Mener Norge­ må stoppe all utenlandsadopsjon

Priyangika Samanthie Kraggerud, adoptert fra Sri Lanka da hun var syv uker gammel, har engasjert seg i adopsjon og adoptertes rettigheter siden hun gikk på barneskolen. Hun mener adopsjon må ses i et postkolonialt perspektiv.

– Det å ivareta en industri som er basert på at man skal hente et barn fra ett kontinent og sende det til et annet, synes jeg ikke man skal hylle som et godt ­alternativ, sier hun.

28-åringen trekker frem to tilfeller av ulovlig utenlandsadopsjon som det siste året har blitt kjent i norsk offentlighet. Hun vet det finnes flere tilfeller, og mener­ Norge må stoppe med utenlandsadopsjon frem til bakgrunnen til alle de omkring 20.000 adopterte har blitt gransket skikkelig.

– Før man igangsetter flere adopsjonsprosesser og tiltak, bør dette være hovedprioritet. Norge henter ut barn, men bidrar ikke til å tilrettelegge for at fødelandet ivaretar egne barn. Så lenge vi sender penger kommer ikke fødelandene til å skape­ bedre alternativer innad, og markedet med barn i et ødelagt system­ vedvarer.

[ Barneminister Ida Lindtveit Røse (KrF) erkjenner at adopsjon kan være krevende ]

500 adopterte

Å granske utenlandsadopsjon er ikke noe nytt for moldenseren. Hun begynte å spørre om egen fortid da hun var tre år, startet å lete på nett etter sitt biologiske opphav da hun var syv og sendte sitt første brev til Tore på sporet da hun var ni. Hvilket hun for øvrig i dag er glad aldri fikk gjennomslag.

Samanthie Kraggerud forteller at hun har intervjuet over 500 adopterte til et pågående bokprosjekt. Hun har også, gjennom et nettverk av gravejournalister og andre aktivister i ­andre land, bidratt i nærmere 250 gjenforeningssaker. Hun mener utenlandsadopterte ender med å bli «privatetterforskere i egen sak», og har derfor bistått mange­ adopterte i Norge i søket etter sine biologiske familiemedlemmer.

[ Mener Norge bryter barnekonvensjonen på en rekke punkter ]

Ett narrativ

Mandag denne uken skrev Vårt Land om Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU), som mener­ ideen om utenlandsadopsjon for lenge har vært basert på adopsjonsforeningenes og adoptivforeldrenes erfaringer. «Det finnes en uvilje til å ville endre på realitetsbildet sitt», sa Diana Patricia Fynbo.

Også Priyangika Samanthie Kraggerud mener bildet av utenlandsadopsjon er skremmende lite nyansert. Gjennom aviskronikker, timevis med frivillig arbeid, bokprosjekt og ­instagramprofilen «romanticized_immigration», vil hun utfordre og utvide folks oppfatning av hva utenlandsadopsjon er. Hun påpeker at norsk ungdom kan lite om kolonialisme og svart historie.

– De har dessverre sett adopsjon fra et vestlig perspektiv. Om man ser alt fra et vestlig perspektiv ... Det er mye fint Vesten kan tilby adopterte, men det er en sorg som er skjult og som ikke kommer frem fordi det er verdier Vesten ikke verdsetter, sier hun.

Hun sikter til religiøse så vel som kulturelle verdier. Kun gjennom et kunnskapsløft vil man kunne få til reelle endringer, ­mener hun.

[ Nederland har stanset all utenlandsadopsjon – Norge ser ikke behovet ]

Hvit innbilning

TV-programmene Tore på sporet og Sporløs har tidligere fått passet påskrevet av Samanthie Kraggerud. I fjor vår var hun flere ganger ute i norske medier og kritiserte programmene for å lage utleverende og romantiserende fremstillinger av gjenforeninger mellom utenlandsadopterte og biologiske foreldre.

– For å skape et kunnskapsløft må man se adopsjon i lys av blant annet kolonialisme og slaveri. Hvis man ikke ser helhetlig på hvor adopsjon startet, ser man bare på det som et fint alternativ til å hjelpe fattige barn i fattige land, sier adopsjonsaktivisten.

Hun bemerker at mennesker har behov for å kjenne tilhørighet og bidra til å bety en forskjell, og mener adopsjonsmarkedet i samspill med det behovet «skriker vestlig frelserkompleks». Frelserkomplekset betegner hvites innbilte plikt til å redde melaninrike, ofte som et slags personlig realiseringsprosjekt.

– Hvis en hvit familie har tatt inn et farget barn, så ser man ­automatisk på den familien som god. Men hva om en farget familie hadde tatt inn et hvitt barn? Da hadde man muligens satt spørsmålstegn ved intensjonen, og hvorvidt adoptivfamilien kunne skape vestlige verdier og holdninger hos barnet.

[ – At Manshaus drepte sin søster dysses ned som et familieanliggende ]

Mangler kunnskap

Mens UAPU har gjort det til sin kampsak å gjøre etteradopsjonsarbeid obligatorisk, mener Samanthie Kraggerud dette er å begynne i feil ende. Hun er opptatt av at det ikke kan tilbys oppfølging av utenlandsadopterte før det finnes fagfolk med nødvendig kompetanse.

– Jeg mener Norge ikke kan tilby det de lover. Adoptivforeldre har etterspurt oppfølging i 30 år, og Bufdir har tidligere sagt det ikke er behov for det. Det er først i slutten av 2020 at de iverksetter en koordinatorstilling. En koordinator som skal bistå adoptivfamilier uten reell kunnskap om adopsjon og gjenforeninger.

– Det må først og fremst et kunnskapsløft til for å kunne sette inn dette tilbudet.

På kritikken av koordinatorstillingen, svarer Kristin Ugstad Steinrem, avdelingsdirektør for internasjonale tjenester i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), at den «er plassert i en adopsjonsorganisasjon med nettopp lang erfaring og betydelig kunnskap om adopsjon.»

Hun skriver videre at Bufdir er «oppmerksomme på at det for noen er et behov for særskilt oppfølgning etter en adopsjon», og at de derfor har bestilt en utredning fra Folkehelseinstituttet for å utrede hvilke behov som «ikke dekkes av det ordinære hjelpeapparatet».

Priyangika Samanthie Kragge­rud tror ikke dette er gjort i en håndvending.

– Det er utover menneskelig evne å fylle et så stort behov som det man skaper med menneskelig adopsjon. Innad blant adopterte finnes det mange grupper og nivåer av behov, og for å kunne­ tilrettelegge best mulig så må man forske spesifikt. Man kan ikke skape generelle tilbud basert på vestlige behov.

[ Mener etterlengtet adopsjonsrapport hoppet bukk over de adopterte ]

Assimilering

Mandag 10. august er det ett år siden Philip­ Manshaus drepte søsteren ­Johanne Zhangija Ihle-Hansen­, som var adoptert fra Kina. To måneder senere ble Oscar André Ocampo Overn, adoptert fra ­Colombia, drept av faren – som også hadde forgrepet seg på ham i flere år.

Priyangika Samanthie Kraggerud hevder at drap på utenlandsadopterte ikke er familie­tragedier, men et resultat av strukturell svikt.

– Hvorfor mener du det ofte blir forstått som familietragedier?

– Man ser det som en sårbar posisjon. Du har hentet et barn som du skulle være glad i, men så gikk ikke alt som planlagt. Selvfølgelig går det ikke som planlagt når man ikke har oppfølging eller­ kunnskap.

Hun tror noe av forklaringen på det hun mener er mangelfull oppfølging og for snever forskning, skyldes assimilering av adopterte.

– Enkelte i samfunnet og systemet ser på oss som hvite nordmenn. Men vi er kun hvite, norske nordmenn når hvite, norske nordmenn ønsker at vi skal være det.

– Jeg mener at fordi man anser adopterte som etnisk norske, får man ikke ivaretatt alle. Det er det som dreper adopterte. Det er ikke nødvendigvis bare ekstremistiske holdninger, men også at man ikke beskytter adopterte fra det. Så lenge man ser på adopterte som kun norske, vil rasistisk motiverte drap gjenta seg.