg syntes alltid det var litt kjipt fordi jeg aldri helt kunne identifisere meg med noen på skjermen, forteller Bahareh Badavi.

Hun er en av skaperne av NRK-suksessen Norsk-ish. Dramaserienhandler om Helin, Amrit og Fariba, som hver på sin måte «har stått så lenge i spagat mellom to kulturer at de har fått kronisk lyskestrekk».

– Ofte kunne karakterer oppføre seg sånn som jeg hadde oppført meg eller si ting som jeg ville sagt. Likevel var det noe som manglet, for de så jo ikke ut som meg. Når du er i formative år, gjør det noe med hjernen 
din.

Høye seertall

Norsk-ish hadde premiere mandag for snaue to uker siden, og gjorde seg umiddelbart bemerket. Kritikerne har kastet om seg med lovord så vel som øyne på terningen, den er nominert til den prestisjetunge Prix Europa-prisen og så langt har nesten en halv million sett første episode. Gjennomsnittlig seertall per episode er 337.000.

Nasrin Khusrawi, Ravdeep Singh Bajwa og Selda Ekiz i Norsk-ish Nasrin Khusrawi, Ravdeep Singh Bajwa og Selda Ekiz i Norsk-ish

Den manglende muligheten til å identifisere seg med historiene som har blitt og blir fortalt, er hovedgrunnen til at Norsk-ish ble til.

– Både media og fiksjonsfortellinger er med på å bygge identiteten til folk, og gir en speiling av hvordan ting er og hvordan vi vil det skal bli, sier Badavi.

Hun, som har foreldre fra Iran, har skrevet serien sammen med Melike Leblebicioglu, med tyrkisk bakgrunn. De to manusforfatterne ble kjent med hverandre da de begge jobbet med å skrive manus til Hotel Cæsar. Etter hvert begynte de å dele erfaringer om møter på jobb og opplevelser ute på byen.

– Vi snakket om ting som fra et flerkulturelt perspektiv ofte føltes litt på grensa. Samtidig vet man ikke om de følelsene er berettiget eller om man bare er hårsår, forteller Badavi.

– Vi merket mer og mer at det var et behov i oss for å få disse historiene ut, og jeg husker vi tullet med at alt dette kunne bli en serie.

Og serie ble det. Norsk-ish skildrer livet til tre 30-åringer som alle har utenlandskfødte foreldre. De lever et liv som unge voksne flest: forsøker å finne kjærligheten, både trives og mistrives i jobben, og prøver å balansere foreldrenes forventninger og egne ønsker.

Det de selv savnet

Badavi forteller at de to serieskaperne hadde et ønske om å nyansere fortellingene om flerkulturelle karakterer, både for «oss selv, våre nærmeste og etniske nordmenn». Hun vil gi sønnen det hun savnet da hun selv var barn.

– Han er riktignok litt for ung for denne serien ennå, men det at den finnes der ute, og at han kan se andre typer nordmenn enn det som preger norsk tv, er viktig for meg.

Badavi opplever ofte at norske karakterer med flerkulturell bakgrunn portretteres utenfra, noe som forsterker mange av stereotypiene hun mener eksisterer.

– Her er vi i stedet to flerkulturelle kvinner som forteller fra innsiden og ut, og ikke om noe vi har observert. Vi prøver å nyansere bildet litt, og vi trenger mer av dette, sier hun.

Hun tror ikke de bevisst jobbet med å bryte med stereotypier da de skrev serien, men at rettesnoren snarere var å vise mangfoldet i mangfoldet, som hun sier. Til årets Prix Europa er serien nominert i kategorien beste tv-program om kulturelt mangfold.

– Disse historiene har ikke blitt fortalt før, så de har ikke rukket å bli stereotypiske.

---

Norsk-ish

  • Dramaserie fra NRK på åtte episoder.
  • Skapt og skrevet av Bahareh Badavi og Melike Leblebicioglu.
  • Regissert av Terje Rangnes.
  • Nominert til Prix Europa i kategorien for beste tv-program om kulturelt mangfold.

---

Gry Cecilie 
Rustad.

Bekreftelse på eget liv

Gry Cecilie Rustad (bildet) er tv-forsker og førstelektor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har god oversikt over det norske tv-serielandskapet, og mener Norsk-ish markerer seg som en nyskapende serie. Hun fremhever særlig kvaliteten i at hovedkarakterene er mer enn det de representerer.

– Veldige mange karakterer med flerkulturell bakgrunn har en tendens til å bli en representasjon av et samfunnsproblem, mens her ser vi komplekse karakterer. Disse var verken ofre eller perfekte helter, men menneskelige karakterer som har sine svakheter, og som samtidig gjør så godt de kan.

Tv-forskeren er opptatt av viktigheten av – og mangelen på – representasjon. Hun bemerker at bred representasjon av mange ulike mennesker og grupper er viktig av flere grunner.

– Representasjon er viktig for den som ser seg selv representert. Det er både en slags bekreftelse på at ditt liv også er interessant, men også validerende for hva din opplevelse av verden er.

Rustad er selv adoptert, og kunne kjenne seg igjen i mange av situasjonene som dukker opp i serien. Hun trekker frem et eksempel fra første episode, der en taxisjåfør spør Fariba hvor hun kommer fra, og nekter å godta Norge som svar.

– Representasjon er ikke bare viktig for enkeltpersoner, også for storsamfunnet. Det er viktig å se kompleksitet, ikke bare offer-fortellingen, skurke-fortellingen og helte-fortellingen.

Blomster fra ukjente

Det er ikke bare tv-forskere, dagspressekritikere og nominasjonskomiteer som har latt seg begeistre – også publikum har tatt serien godt imot. Og det er nettopp deres respons Bahareh Badavi hele tiden har vært mest spent på. Hun forteller at det har vært nokså overveldende hvor mange hyggelige meldinger de har fått, og trekker frem at hun en dag fikk blomster på døra av en ukrainsk familie.

– Det sier litt om hvor bredt det flerkulturelle aspektet i Norge er, og hvor bredt det rommer, når østeuropeere – som ikke skildres i denne serien – kan komme på døra og si at «dette var også meg».

Det som likevel gjør Badavi aller mest stolt, enda mer enn tilbakemeldingene fra seere som endelig har følt seg sett, skjer åtte ganger i løpet av serien.

– Den stoltheten jeg føler når jeg ser rulleteksten etter hver episode, og side på side med flerkulturelle navn – nye navn som ikke har blitt brukt noe særlig før … Det er det jeg er mest stolt av.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur