Folkekirkeligheten har alltid vært negativ til betegnelsen «bekjennende kristen». Også en av Vårt Lands redaktører, Berit Aalborg, viser sterk motvilje mot dette uttrykket i Vårt Land 28.09. Som så ofte ellers får pietismen skylden for at det settes skiller mellom troende og vantro, troens bekjennere og andre.

Paulus

Men apostelen Paulus kommer også dårlig ut når han skriver: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesu 
er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppvakt ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (Rom 10, 9f.).

Jesus er nok heller ikke på nett med redaksjonen i Vårt land når han slår fast: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen (Matt 10,32).

Kristentroen er etter sitt vesen offentlig. Av den troende forventes det at troen på Jesus ikke skjules for verden.

Flau bekjennelse

Men så vet vi – ikke minst ut fra våre egne liv – hvor forsiktige, flaue, redde og feige vi ofte er, når troens bekjennelse kreves av oss. Derfor har vi ikke vansker med å forstå mennesker som i sitt hjerte tror, men som av mange grunner ikke våger å avlegge den klare bekjennelse til Kristus. Vi vet også at en slik bekjennelse kan uttrykkes på så mange måter, alt etter person og kontekst. Derfor vokter vi oss for å kanonisere en bestemt måte.

LES OGSÅ: Flere går til nattverd, og den er ikke lenger forbeholdt den innerst kjerne i menigheten

«De spede spirer»

På 1950-tallet rettet biskop Eivind Berggrav kritikk mot vekkelsestradisjonen for å «knuse de spede spirer». Han tenkte på troende som ikke hadde vekkelsesfolkets trosfrimodighet. Berggrav hadde et viktig anliggende. Men «de spede spirer» bør vokse og blomstre og utfolde seg i tro, ved åpen bekjennelse og et liv i all god gjerning i kirke og samfunn. Å forbli en «sped spire» er ikke noe mål i seg selv. Hjelp til vekst er en viktig oppgave i kirker og bedehus.

Relativiserer

Aalborg kritiserer den pietistiske vekkelsestradisjon for å stille krav om markert bekjennelse og omvendelse. «Det er ikke nok å bli tatt imot av den Gud som tok i mot oss i dåpen.» I artikkelen hennes er det et poeng å relativisere «bekjennende kristnes» fromme livsform. Det er så mange måter å være kristen på. Her har ingen noe monopol.

Aalborg berører et vrient problem innen den luthersk-protestantiske tradisjon. Nøkkelen til å løse det har man fremfor alt søkt i læren om rettferdiggjørelse av tro alene.

Troen alene

En løsning har røtter i rasjonalismen og har levd videre i liberal teologi. Da blir frelse ved troen alene etter hvert til enhver blir salig i sin tro, og det ender i dag med at du er god nok som du er.

Den andre varianten er den nyevangeliske: Troen alene hviler i Ordet alene. Men Ordet må mottas. Og da blir det å motta raskt en gjerning som til sist spolerer evangeliets alene.

Den tredje er å forankre troen i dåpen som sakramental handling. Dåpen blir konstituerende for kristenstanden, men den blir tolket ut fra læren om tro uten gjerninger. Da blir den ikke en port til utvikling av nådens liv mot helligheten. Men man må stadig vende tilbake til dåpen, som det ofte heter. Man må leve i erkjennelse av sin egen åndelige maktesløshet. Alene omgjøres til et «intet». Slik Luther formulerer det i Katekismens forklaring til den 3. part.

LES OGSÅ: Hartvig Klosters jobb er å fortelle om Jesus på gata

Guds helliggjørende gjerning

Som katolikk lever jeg i den frelsende sakramentale virkelighet som Kirken innlemmer meg i ved dåpen, utvikler ved konfirmasjonen, skriftemålet og fremfor alt ved messen som gir meg forsoning med Faderen ved Kristi offer på Golgata, som er nærværende for meg i messen. Den sakramentale enhet med Kristus fører meg inn i et ofrende og bedende liv i kamp mot synden og i omsorg for andre. Gud har satt et mål for meg, som jeg har sagt ja til ved å ta imot den nåden Kirken gir meg.

Målet er den evige salighet i himmelen. Der vi skal se Ham som Han er. Men ingen kan se Gud og leve. Vi blir forvandlet til å bli ham lik og få del i guddommelig natur. Denne utvikling begynner i oss alt her i denne verden ved Guds helliggjørende gjerning. Jeg er kalt til å samarbeide med Gud på min frelse.

Bernt T. 
Oftestad

Professor emeritus 
i europeisk kulturhistorie